– Bergen er et eget sted. Trøndelag er et eget sted. Nord-Norge er et annet sted

Det kan høres påtatt ut. Som et forsøk på å holde fast ved et mytisk, idealisert Ultima Thule i det høye nord. Men om vi skraper vekk eksotisk svermeri og ser på helt konkrete forhold, kan man fortsatt argumentere for at avstander, natur og historiske livsbetingelser gjør vår nordligste landsdel til noe helt eget. At det fysiske miljøet har skapt en lokal kultur med særlig sterk identitet.

Denne påstanden kan selvsagt diskuteres. Og det er nettopp det vi ønsker å gjøre i dette bladet. For både Nord-Norge og ideen om Nord-Norge er i ferd med å endres.

For å spissformulere: Nord-norske næringsbygg er i fri transformasjon fra torskemottak til turistmottak.

Motoren i utviklingen, er poenget jeg åpner teksten med: Dette oppleves som et helt annet sted. Men hvor lenge vil den fornemmelsen overleve hvis 8000 års historie som et sted i verdens ytterkant blir gjenstand for masseturisme?

Spørsmålet er stort og vanskelig. Men hva svaret enn er, vil det i alle fall måtte besvares arkitektonisk. Fra den minste rorbua ytterst i Lofoten til sentrumsområdene i Bodø og Tromsø: Hvordan bygger man denne landsdelen for en ny tid uten å ødelegge den egenarten som er det viktigste næringsgrunnlaget?