– Vi vil ha nytte av å øke bevisstheten om hvordan og hva som kommuniseres, skriver Gisle Løkken

Iboende mening er en sosial konstruksjon:

Her skal det ikke handle om ulike syn på estetikk, men om språk, og skal vi tro lingvistikkens nestor Ferdinand de Saussure, er det et grunnleggende premiss at det ikke finnes noe som er ferdig definert før vi har et språk det kan uttrykkes gjennom. Altså kan vi med en viss rett bruke språkmetaforer i arkitekturen. Men Saussure påpeker også at forholdet mellom lydbilde eller materiale (signifikant) og begrep eller mening (signifikat) ­– det vi ser eller hører og den meningen det gir oss, i utgangspunktet er helt tilfeldig. Det er altså vi selv eller noen i historien som i felleskap har bestemt at i vår sosiale og geografiske sfære skal lydbildet [hu:s] eller begrepet hus, bety det fysiske objektet vi bor i.

Med andre ord er språk noe vi trenger for å forme ideer og tanker, men det er også en sosial konstruksjon der en felles forståelse av ord og signalers betydning er en absolutt forutsetning for kommunikasjon. Skal kommunikasjonen fungere må det være presisjon i språket, men det betyr jo selvsagt ikke at forholdet mellom begreper og deres meningsinnhold kan fryses i én historisk betydning. Snarere tvert i mot er språk noe som er dynamisk og må utvikle seg.  

Intern og ekstern mening:

En annen viktig lingvist og filosof, Walter Benjamin, understreker at et hvert uttrykk for menneskers mentale liv kan forstås som et slags språk, og at språket derfor er innbakt i hele vår tilværelse. Det finnes følgelig et språk for musikk og skulptur, eller for eksempel et språk om rettferdighet, som ifølge Benjamin ikke har noe direkte å gjøre med det juridiske språket som brukes i en rettsak, selv om begge deler uttrykkes gjennom for eksempel norsk språk. Heller ikke er et språk om teknologi det samme som det som brukes innenfor fagområdet teknologi. Med andre ord skiller han mellom det fagspesifikke språket og det språket som brukes til å kommunisere «den mentale tilstand» som uttrykker seg i språket. Språk er i denne sammenhengen knyttet til det som er nedarvet i fagene; teknologi, kunst, jus osv., satt opp i mot kommunikasjonen av tanker og ideer.

I dagens språkdiskurs, er det ikke sikkert at alle er enige i dette skillet, men etter mitt skjønn gir det mening å hevde at arkitektfaget faktisk har et «fagspråk». Men når språket for faget, sammenblandes med å kommunisere «den mentale tilstand» uten at dette er bevisstgjort, oppstår misforståelser. Og, når arkitektene i tillegg mangler en faglig diskurs som definerer, vedlikeholder og fornyer arkitekturens språk, blir vi enkelt tatt med «buksene nede» av den nærmeste kverulant på gatehjørnet. Hovedproblemet er derfor ikke, som Stokke synes å mene, at arkitekter «babler», i betydningen at «det er umulig å forstå budskapet», men at man ikke forstår (eller anerkjenner) at det er forskjell på arkitektur som språk og et språk som uttrykker ideer og forestillinger om arkitektur.

En felles romlig «kode»:

At arkitekter, landskapsarkitekter, planleggere ol. ofte ikke helt behersker verken et internt eller eksternt språket, og mangler både forståelse og presisjon, er et problem som burde bekymre oss – fordi det kompromitterer faget og svekker tilliten i samfunnet. Følgelig er det en diskurs som bør utvikles, som ikke dreier seg om forenkling eller reduksjon av språket, slik noen tar til orde for, men en stadig utvikling og fornyelse. Da kan vi kanskje få hjelp av filosofen Henri Lefebvre, som var skeptisk til arkitekters ofte livsfjerne adferd, til å rekonstruere det han kaller en romlig «kode» som et felles språk for praksis og teori – for arkitekter og vanlige folk.

Selv om målet er å bryte ned forskjeller erkjenner han også at det finnes store motsetninger som kan lede til misforståelser. Lefebvre understreker derfor at et slikt felles språk må bygges på kunnskap og ikke henfalle til overforenkling eller ignoranse. Uansett vil vi ha nytte av å øke bevisstheten rundt språket, om hvordan og hva som kommuniseres, hvordan (og om) mening og uttrykk henger sammen, og ikke minst hvilken diskurs det kommuniseres innenfor. Klarer vi det (fordi det må være et kollektivt prosjekt), får vi et bedre grunnlag for å håndtere stadig nye utfordringer i arkitekturen og vil bedre kunne forstå og kommunisere med både oss selv og alle andre.