Vi som elsket Amerika

Det var i USA det skjedde

Så det var til USA vi måtte reise, de første tiårene etter krigen, kanskje etter litt klassisk dannelse i Firenze og Roma. Det var i USA det grodde opp noe nytt og spennende, en industriens og vitenskapens renhetens arkitektur.

Vi så at Europa lå med brukket rygg, selv om det hadde lovet så godt gjennom Weimar-årene. Tyskland gjenreiste sine ruinbyer, nøkternt med amerikansk hjelp etter Hitlers og Speers og bombeflyenes verk; Italia og Spania sloss med fascismens arr etter Mussolini og Franco og deres blytunge klassisme. I England strevde en ny generasjon med Stirling, Lasdun og Smithsons for å komme forbi Mackintosh og Lutyens inn i en moderne verden.

Men de fleste av våre helter hadde endt opp i USA etter krigen. Walter Gropius tok Bauhaus til Harvard og Paul Rudolph tok det videre til Yale; Mies van der Rohe dro til Chicago; Alvar Aalto bygget på MIT og den finske mesteren Eliel Saarinen laget arkitektskole i Cranbrook. De amerikanske skolene ryddet ut gammelt bøss i krokene og overtok den europeiske avantgarden fra 1920- og -30-tallet. De overtok i hvert fall modernismens formspråk, selv om de ikke fikk ta med seg noen av de sosiale og politiske grunntankene.

Saarinens sønn Eero vokste opp i USA, dit han kom som 13-åring i 1922. Han ble for mange av oss unge selve innbegrepet på det nye, dristige Amerika – det smekre stålet, de tynne fasadeelementene hengt utenpå skyskraperne, presis industriell prefabrikasjon, de raske og brede bilene, de skinnende aluminiumsformene, de uendelige motorveiene, de effektive kjøpesentrene.

Eero Saarinen tegnet hovedkvarterene og forskningslaboratoriene for General Motors, IBM, Bell Telephone og Deere Tractors på store, flate landområder godt utenfor industribyene i Midtvesten. Skarpskårne objekter sluppet presist ned i et åpent og fritt landskap, uhemmet av byenes kompromisser.

Og han tegnet terminalbygg for TWA i New York, som en fugl i flukt over uendelighetens flyplass. Så vant han også konkurransen om ambassadebygget i Oslo. Det ga ham stolthet, han var nesten hjemme igjen. Ambassaden sto ferdig i 1959, før han døde alt for ung i 1961.

Historiens gang

Det har skjedd mye i arkitekturens verden på disse vel seksti årene. Forbilder sto for fall. Bilder av fremskrittets og frihetens land falmet etter Vietnam, Chile og Irak; etter Nixon, Kissinger og Bush. Den bilbaserte og sektordelte amerikanske byen viste seg å være ett av århundrets alvorligste feilgrep.

Jeg bodde ett år i Atlanta i Sørstatene, verdens mest bilfrelste og spredtbygde by. Det ble et godt lærestykke om urbanismens motoriserte blindvei. Atlanta har like mange innbyggere som Barcelona, spredd over et område 12 ganger så stort. Atlanta har 5 ganger Barcelonas karbonutslipp per person. 92% av alle ærend gjøres med bil. Dødelige trafikkulykker er det firedoblede av New York City.

I vår tid reiser arkitektstudentene nå oftere på studietur til Barcelona enn til Atlanta, Boston eller Chicago.

Så har vi som fagfolk lært noe på disse tiårene? Om den europeiske byens særegne kvaliteter, om funksjonsblanding og tetthet, om den gode byens sosiale kompleksitet, om gatens verdi for bylivet og om torgets demokratiske rolle, om de kollektive løsningene på transport, om 15-minutters byen der det meste er tilgjengelig med en kort tur til fots eller på sykkel?

Mye av dette hadde nok Eliel Saarinen med seg da han, med sønnen Eero, emigrerte til USA for å tegne skyskrapere og bygge kunstskole. Han hadde nettopp tegnet Helsinkis storslått monumentale jernbanestasjon, og han hadde jobbet med byplanen for Helsinki. Eero, utdannet på Yale og i mange år partner på farens kontor, ble en av de viktigste budbærere for den nye frikoplede, stedløse, internasjonale arkitekturen.

Om du nå går inn i den tidligere amerikanske ambassaden i Oslo, nylig omsorgsfullt og ærbødig restaurert til kontor og spisesteder, møter du en finsk grundighet og respekt for detaljer og materialer som kanskje slutter sirkelen tilbake til Helsinki og til den nordiske tradisjonens enkle renhet. Gå inn i det luftige sentralrommet, sitt en stund på en av de lange benkene ut mot det stille bassenget. Et slikt rom kunne han forme, den finske og den amerikanske Eero Saarinen.

Det er mindre å la seg inspirere av i USA nå. Farlige gamle menn fyller nyhetsbildet. Vi har vendt hjem. Europas fremste arkitekter har utforsket stedlige røtter og urbane kvaliteter. Den nye amerikanske ambassaden på Hovseter er en festning som handler «sikkerhet».

Her er det ikke noe inviterende bibliotek for nysgjerrig ukyndig ungdom.