Studio Et Als prosjekt for klesprodusenten Livid kombinerer gode og tradisjonsrike materialer med en ærlighet i håndverk og utførelse.
Livid er en norsk klesprodusent, grunnlagt i Trondheim i 2010. De gjorde seg først anerkjent som en jeans-produsent, med uttalt oppmerksomhet på hele livssyklusen til et plagg. En naturlig følge av dette er et bevisst fokus på håndverket, materialet og dermed kvaliteten til plagget.
Før renoveringen minnet lokalene derfor mer om en systue, enn en klesbutikk. En del har skjedd siden den tid, men symaskinene er fortsatt det første du møter når du kommer inn døra. Det virker åpenbart at arkitektene er godt kjent med kjerneverdiene til bedriften de har utført jobben for. Lokalene viser den samme dedikasjonen til gode og tradisjonsrike materialer, og ærlighet i håndverk og utførelse, kombinert med et moderne uttrykk.
- Studio Et al.
- Livid
- 327 kvm.
- 1200000 NOK eks. mva
- 2023
- Mats Heggernæs, sivilark. MNAL
- Håkon Vetlesen, sivilark. MNAL
- Karl Knudsen (RIB)
- Sweco (RIV)
- Butikken var en del av det som vant Trondheim byggeskikkspris med Heat arkitekter som ansvarlige for resten av bygården og EC. Dahls stiftelse som byggherre for Bygården. Utførende på interiør: F5, Sven Undheim, Dariusz Babik og Sebastian Thomassen.
- Magnus Berger Nordstrand
Den gamle teglmuren er bevart og glasstaket er tilbakeført med hengende tekstilduker som filtrerer lyset.
Foto: Magnus Berger NordstrandArkitektonisk arkeologi
Prosjektet for Livids lokaler i Olav Tryggvasons gate 19 er det arkitektene selv kaller arkitektonisk arkeologi. Kanskje har det viktigste fokuset vært å avdekke eldre detaljer i størst mulig grad, for å vise at bygården fra 1841 har levd et langt liv. I slike prosjekter er det gjerne en like stor oppgave å foredle det som allerede finnes, fremfor å tilføre. I en evig kamp mot innkassinger, utforinger og himlinger i gips, krever eksponert tømmer og boltet stål en arkitekt med både viljestyrke og overbevisning.
Avdekningen av de historiske lagene gjøres relativt konsekvent, og med tidvis nesten brutal ærlighet, kanskje spesielt i kjellerlokalene. Det harde er imidlertid godt balansert mot det myke. Presist monterte Leca-steiner i prøverom og utstillingsbord er satt opp mot nye tre-konstruksjoner, som et varmt og mykt tilskudd. Bakteppet dannes av nedtonede historiske lag, som hvitlasert tømmer, og slemmede teglvegger.
Kanskje det flotteste «arkeologiske funnet» er overlyset innerst i lokalet. Naturlig lys flommer ned, gjennom et enkelt hvitt draperi. Det er forlokkende, og utrolig virkningsfullt. I prosessen med overlyset er også den historiske bæringen avdekket, en enkel boltet stålkonstruksjon. Det er lagt til en stålkonsoll, hvor det er brukt moderne sveiseteknikk. Dette viser nok en gang samspillet mellom strukturer fra ulike tidsepoker.
Øye for detaljer
Lokalene er utført i enkle materialer som glattkant furu og finert MDF. De er likevel behandlet på en måte som får dem til å fremstå uhyre eksklusive, noe som i seg selv er en bragd. Det hele virker inspirert av japanske interiører og håndverkstradisjoner, med sammenføyninger i tre, og halvtransparente plater som likner washi-papir. Stålarbeidet er tilsynelatende helt enkelt og uanstrengt, men noe alle som har arbeidet med stål raskt vil forstå at har krevd sin håndverker. Detaljeringen er generelt gjennomført helt ut i fingerspissene, noe som vitner om arkitekter med en forståelse for materialenes egenskaper og kvaliteter. Det gis også et gjennomgående inntrykk av at arkitektene og håndverkerne har vært sammen om prosessen og byggingen, det virker umulig å kunne oppnå et slikt resultat uten.
Arkitektene har også vært særs delaktige i prosjekteringen av den tekniske infrastrukturen. Det meste av elektriske føringer og sprinklere er lagt åpent frem, nok en gang med et årvåkent øye for detaljering. Det er pent nok til å kunne overbevise selv den mest hardbarkede gipskasse- og plastrørentusiast. Ventilasjonsføringer har imidlertid fått være unntaket, og har blitt en skjult, men integrert del av prøverommenes benker. Det var antakelig radikalt nok bare å få flyttet kanalene til gulvnivå.
Selv om prosjektet romlig sett, med alle sine elementer og historiske lag, først kan oppleves noe kaotisk, er det umulig å se for seg at det opprinnelige hvite gips-rammeverket arkitektene fikk servert ville vært å foretrekke. De har turt å stille spørsmålstegn ved dette, og eksponere mest mulig. Samlet sett oppleves det som et usedvanlig godt og lunt butikklokale. Det innbyr helt naturlig til en prat om søm eller stoffkvaliteten i jeans, og sannsynligvis handler man også med seg et flott plagg, når man først er der.
Snitt og oppriss.
Illustrasjon: Studio Et al.
Møbleringsplan, 1. etasje
Illustrasjon: Studio Et al.
Systue og kassedisk i enkle materialer møter besøkende på gateplan, en halv etasje under resten av butikken.
Foto: Magnus Berger Nordstrand