Skårerparken Lørenskog

Gamle trær vokter parken

På veien fra bussterminalen og mot parken er det som om trafikkmaskinen langs E6 har blitt trukket inn i det som omtales som nye Lørenskog sentrum. Støyende biler, enorme parkeringsplasser, et mylder av småveier, en transformator av noe slag og en kloss av et kjøpesenter, får strekningen til å føles unødvendig lang. Men det er bare drøye 500 meter å gå. Det er kaldt og den rå lufta kryper inn under lagene av ull.

En gresskledd kolle med store, gamle trær er det første som møter meg. Greinene er nakne og svarte mot himmelen. Et treamfi viderefører kollelandskapet langs østsiden av parken. Disse små høydedragene er gode kvaliteter i en ellers flat park og gir mulighet til variert opplevelse. Så, en buktende åre innover. Den trekker meg forbi kollen og videre inn i parken. Jeg stopper et øyeblikk i det jeg runder svingen. Her forsvinner lyden av trafikken. Herfra kan jeg se hele parken. Nyplantet vegetasjon strippet for løvverk overlater lite til fantasien, og med det gjør den grå betongen med ett veldig mye ut av seg. De lave blokkene rundt, også de i grånyanser, trekkes liksom inn i parken. Inntrykket av dem forsterkes og de oppleves nærmere enn de egentlig er.

Fabelaktiv betongbruk

Med det sagt så er betongarbeidet helt fabelaktig utført. Hele den diagonale ferdselsåren og den sentrale arenaen, er gjort i lavkarbon-betong. Ved nærmere ettersyn ser jeg til min store glede at det er tilslag i betongen. De er litt for små til at det syns godt på avstand, men tilslag i betong utendørs heier jeg på.

Flere steder trekkes betongen opp til benker langs kanten av ferdselsåren, og den buktende formen gir varierte lommer for opphold. Presise overganger og buede former gjør at det hele ser lekkert og helhetlig ut. De lange benkene spiller fint på lag med det meandrerende formspråket, som var konseptet til landskapsarkitektene. Inspirert av meanderløpet til Losbyelva, fremstår dette som et sterkt og gjennomarbeidet grep.

Mellom fontenelek og skøytebane

Den sentrale arenaen er en av to åpne, sirkelformede plasser i parken. Om sommeren er det fontener her og et ypperlig sted for vannlek for de minste barna. På vinteren blir arenaen omgjort til skøytebane, og benkene rundt fungerer som tribuner. Nå, før gradestokken har stabilisert seg på minussiden, er plassen kald og øde. Men det kan ikke være snakk om mange uker før lyden av skøyter mot is og glade barnehyl fyller denne delen av parken.

Hyl hører jeg uansett, de kommer fra lekeplassen litt lenger inn i parken. Et kjempestort klatrestativ bukter seg i takt med gangveien. Ikledd kåpe, småsko og nylonstrømper er jeg ikke rustet for klatretur, men dette ser kjempegøy ut. For en gangs skyld et skikkelig klatrestativ! Treamfiet kryper nesten helt inntil, og munner ut i benker. Flere barnefamilier tumler rundt i området, frostrøyken står ut av munnen på ivrige klatrere. Med så mange besøkende nå kan jeg bare se for meg hvordan lekeplassen og fonteneområdet vrimler av folk en varm sommerdag.

Det er likevel vannet som har hovedrollen i denne parken, og det er et element som tar seg svært godt ut, også på denne årstiden. Helst skulle man besøkt en slik park når det virkelig bøtter ned. Men det er en kvalitet at det ved normale tilstander også er vann i dammene, og samtidig, at tiltakene for å håndtere flomvann ikke fremstår som bombastiske når de ikke er oversvømt. Dette ser rett og slett nydelig ut.

Et tynt islag har lagt seg på de to vanndammene. Bare i kloppen som forbinder dem sildrer vannet fortsatt. Her har også vegetasjonen rukket å etablere seg litt mer enn ellers i parken, og fine, frosne prydgress speiler seg i den blanke overflata. Vannet fortsetter rundt sirkelplenen, her og der stikker rullestein opp, og noen strandkattehaler dukker frem mellom prydgresset. Parken trekker både vann og folk til seg, og våtmarksstaudene langs dammene gjør nok også sitt for insekter på sommeren.

Klokka har passert kjernetid, og parken fylles av stadig flere. Små barneføtter tester bæreevnen på isen i arenaen. Et knekk og påfølgende mindre knas gjør det klart at den ikke er klar til videre ekspedisjon helt ennå. Foreldre kommer til unnsetning før skoene fylles av vann. Selv om temperaturen ikke inviterer til å sette seg ned, er det åpenbart at parken fungerer godt som lekeplass også på høsten, særlig for de minste. Her er det mye å utforske.

Et kompleks samspill

I tillegg til at dammene er dimensjonert for å holde tilbake store mengder vann, er det også anlagt et enormt fordrøyningsmagasin under lekeplassen, som avløser dammene når de når full kapasitet. Faktisk er hele parken designet for å kunne oversvømmes. Betongen sørger for at vannet renner dit det skal, ned i dammene. Også deler av området rundt er formet slik at vannet renner trygt ned mot parken.

Blass fargepalett

Et såpass sterkt, gjennomgående formspråk og bruk av mye betong krever en del av omgivelsene. Fargepaletten oppleves som noe blass og lite gjennomtenkt. Grå, hvit og lys turkis møblering står i grell kontrast til de skarpe fargene på lekeplassen. De lyse fargene gjør at møbleringen på et vis oppleves som for lett.

Cortenstål er benyttet flere steder: Buktene som kant langs ferdselsåren og ned mot vannet, og i utsmykking ved benkene. Ja da, jeg ser at de grå gjerdene forsvinner mot blokkene i bakgrunnen og lysmastene blir usynlige mot himmelen. Og ja da, jeg vet at det har vært mye corten i monitor de siste årene. Litt i overkant, mener en del, men likevel. Denne parken hadde tålt det. Corten, eller en tilsvarende farge, i lysmaster, håndløpere og i understellet til møblene, hadde muligens fått frem den tyngden jeg savner og dessuten videreført litt av fargen i høstvegetasjonen. Og det hadde stått mye bedre til betongen, med sitt tilslag i varme rød- og bruntoner.

La håndløper være håndløper

Og apropos håndløpere. Er det nødvendig å utforme disse som et gjerde? Sentrert i trappeløpene fremstår de som forstyrrende barrierer på steder hvor det strengt tatt ikke er nødvendig med gjerde. Hva med å la dem være nettopp håndløpere og skrelle vekk de overflødige stolpene? Ifølge TEK 17 skulle dette være relativt problemfritt. Det hadde gitt et mer elegant og ryddig uttrykk.

Et frempek

En park kommer aldri helt til sin fulle rett før vegetasjonen har vokst seg skikkelig til. Parken oppleves litt naken og gjennomsiktig, romligheten blir fraværende. Men, dette kan jo ikke parken klandres for. Det er tross alt november, og parken har så vidt fylt ett år. Og det er flere fine detaljer om man bare kikker litt ekstra.

Foruten det fine betongarbeidet, gir frosne solhatter, svartsurbær og prydgress enda litt prydverdi. Noen furutrær sørger for vintergrønt. Og langs vannet er det virkelig fint, selv nå. Jeg må gå rundt vanndammene flere ganger, før jeg til slutt ender på utsiktsplattformen. Fra den ser jeg tilbake på kollen med sine gamle, vide trekroner. Den gir kanskje et visst frempek for hvordan parken kommer til å se ut i fremtiden. Både bilveien og blokkene vil viskes ut når trærne i kanten får vokst seg til. Med årene vil også romligheten tre bedre frem, for det er rikelig med trær og buskvegetasjon også inni parken.

Å vokse inn i novemberdrakt

Jeg får et siste overblikk over parken i det jeg går opp på kollen. Under de store trekronene er det plassert stoler, bord og solsenger. Her har man fin utsikt til fontenene på sommeren. Jeg ser en siste rest av sol, frostrøyken fra løpende barn, folk på vei til og fra.

Kanskje har jeg vært litt streng, så for ordens skyld: Skårerparken må sies å være en svært vellykket park som kombinerer overvannshåndtering og estetiske kvaliteter med å være et godt sted for rekreasjon og aktivitet. At så mange bruker parken nå på høsten vitner om suksess som aktivitetsplass, året rundt.

Folk som har opplevd parken på sommeren forteller at de fikk en følelse av å være i utlandet, og planteplanen viser et stort fokus på vegetasjon i ulike sjikt og høyder, med blomstring, høstfarger og årstidsvariasjon. Tross et litt tøft utgangspunkt, med en kritiker som kommer brasende inn i november, synes jeg at parken kommer godt ut av det, og om noen år vil den nok vokse enda bedre inn i novemberdrakten sin også.