Finansparken i Bjergsted Stavanger

Tilpasser seg byen. 

Finansparken har en flott beliggenhet i Bjergstedparken i Stavanger sentrum. Bygget troner høyt mot parken og spiller fint sammen med den sirkulære Kuppelhallen, det gamle konserthuset i Stavanger. Byggets suverene form har en overraskende god kontekstuell tilpasning, der det faller ned langs gateløpene mot syd og åpner seg mot småskalatrehusbebyggelsen. Volumets klare form strammer opp gateløpene og skaper klarhet i en ellers noe oppløst bystruktur. Det er litt synd at det ikke har vært rom for å sette av noe areal på bakkeplanet, f.eks. i forbindelse med lobbyarealet og kantine, til noen utadrettede funksjoner som kunne bidratt til å aktivere gaterommene. 

Parken som er etablert i sydenden av bygget, håndterer den store høydeforskjellen på tvers av tomten og formidler en fin overgang mot trehusbebyggelsen. Uterommet fremstår dog litt trangt og er ikke helt overbevisende utformet. Hovedgrepet er fint, men utformingen mangler litt av den klarheten, flyten og formsikkerheten som preger resten av anlegget. Bruken av store natursteinsblokker fremstår litt klossete, og mangler presisjon og samklang med byggets eksteriør. Dette blir spesielt tydelig i nedtrappingen inn mot atriet og inn mot kantinens terrasse mot syd. Parkarealet mangler fortsatt planlagt beplantning og belegning på gangveier, men skal forhåpentligvis beplantes med trær og en variasjon av stedlige vekster, stauder osv. for å fremstå som en frodig del av den grønne parken.

Byggets hovedadkomst skjer via en forplass i parken. Forplassen er liten i forhold til byggets ­størrelse, men fungerer fint som en utvidelse av fortauet og forlengelse av lobbyarealet.

Arkitektonisk rikdom. 

Byggets utforming rundt det sentrale, åpne atriet er et overbevisende grep, både romlig og organisatorisk. I dette deilige, generøse rommet flommer lyset inn via den høyreiste glassveggen mot syd og filtreres mykt gjennom trekonstruksjonene og Okalux-panelene i taket. Konstruksjonene i massivtre er majestetiske, og sammen med de flotte trespilehimlingene utgjør dette den bærende karakteren til bygget. 

Galleriene og de etasjevis vekslende buede trappene er fantastiske, der de danser gjennom rommet og skaper kontakt mellom ulike sosiale møteplasser fra plan til plan. Atriet utgjør et av byggets virkelige arkitektoniske høydepunkter, og gir bygget et unikt særpreg. Byggets ytre volum har en prismatisk utforming, presist artikulert gjennom glass­fasader og vertikale glassfinner. Vekslingen mellom den indre organiske mykheten og det prismatiske, skarpskårne ytre skaper en spennende kontrast og arkitektonisk rikdom i bygget. 

Historiske bank­bygninger oppleves ofte som monumentale bygninger som projiserer ansvarsfullhet, soliditet og tillit – begreper som samtiden forbandt med banken som institusjon. Samtidig oppleves gjerne denne typen bygg som lukkede og utilgjengelige for publikum. Finans­parken utrykker snarere det motsatte. Likevel representerer dette bygget idealene i dagens samfunn; soliditet og bærekraft, og viderefører på denne måten ideen om bankens rolle som ansvarsfull aktør og samfunnsbygger. Bygget fremstår med en berettiget monumentalitet i sin sentrale aksiale henvendelse mot Bjergstedparken, og åpner seg samtidig i motsatt ende mot byen med en generøs favn som inviterer inn. 

SR-Banken har tilsynelatende vært en strålende byggherre, som har utvist både modighet og åpenhet gjennom prosessen i utviklingen av konsept og utforming av bygget. Banken har vært gjennom store endringsprosesser i måten de arbeider på, og hvordan de dermed organiserer sine arbeidsplasser i åpne løsninger uten faste plasser. Spesifikke ønsker og behov fra banken, som f.eks. steder for konsultasjon, arealer for kreative tverrfaglige team og samhandling, har fått direkte arkitektoniske svar gjennom byggets organisering rundt det sentrale atriet, der trappenes utforming forbinder de sosiale sonene og korter ned opplevde avstander i bygget. 

Å skape tillitt hos byggherren, og dermed et arkitektonisk handlingsrom, er en vesentlig del av arkitektens utfordringer i streben etter den gode arkitekturen. Her virker det som om arkitektene og interiørarkitektene har vært dyktige til å initiere god dialog og gode prosesser mot byggherre og hele prosjekteringsteamet for øvrig. 

Tre som materiale. 

Mange av tankene rundt det strukturelle ble utviklet av arkitektene i konkurransen og forprosjektet, i samarbeid med ingeniørene i Degree of Freedom og Herman Blumer / Creation Holz. Bruken av tre i hovedkonstruksjonene ble introdusert allerede i konkurranseutkastet, men det ble allikevel utredet løsninger for både tre og betong/stål helt ut i forprosjektet. Den endelige løsningen ble et bæresystem bestående av limtre-søyler og -bjelker, massive tredekker og avstivende kjerner i betong. Byggherrens ønske om å benytte tre i så stort omfang var blant annet et resultat av ambisjonen om å bygge bærekraftig og oppnå klassifiseringen BREEAM-NOR Excellent. Nå viser det seg til og med at bygget muligens kan oppnå klassifiseringen BREEAM-NOR Outstanding

Tekniske føringer gjennom bjelkene, utvekslinger og kraftoverføring til søylene er løst med ulikt bjelke­tverrsnitt i bjelkens lengde. Dette er en elegant løsning, og de karakteristiske buede bjelkeprofilene skaper bevegelse i himlingene og gir ulike romhøyder. De doble bjelkene griper rundt søylene i de avstivende tømmerknutene, bundet sammen med gjennomgående dybler av bøk. Denne detaljen har et klart slektskap til konstruksjonene i Shigeru Bans Tamedia Building i Zürich, men fremstår mer forfinet i Finansparken. En randbjelke i laminert bøk binder det hele sammen langs fasaden. I søylenes overgang mot gulv er det valgt en løsning med en innfelt fotlist. Dette er isolert sett en fin detalj, men oppleves samtidig å svekke uttrykket av den konstruktive kraften i søylens møte med dekket, som da tilsynelatende bæres av en liten fotlist. 

I første etasje er overliggende søylerad utvekslet i midtsonen av resepsjonsarealet. Dette er løst med en kraftig bjelke og tilsvarende kraftige søyler utført i laminert bøk. Øvrige konstruksjoner er utført som massivtreelementer og limtre av gran. Det er en ærlighet over hvordan strukturelle behov kommer til utrykk gjennom en harmonisk variasjon av utforming og materialbruk i de konstruktive treelementene. Byggets nærmest industrielle struktur, med regulære spenn på 5,4 m og etasjehøyde på 3,8 m, ivaretar en stor grad av fleksibilitet i en eventuell fremtidig endring i bruk, og forlenger dermed byggets levetid. Det er totalt 13 500 m2 areal over terreng og hele 9000 m2 under terreng. Under terreng er konstruksjonene bygget i betong.

Det er benyttet oppforede gulv i alle kontor­etasjene, samt heldekkende himlinger. Dette medfører at ingen av massivtredekkene er eksponerte, hvilket gjør at en går glipp av dekkenes strukturelle tilstedeværelse, samt deres termiske og hygroskopiske egenskaper.

Arbeidssoner og møteplasser. 

Planløsningen er organisert rundt et atrium som i tillegg til å bringe lys og luft inn, ivaretar vertikal logistikk i bygget. Den gjennomgående åpne løsningen og kontakten mellom planene skaper en befriende romlighet. Grepet er vesentlig for at flyten mellom etasjene fungerer så fint og at trappene i atriet foretrekkes av de fleste fremfor heisen. I de åpne planløsningene oppstår det en rekke uformelle møteplasser med henvendelse mot atriet. Planene har en klar og tydelig sonedeling, der møteplassene fungerer som en buffer mot rolige arbeidsarealer, som hovedsakelig er plassert langs byggets ytterfasade. Arbeidssonene har dermed optimale forhold med tanke på dagslys og luft, med stor romhøyde langs de åpne fasadeflatene, samtidig som intern gangtrafikk og støy er godt håndtert både med tanke på lyd internt i kontorarealene og lyd fra atriet. Denne måten å organisere moderne kontorbygg på er vesentlig for å kunne operere med så åpne arealer og samtidig ivareta arbeidsro for kontorplassene. Arbeidssonene fremstår med stor variasjon og med varierende dybder på henholdsvis to, fem og åtte arbeidsplasser. Det er svært uvanlig å operere med så mange arbeidsplasser i dybden her til lands, men løsningen fremstår uproblematisk med hensyn til dagslys, grunnet fri romhøyde på 3,0 m i arbeidssonene og glassfelt som strekker seg helt opp til himling. Tettheten av arbeidsplasser virker heller ikke problematisk, da dette kompenseres i tilstøtende soner og andre områder i bygget. Planløsningene ivaretar fleksibilitet, samtidig som byggets klare modularitet er med på å skape en avklart og harmonisk rom­opplevelse i de ulike sonene. 

Tidvis bærer dog bygget preg av å være presset inn på tomten, og det merkes at arkitektene har hatt utfordringer med å få innpasset romprogrammet. Dette oppleves blant annet i utformingen av trappe­kaskaden som leder fra resepsjonsarealet og opp til mellomplanet i det sentrale atriet, og samtidig ned til auditoriet i underetasjen. Bevegelsesflyten i rommet, med en diagonal bevegelse fra inngangen gjennom rommet og opp til det sentrale atriet, er fin. Det er også flott at trappene er utført i tre med tilsvarende materialitet som de bøkelaminerte søylene, men trappen mangler litt av den suverene elegansen de øvrige trappene i atriet har, og fremstår unødvendig komplisert i geometri og innhold. Trappene kunne med fordel ha spilt bedre sammen med byggets bærestrukturer. Likeledes skulle jeg ønske at åpningen og trappen videre ned til auditoriet hadde hatt mer av den romlige generøsiteten og flyten som preger rommet for øvrig. Kanskje den opprinnelige ideen bak dette grepet var å videreføre trappeamfiet fra bunnen av auditoriet og opp til mellomplanet ved kantinen? 

Selve auditoriet har en smart og romeffektiv løsning med fleksible vegger og mulighet for å åpnes mot trappeamfiet. Dette er et genialt grep, men mangler romlighet for å fremstå helt overbevisende. Den trange og litt inneklemte følelsen forsterkes ved at det utvendige nedsenkede parkarealet kommer svært tett på glassfasaden inn mot trappen til auditoriet. 

Avkjøring til parkering og varemottak er diskret plassert og fint implementert langs byggets vest­side. Varemottaket er knapt synlig og snedig utformet med en elegant arealeffektiv løsning. Inngangspartiet med resepsjonsareal fremstår åpent og inviterende, men samtidig litt tomt og innholdsløst. Her, utenfor bankens sikkerhetssone, savnes det innovativ og mer åpen programmering som også kunne tilført gateplanet noe utadrettet aktivitet.

Sobert og elegant. 

Det presise og lette glassvolumet aksentueres gjennom en skarpskåren detaljering. Det oppstår en spenningsfylt kontrast i hvordan denne presise blanke «glasshuden» er lagt utenpå en kraftfull trestruktur med mykere artikulering. Glassfinnene i mørk bronsefarget valør virker til å fungere effektivt som solskjerming, da de to langsidene henvender seg henholdsvis direkte mot øst og vest. Fasadegrepet ivaretar et panoramisk filtrert utsyn fra kontorarealene, noe som er spesielt flott mot parken. Som en ekstra kvalitet skaper refleksjoner og skyggevirkninger av sollys fra og gjennom lamellene vakre mønsterdannelser på gulvet inne i kontorlokalene. 

På dagtid reflekterer glassfasadene tilstøtende bygninger og trærne i parken, noe som gir et rikt, dynamisk og variert spill. I skumringen åpner huset seg mot parken og byen, og de vakre trekonstruksjonene trer frem, og motsvarende lukker glassfasadene seg om rommet inne når mørket kommer sigende. Selv de langsgående tette fastfeltene i fasaden fremstår nærmest som transparente og glassaktige, og forsterker opplevelsen av et helhetlig forfinet glassuttrykk. Den inntrukne glassfasaden på de to nedre planene med utkraget skråtematikk fremstår vellykket både med tanke på skalering og hvordan den fremstår for de som beveger seg forbi på fortauet, men også hvordan den bidrar til å slippe lys inn og å skape kontakt mellom inne og ute. Dette er spesielt effektfullt i skumrings- og kveldslys. I tillegg bidrar selvfølgelig dette til økt areal i kontorplanene, uten av det spiser av fortausbredde. Det integrerte busskuret i fasaden mot øst er et kjærkomment og omsorgsfullt tilskudd i den stramme fasaden. Utformingen er dog litt puslete i den ellers så kraftfulle volumetriske fasadekomposisjonen. Dette kunne vært tydeligere artikulert, for eksempel ved bruk av tre eller ved at nisjen ble trukket helt opp til overliggende glasshimling.

Fasadene i forlengelsen av atriet er utformet som en videreføring av atriets gallerier, med en utvendig balkongløsning i tre. Balkongmotivet er i seg selv interessant, men fremstår ikke helt overbevisende i artikulering og detaljering. Den tiltenkte kontinuiteten brytes i for stor grad til at fasaden oppleves som en forlengelse av trestrukturen i atriet. 

Det er en gjennomgående høy presisjon i detaljering og utførelse av fasadedetaljer. Alle overganger er møysommelig gjennomtegnet, med knappe og presise utførelser som viser en god kontroll på bygningsfysiske utfordringer. Fasadene har et sobert og elegant uttrykk med få materialer. Tre er benyttet som bærende elementer, der det er mulig også i de innvendige fasadeprofilene til glasset. 

De solskjermende glassfinnene er elegant integrert i fasadeprofilene, med spesialekstruderte profiler med samme bredde som glassprofilene. I de sydvendte gavlene er ikke glassfinnene tilstrekkelig som solskjerming og her er det supplert med bronsefargede mikrolameller innfelt i glassfasaden. Løsningen er superelegant og introduserer en nydelig materialitet og tekstur i fasadene når de er nede. Det oppstår en relativ kuldebro direkte over glassprofilet, men bruken av tre både i bæreprofil og overliggende kantbjelke begrenser kuldebroeffekten til det akseptable. Stedvis er det også behov for solskjerming i de nedre, mer åpne, etasjene. Dette er løst ved bruk av en innvendig duk, der rullen er innfelt i himlingssjiktet. 

En vellykket symbiose. 

Det er anvendt høyteknologi og digitale verktøy i planlegging og produksjon av byggets ulike komponenter. Arkitektene har oppnådd et utmerket samarbeid med de utførende leverandørene i prosjektet, og utviklet detaljer i tett dialog med disse. Arkitektene selv fremhever også at noe av grunnen til at prosjektet ble så vellykket, ligger i et veldig fruktbart samarbeid med RIB-ingeniørene allerede fra starten av prosjektet.

Det har vært en uttalt ambisjon fra byggherre om å benytte lokale, og i alle fall nasjonale, leverandører i flest mulig av byggets komponenter. Gjennom hele bygget er det en svært god håndverksmessig utførelse av tømrer- og snekkerarbeider. Sirlige detaljer og overganger er detaljert i samarbeid med leverandører, og det er vanskelig å finne noe å sette fingeren på i utførelsen også her. Et par andre viktige suksessfaktorer som fremheves av arkitektene er at de fikk tid til å etablere et godt detaljert anbudsunderlag for totalentreprisen. I tillegg ble det under detaljutviklingen av prosjektet bygget en mock-up på seks ganger femten meter over to hele etasjer, der fasader og alle sentrale innvendige detaljer ble utprøvd og videreutviklet.

I selve gjennomføringsfasen av prosjektet har de to kontorene fordelt klare ansvarsområder, der SAAHA har hatt ansvar for utvendig detaljering av fasader og glasstak i atriet, og HH har hatt ansvaret for alle innvendige arbeider og utforming av trestrukturene i samarbeid med øvrige tekniske konsulenter og utførende. Kontorene har nok i fellesskap generert de bærende ideene for den konseptuelle utviklingen av prosjektet, og det synes å ha oppstått en vellykket symbiose mellom de to kontorenes ulike arkitektoniske tilnærmingsmåte og arbeidsmetoder. Bevisst eller ubevisst er det kanskje slik at Helen & Hards søken etter organisk inspirerte komplekse strukturer, kombinert med SAAHAs tolkning av situasjon for å skape klarhet og arkitektonisk distinksjon, har ledet hen til dette unike prosjektet. Arkitekturuttrykket gir assosiasjoner til arbeider av de japanske arkitektene Kengo Kuma og Shigeru Ban, men oppleves først og fremst som et originalt svar på egen analyse, arbeidsmetode og arkitekturfilosofi.

Finansparken i Bjergsted står allerede frem som en klassiker i norsk arkitekturhistorie og en ypperlig representant for det beste fra vår tid. Dette er et av de flotteste og mest gjennomførte kontorbyggene jeg har opplevd, og er på høyde med toppsjiktet av internasjonal arkitektur. Det ferdige resultatet innfrir de overordnede intensjonene med prosjektet, både fra byens og brukernes ståsted, bidrar i betydelig grad til å løfte og videreutvikle kompetansenivået på norsk trebyggeri, og må vel kunne kalles et aldri så lite mesterverk.

Ser ut som en million dollar 

Omtale interiør: Silje Kvanvik Olsen

Utallige flotte detaljer og lokalprodusert spesialdesign gjør interiøret i Finansparken til en minneverdig opplevelse.

Finansparken i Stavanger sto ferdig i 2019 og er Norges største næringsbygg basert på bærende trekonstruksjon. Arkitekturen er et resultat av samarbeid mellom Helen & Hard og SAAHA arkitekter, mens IARK har deltatt i programmeringsfasen og beskrevet interiøret til kontrakt. I samarbeid med arkitekt har de utarbeidet farge- og materialkonsept, og vært ansvarlig for utforming av fast innredning i bygget. 

Inngangen til nybygget ligger på gatenivå, og lokalene fremstår umiddelbart som tiltalende og varme. En kaffebar, sosial lounge og kantine er det første man møter etter en diskret sikkerhetskontroll. Det mest oppsiktsvekkende i bygget er trappene i midtkjernen, som fungerer som broer til ulike avdelinger. Den organiske utformingen gjør at de føyer seg inn i omgivelsene som et naturlig element. Heisen ligger bortgjemt for å fremme hyppig bruk av trappen, og utformingen gjør at skrittelleren akselerer uten at man tenker over stegene. Sentralt plassert i atriet er en meditativ kunstinstallasjon av kunstneren Joachim Sauter. Installasjonen er vakker som et enkelt objekt, men kobler seg ikke helt på materialiteten i bygget.

Geometriske glassfelt i taket gir et fint lysinnslipp til arealet uten at det blender. Fra et gjennomarbeidet og spektakulært inngangsparti, er det første man møter i de øvre etasjene frittstående garderobeoppheng, avfallsstasjon og oppbevaring. Tette toalettkjerner, heiser og trapperom er plassert rundt den spektakulære trappen. Disse områdene kunne med fordel ha vært mer åpne og imøtekommende.

Nye arbeidsplasser. 

SpareBank 1 SR-Bank hadde behov for større fleksibilitet og ønsket et hovedkontor som var tilpasset nye arbeidsformer, visjoner og teknologi. Banken hadde behov for flere møtesteder og ønsket et kontorbygg som var mer transparent og tiltalende for kundene. Ved hjelp av systematiske brukermøter, ble organiseringen løst i samspill mellom byggherren og interiørarkitekten. Arealene er organisert etter prinsippet om aktivitetsstyrte arbeidsplasser, hvor ansatte velger plass etter hvilke oppgaver som skal løses, og mye areal er satt av til samarbeid og møteplasser. Ulike avdelinger hører til hver sin etasje, plassert etter samarbeid og kunderelasjon. Broene over atrium støtter samarbeid og kunnskapsdeling på tvers av avdelinger. 

Finansparken har 650 arbeidsplasser med varierende underdekning i de ulike avdelingene. Den arealeffektive utformingen gjør at en eventuell økning i antall ansatte enkelt kan tilpasses ved supplering av personlig opp­bevaring. Ventilasjonen er dimensjonert for vekst opp til 800 arbeidsplasser. 

Det åpne og aktivitetsbaserte kontoret er kontroversielt, da rammene for kontoret flyttes, og det krever at ansatte får forståelse og opplæring i hvordan det nye kontoret brukes. Hvis man skal lykkes med denne formen for organisering, er det nødvendig å få til riktig balanse mellom det sosiale og det private, mellom bookbare møterom, hot-desk stasjoner, tradisjonelle og delte arbeidsplasser. Finansparken fremstår ved første øyekast som et tradisjonelt åpent landskap, med lite variasjon i funksjoner. Interiøret bør intuitivt gi ansatte en indikasjon på hvilken plass som er riktig for dem, etter hvilken type arbeid de skal gjøre. Et rikere utvalg av soner, fra aktive samarbeidsområder til rom for stille konsentrert arbeid, vil gi ansatte større frihet til å velge arbeidsstedet som er best egnet oppgaven og kan dermed øke effektiviteten. 

Sammensatte arbeidsstasjoner fra fire til åtte personer er plassert langs fasadene. Rekkene med arbeidsplasser brytes av stillerom, for å unngå “fabrikk-følelsen”. Stillerommene har tre møbleringsvarianter: runde og avrundede bord for møter mellom 3-4 personer, arbeidsbord til konsentrasjon for 1-2 personer, samt sofagrupper til uformelle samtaler. 

Energinivået varierer etter type avdeling, og i ­høypulssoner skaper høyryggede stoler vendt mot atriet et fint sted til å føre en telefonsamtale. Mindre møterom og stillerom er lokalisert i midtkjernen, og fungerer som akustisk skjerming fra lyder i atriet. En til dels tett folie på glassflater hindrer innsyn mellom avdelinger og arbeids­soner, men denne folien kunne med fordel ha vært mer åpen. 

Prosjekt- og teambord er plassert tett på arbeidsplasser i nordspissen av bygget. 360 graders utsikt utover Stavanger by gir et majestetisk bakgrunnsbilde. Området kan deles inn i soner med mobile skjermvegger. Antall ergonomiske plasser per avdeling varierer etter bruksbehov, og det er ca. 1,7 stol per ansatt i bygget. Større eksterne møterom er plassert i 7. etasje og utenfor sikkerhetssonen i 1. etasje. Toppetasjen er en representativ møteplass i bygget, med sin ekstraordinære utsikt og fremragende arkitektur. I anledning av større arrangementer, kan et fleksibelt auditorium med adkomst nær hovedinngang benyttes.

I kantinen kunne den gjennomgående bruken av like stoler og lange bord vært i bedre samklang i forhold til aktivitetsstyrt organisering. Sosiale soner og kantiner planlegges i dag som mer enn et sted å hente kaffe og mat. Det er hjertet i bygget, hvor ansatte samles, og i tillegg er det en arbeidsplass. Vi ser i dag at mange utformer spiseplassen som en kafé eller restaurant, et inspirerende sted som inviterer til å anvendes. 

Dust og forsiktig. 

Hver etasje har en egen fargepalett, der fargespekteret er inspirert av naturen. Graderinger av grå, grønn, rosa og blåtoner på vegg og tekstiler, med tregulv i bøk, gir et behagelig skandinavisk utrykk. Mens første etasje har dype og dempede farger, lysner paletten opp mot de øvre etasjene. Interiørarkitekten ønsket ikke å ta fokuset bort fra trehuset, og vakre treoverflater dominerer interiøret. Tanken har vært å tildekke minst mulig, slik at materialet får beholde sin egenart. Ideen var å skape et bærekraftig og tidløst design. Møtet mellom noen tretyper kunne imidlertid vært bedre samstemt. Trekonstruksjonen i bygget består av limtre av bøk, limtre av gran og massivtre av gran, mens løst inventar er i heltre eik og kjøkkeninnredningen er i mørk, gjennomfarget valchromat. 

Bygget inneholder utallige flotte detaljer. 

Universell utforming i trapp er delikat løst med en mørkere gradert tretype i røkt eik. Flere steder er gulvet utsmykket med innfelt kunstobjekter som viser bankens historie. Belysningen er sømløst integrert i arkitekturen. Led-lister er innfelt i broer og i bærebjelker. En tydelig fordel er at interiør­arkitekten har vært inne i prosjektet på et tidlig stadium, slik at plasseringen av tekniske installasjoner kunne påvirkes. Installasjonene er sammen med belysningsarmaturer strukturert på et tykkere felt, og danner et symmetrisk mønster. Spile­himlingen løfter opplevelsen og bidrar til en god akustikk i rommet. I tillegg til mye treverk, kompletteres interiøret med mikroperforerte akustiske plater rundt toalettkjernene, tepper på gulv i kontorlokaler og tekstiler. I store trekk er kravene til universell utforming når det gjelder fremkommelighet, farge og materialkontraster, akustikk og belysning ivaretatt på en god måte. 

Føringer for norsk design. 

Et positivt element i interiøret er bruken av lokalprodusert spesialdesign. Det er kjekt å se at pris ikke nødvendigvis har vært det fremste premisset for valg av møbler og løst inventar. Lars Tornøe, møbeldesigner fra Stavanger, har tegnet flere produkter til Finansparken, blant annet en sofa med et formspråk som fremstår godt avstemt i forhold til arkitekturen. Nett og høyrygget fungerer sofaen som en alkove til arbeid, møter og pauser. Utformingen er beslektet med Fjell konferansestol, som er levert til møte- og stillerom. Flere møtestoler er gjenbrukt og trukket om med et tekstil designet av Tornøe i samarbeid med Kvadrat/Innvik. Tekstilet er inspirert av bark, og har en tredimensjonal tekstur som varierer ut ifra retning på lyset. Mekaniske deler på stoler holder lenge, og med omtrekking og reparasjon kan levetiden på kvalitetsmøbler økes. 

I Finansparken er det gjennomgående valgt norske produkter av høy kvalitet. Dermed kan møbler vedlikeholdes, repareres og fornyes i flere tiår fremover. Lokalprodusent Eikund, med produksjonslokaler i Egersund, har fått sine tidløse klassikere utstilt i store deler av bygget. Møbelprodusenten har en lidenskap for tre og relanserer norske design fra 1950- og -60-tallet. Eikund-produserte massive benker og bord i heltre er tegnet av Lars Tornøe i samarbeid med Helen & Hard. Bordene har nydelig håndverk og lekre detaljer som er inspirert av arkitekturen i bygget. Avrundede kanter og elegante sammenføyninger i konstruksjonene repeteres i arkitektur og inventar. Til tross for gode kvaliteter og flotte klassikere, kunne det imidlertid vært et større mangfold av møbler. Interiøret i sin helhet bærer preg av at det har vært rådgivning fra ulike leverandører i beslutningsfasen, og kanskje hadde resultatet blitt bedre hvis IARK også hadde vært ansvarlig for løst inventar, møbler og foliedekor. 

Alt tatt i betrakting er bygget likevel storartet. ­Førsteklasses arkitektur, generøs himlingshøyde, prominent skjelett i trekonstruksjon og et jevnt over høyt detaljnivå gir betydelig uttelling på opplevelsen av interiøret.