– Vi trenger en fornyelse av «det kritisk sinn» for å kunne manøvrere i en komplisert virkelighet, skriver Gisle Løkken

Dette er noe vi stadig møter fra imperialistiske krigsmakter og amerikanske presidenter – fra enkeltpersoner og ulike konspirasjonsnettverk – der selv mindre livskritiske fenomener innfor dagens arkitekturdiskurs har samme tendens til revisjonisme og dyrking av konspirasjoner.

Isolert sett er det siste kanskje ikke er så alvorlig, men like fullt bidrar det til denne allmenne utbredelse av diskursiv forvitring og oppløsning. For «det kritiske sinn» er dette alarmerende, men selv om «kritikk» er et bærende prinsipp i humanvitenskapens historie – særlig siden Kants «kritikk av dømmekraften» – kan vi ikke uten videre bruke metoder fra tidligere perioder til en kritisk diskurs i dag.

Fra fakta til omtanke:

Latour argumenterer derfor for at en fornyelse av «det kritiske sinn» må skje på en måte som gjør at kritikken blir relevant i dagens realitet. Det betyr at en «absolutt realistisk holdning» må kultiveres slik at oppmerksomhet utvides fra de saker som dreier seg om «fakta» («matters of fact») som kan dokumenteres og kvantifiseres – til også å omfatte det han vil kalle saker som trenger «omtanke» («matters of concern») – som er kompliserte, uklare og uforutsigbare.

Dette er ikke ment som en erstatning for fakta og empiri, men for å bedre forstå og ta på alvor «sosiale faktorer», «politiske dimensjoner» og «irrasjonelle aspekt» – kort sagt at vi fullt ut tar inn over oss hvor komplekst samfunnet faktisk er.

Selve konseptet «kritikk» har lite med negativitet å gjøre, slik det svært ofte fremstår i en norsk offentlighet, men innebærer å møte hendelse, meninger og ting med analyse og refleksjon. Slike misforståelser gjør det vanskelig å føre en samtale i offentligheten, når saklig analyse og resonnement blir oppfattet som personlige fornærmelser, og besvart som om de var det. Latours argument for å forene empirien og det som trenger andre betraktninger og omtanke – som Donna Haraway ville kalle å «beskytte og bry seg om» situert kunnskap og subjektive posisjoner med et kritisk sinn – er derfor ikke bare en åpenbar mulighet, men like mye en nødvendighet.

Øvelse for et fornyet «kritisk sinn»:

For et par uker siden var jeg med på en workshop i Tromsø, i en serie på tre, under overskriften «Nordic liveable cities», et forskersamarbeid mellom universitetene i Roskilde, Malmö, Tromsø, og OsloMet. Temaet her var sensitivitet og kroppslige erfaringer i byutvikling, med bruk av artistiske metoder som et alternativ til å samle kvantitative data og direkte målbare faktorer. En konkret øvelse i workshopen var «tingenes parlament» («The Parliament of Things»), som er et slags rollespill utviklet av Latour nettopp for opptrening av et kritisk sinn.

Enkelt forklart er det en øvelse i å forstå og forsvare ulike «tings» posisjoner og agenda (levende og ikke levende enheter, naturlige fenomener, ideer, ol.), fordi som Latour sier det, det moderne mennesket anerkjenner ikke at alle «ting» har en autonom rett til eksistens. Tittelen spiler på at «ting» har en dobbeltbetydning som «objekt», men også som «ting» i betydningen en forsamling der det argumenteres og avgjørelse blir tatt, som i sagatidens «allting» eller nåtidens «Storting». Det er en øvelse vi alle burde tillate oss å være med på, både arkitekter og planleggere, men like mye politikere og byråkrater som gjerne tar rollen med å forsvare det formelle og juridiske som om det var gudegitt. Eller kapitaleiere, utbyggere og vanlige mennesker som i det vesentlige ser verden ut i fra sine egne snevre interesser.

Å argumentere for andres agenda og autonome posisjon er en øvelse i empati, men også i mangfoldighet, relasjonalitet, kausalitet og kompleksitet som kan hjelpe oss til å forstå at et kritisk sinn må forholde seg til interaksjonen mellom «harde fakta» og alle de elementer i samfunnet som gjerne fremstår som irrasjonelle, men som i realiteten styrer hvordan fakta tas i mot og håndteres.

I Latours ånd må vi derfor jobbe mer med kontinuerlig fornyelse av det kritiske sinn – i samfunnet generelt og i arkitekturen spesielt. Det er selvsagt fordi vi på grunn av tidens komplekse kriser er avhengige av å ta de rette beslutninger på grunnlag av objektive fakta, men der beslutningene i dag snarere inngår i ulike økonomiske og maktpolitiske spill.

Da kan vi ikke fortsette å late som om ting er fakta som ikke er det, men fornye en «realistisk holdning», der Latour ønsker seg en kritikk som tilfører mer enn den tar bort. Forutsetningen for dette er at vi erkjenner at alt i dagens virkelighet, også klimaet, maskiner, dyr og planter, kan være «ting» med en agenda, og at vi derfor må planlegge for dette mangfoldet uten de fordommer og hierarkier som i dag dominerer.