– Er tareskoger, krabbehoteller og yngleplasser for torsk noe våre fagfelt skal ta på seg?

Av Gaute Brochmann, redaktør
Av Gaute Brochmann, redaktør
Foto: Ingebjørg Semb

Landskapsarkitektur, nå også som vannskapsarkitektur, spør Gaute Brochmann i lederen til Arkitektur nr. 5/24.

>

Forslaget om å lage et temanummer om landskapsarkitektur under vann føltes først som en litt vel søkt idé. Så fikk vi gjort litt research, og da fremstod plutselig tilnærmingen både viktig og riktig. Men i løpet av arbeidet med bladet har ikke den følelsen holdt seg like sterk hele tiden. Og når vi skal sende utgaven i trykken, er jeg fortsatt ikke sikker på om denne tematikken var et lykkelig valg.

For all del: I en tid der ingen ting er viktigere enn kampen mot klimakrise og for naturmangfold, er verdien av maritimt liv selvsagt noe vi bør øke bevisstheten rundt. Og er det én ting jeg har blitt var på av å lese bidragene i denne utgaven, er det hvor forsømt dette aspektet har vært når vi har bygget ved og i vannet.

Det at vi har svært få konkrete prosjekter å vise til, er heller ikke noen grunn til ikke å rette fokus på livet under vannoverflaten. Tvert imot sier det jo alt om at det er på høy tid at livet vi ikke ser med våre egne øyne prioriteres på lik linje med den naturen vi omgir oss med på landjorden.

Nei, spørsmålet er mer om det egentlig er landskapsarkitektur. Er tareskoger, krabbehoteller og yngleplasser for torsk noe våre fagfelt skal ta på seg? Ifølge norsk akademisk ordbok er jo landskapsarkitektur «arkitektonisk behandling av hele landskaper, med særlig vekt på bevaring av naturverdiene», så slik sett er jo livet under vann unektelig en del av virkefeltet.

Men når den estetiske dimensjonen forsvinner og nytten enten er forbeholdt dyrene eller mennesker gjennom maritimt landbruk/vannbruk – er det egentligrelevant å bruke arkitektur-begrepet?

Jeg vet ikke. Og etter å ha arbeidet med denne utgaven er jeg fortsatt usikker. Ikke på viktigheten, men på vår oppgave i møte med det våte element.

Det jeg imidlertid er helt overbevist om, er at livet under vannoverflaten i fremtiden bør bli tatt hensyn til, både når det bygges i strandkanten og ellers. Og at arkitektfaget er med på å ha et ansvar for å bringe inn denne kompetansen.

Så kan dere jo lese denne utgaven og gjøre dere opp en mening om dette er en jobb for marinbiologer og miljøvernere. Eller om landskapsarkitektur nå også er vannskapsarkitektur. 

>
>
>