Meninger / Leder
– Bergen er et eget sted. Trøndelag er et eget sted. Nord-Norge er et annet sted
Av Gaute Brochmann, redaktør
Hvilken plass har kunsten i interiørene?
Av Gaute Brochmann, redaktør
Av Gaute Brochmann, redaktør
Gaute Brochmann er redaktør i Arkitektur.
Foto: Ingebjørg SembI nyeste Arkitektur ser vi på hva som er igjen av forholdet mellom de to tidligere håndverksfagene, byggekunst og kunsthåndverk.
Å meisle fram en skulptur fra en steinblokk eller føye trestokker sammen til en bygning: Det er lett å tenke seg at dette i mange tusen år var to sider av samme sak. Ting skulle være fine og funksjonelle, skapt av håndverkere.
Men gjennom å mestre håndverket, kunne det man skapte på et eller annet punkt anta en kvalitet utover den rene nytteverdien. Og steinhuggere og snekkere ble plutselig noe mer de også. Nemlig kunstnere og arkitekter.
Denne utviklingen førte fagene enda nærmere hverandre. I Bauhaus-skolens idé om gesamtkunstwerk på 1930-tallet, smelter kunst og arkitektur sammen. Og for norske modernister som Arne Korsmo eller Erling Viksjø var kunst og kunsthåndverk en naturlig del av en stadig mer industrialisert arkitektur.
Men i siste halvdel av 1900-tallet skjedde det noe. På hvert sitt vis forsvant håndverket fra både kunsten og arkitekturen. I kunsten fikk ideene forrang. Om du var flink til å tegne eller lage skulptur hadde ikke lenger noen betydning. Det var kunstnernes tanker som ble altavgjørende.
Arkitekturen tok et langt skritt bort fra håndverket i en annen retning, der ferdighus, prefabrikkerte betongelementer og fasadeplater som bare klikkes på bygningene i all hovedsak skulle dominere et fag som tidligere het byggekunst.
I nyeste utgave av Arkitektur ser vi på hva som er igjen av forholdet mellom disse to tidligere håndverksfagene. Inngangen er interiørene. Og vi spør ganske enkelt:
Hvilken plass har kunsten i norske hus i dag?