Banen bygger byen

Inntil nylig hadde jeg aldri vært på Haukeland sykehus, verken som pasient, besøkende eller av andre grunner. Så min forestilling om denne flekken på Bergens-kartet har vært at det ligger «oppi der et sted».

Med ny stasjon på Bybanes linje 2, endrer det inntrykket seg fullstendig. Eller, stedet ligger jo der det alltid har ligget. Husene står som før. Men opplevelsen av Haukeland som del av Bergen by er noe radikalt annet etter at den skinnegående trafikken gjorde sitt inntog.

Dette gjelder ikke bare dette stoppestedet. Hele veien fra Flesland til sentrum har det som tidligere ble opplevd som tilfeldig periferi utenfor skitne flybussvinduer fått en ny urban identitet. En ny verdi, ganske enkelt. I form av opplevelsen. Men også i kroner og øre for dem som lever av å utvikle eiendom.

Byutvikling i Norge de siste tiårene er en historie om makt og avmakt, om offentlige ambisjoner og private reguleringsplaner. Om helhetlige visjoner og bitvis realisering.

Snart 25 år etter at den ble vedtatt bygget i år 2000, er Bybanen en slående illustrasjon av både de gode og de mer utfordrende sidene ved måten vi driver urban utvikling på.

Jeg skal ikke gå dypere inn i dette her, hele bladet handler jo om byutvikling – med bybanen og Bergen som utgangspunkt.

La meg heller avslutte der jeg startet, altså på Haukeland. For det er ikke bare bybanen som har gjort dette til et sted. Når du går ut på perrongen her, er det som å tre inn i en katedral. 3RWs fantastiske stasjon er en attraksjon i seg selv og en påminnelse om en basal sannhet:

Byplanlegging er kartet og veien, god arkitektur er et mål i seg selv.