蝦夷 EZO Ramen & Izakaya Oslo

Yakisugi, izakaya og noyane. 

Tilbake på befaring kan jeg konstatere at Ezo Ramen har et tydelig japansk konsept og tilhørighet, med japansk eier og japanske medarbeidere. Radius Design har tatt et tydelig og klokt grep ved å spille på tradisjonelle japanske elementer i interiøret. I utviklingen av et restaurantkonsept kommer man raskt til et viktig veivalg: skal man gå for å skape et sted bygd på tradisjoner og etablerte forventninger, utført med forenklede scenografiske grep som kjapt forteller kunden hva som står på menyen, eller skal man velge å fri seg helt fra dette og skape et sted som definerer sine egne premisser? Tydelighet i mat- og designkonsept blir et imperativ hvis man skal vinne kundene. Interiør og design bør umiddelbart spille sammen med det som serveres på bordet og skape en helhetlig opplevelse av høy kvalitet.

“Radius Design har tatt et ­tydelig og klokt grep ved å spille på ­tradisjonelle japanske elementer.”

Allerede ute på gata blir man møtt av noe gjenkjennelig japansk i fasaden, der det som på avstand ser ut som sortbeiset treverk, viser seg å være Yakisugi, sortbrent trepanel. 

Yakisugi er en tradisjonell japansk metode for å behandle treverk, nesten som vår tjærebrenning. Yaki betyr «å varme med ild» og sugi betyr «sypress», men begrepet benyttes nå for det meste om brent treverk behandlet med denne teknikken. Restauranten har en tilbaketrukket glassfasade, og når sommeren og lyset fra solen varmer, vil det her bli en super uteservering langs fasaden innenfor søylene.

I likhet med nabobutikken – som har to funksjoner i ett lokale – viser det seg at Ezo Ramen bare er halvparten av konseptet i disse næringslokalene. I underetasjen åpner etter hvert Ezo Izakaya. Izakaya kan enklest oversettes med en kro som serverer småretter. Litt som en japansk versjon av en tapas-­restaurant.

Innenfor døra kan jeg straks konstatere at dette er på ingen måte «et hull i veggen», som man ofte omtaler de mangfoldige restaurantene av samme type i Tokyo. Planløsningen på gateplan er helt som forventet for en japansk ramen-bar.

Intuitivt blir man trukket innover i lokalet mot det åpne kjøkkenet med en spisebarløsning i front, som strekker seg nesten i lokalets fulle lengde. Over spisebaren er det bygget noe som likner et «skjult tak» av spiler av mørkbeiset rundstokk. Denne overdekning gir en intimitet og lunhet for spisegjestene, og skaper en omsluttende enhet og definerer rommets ryggrad i møtet mellom kokken, gjesten og maten. 

Et slik «skjult tak» kalles noyane og utgjør et av interiørets tre hovedmotiver. Slike tak er mye brukt både ved buddhisttempler og Shinto-helligdommer. Det er sammensatt av et ekte tak øverst og et mer kosmetisk undertak som tillater det ytre taket å ha en bratt stigning, men med et takskjegg med mindre takvinkel som krager ut langt fra veggene og skaper den klassiske svalgangen under.

Hem og Pedrali – og noren.

Et ganske stort og åpent trapperom ned til underetasjen er også omkranset av den klassiske japanske spisebarinnredningen – dedikert til slurpende gjester som sitter skulder til skulder med en god venn eller en vilt fremmed dresskledd mann. Over hodene på gjestene henger en lang rekke noren – tradisjonelle japanske forheng, her i form av bomullstekstiler med påtrykt latinsk og japansk typografi. Dette fungerer godt for å både definere trapperommet, avgrense og skjerme arealene og ikke minst gi spisegjestene litt ly og lunhet. De grafiske elementene og logoen, som er utført av interiørarkitektene, er i sin enkelhet et velfungerende visuelt supplement. Valg av typografi er utsøkt og smakfullt behandlet. Godt å se at noen tør å begi seg litt utenfor sin egen fagdisiplin.

Resten av lokalet er løst innredet med en mer tradisjonell oppstilling av bord, stol og benker langs veggene. Møblene er fra svenske Hem og Pedrali. Barkrakkene med lav høyde fra Hem er designet spesielt for restauranten. 

I hver ende av lokalet henger noen store, speil­aktige flater som dekorative elementer. Disse var tenkt for å skape visuell kontakt i rommet, og mellom oppe og nede. Den effekten har nok uteblitt, men som dekorative elementer som skaper refleksjoner og spill i belysningen gjør de allikevel nytte for seg. 

Det er plass til cirka 75 spisegjester i ramen-­baren oppe. Arealene kunne nok vært noe tettere innredet, men som nordmann er jeg komfortabel med litt god avstand til andre gjester. 

“Sentralt i materialpaletten er tre, en blanding av lyst og mørkt, beiset eller oljet treverk.”

Materialene er helt i tråd med den nordisk-japanske designlære og utøvelse. Sentralt i material­paletten er tre; en blanding av lyst og mørkt, beiset eller oljet treverk. Det er bjørk, eik, furu og noe innslag av kork. Japanerne er opptatt av en «ærlighet for tre». Treverket i japanske hus er for eksempel ofte beiset, men aldri malt, siden maling ville dekke til den høyt verdsatte strukturen. 

Interiøret forøvrig er utført i ubehandlet eller malt betong i vegger, gulv, søyler, bjelker og himling. Trapp, rekkverk og konstruksjoner er i sort eller hvitmalt stål, det er grå fliser på kjøkkenet og en gjennomgående belysning med sorte armaturer, skinner, spotter og pendler. Selv om prosjektet omtales som et massivtre-hus, oppleves nettopp massivtre som helt fraværende i restauranten, da næringslokalene på nederste plan i bygget er utført i en ren dekke-­søylekonstruksjon av betong. 

Ikonisk lykt. 

På vei ned til Izakayen i underetasjen troner stedets definitive visuelle attraksjon. Den ikoniske lykten formet som et lite hus, som henger ned fra taket som en gigantisk pendel, både sjarmerer og fascinerer. Konstruksjonen er utført i tynne eikelekter og rispapir, og er lyssatt fra innsiden. Den svever og fanger hele rommets oppmerksomhet. Radius design har hentet inspirasjon fra det som kalles tsuriyane – et suspendert tak som man finner hengende over en dohyō - sumobryternes kamp­arena, som opprinnelig stammer fra shinto-helligdommer. 

Etter å ha latt seg fortrylle av en slik opplyst helligdom, møter en igjen på en kontrast nederst i rettløpstrappen av stål som binder oppe og nede sammen. Spiseavdelingen omkranses av et 19 meter langt og 2,5 meter høyt veggmaleri, malt av den japanske manga-illustratøren og maleren Tamura Yoshiyasu. Dette er et fargerikt fyrverkeri som dominerer rommet og setter stemningen for under­etasjen. Maleriet, som er malt med akryl på lerret, viser en annen side av japansk kultur og er en fyrrig kontrast til det stilrene, renskårne og dempede. 

Lokalet er som oppe innredet med et sentralt åpent kjøkken, omsluttet av en lav spisebar i front og med noren hengende over bardisken. Interiøret er i hovedsak i mørkt treverk med noe innslag av lyst treverk, blant annet i himlingen. Bordene i spise­avdelingen har fått installert varmeplater i midten av bordet for å servere shabu shabu, en annen klassisk japansk rett bestående av varm kraft i kjele servert med tilbehør. 

Innerst inne – godt adskilt fra lokalet forøvrig – er det bak en trådgardin funnet plass til en liten chambre séparée til åtte personer. Lokalet nede gir totalt plass ca. 65 spisegjester.

To for en. 

Dessverre er underetasjen ennå ikke åpnet i påvente av importert japansk arbeidskraft og skjenkebevilling. Jeg vil derfor heller ikke få svar på om konseptet med to restauranter under samme tak fungerer i praksis. Jeg er ikke overbevist om at åpenheten og kontakten mellom etasjene fungerer som det er tenkt. Det er en risiko for at en hele tiden skaper et tomrom hvis det ene lokalet er stengt når det andre holder åpent og omvendt. Følelsen av et tomt restaurantlokale er som kjent ingen god reklame. Det er kanskje mer selve forretningsideen jeg stiller meg kritisk til enn planløsningen av lokalene. Jeg ville nok foretrukket å skille disse to restaurantene mer tydelig, kanskje til og med med en egen inngang til underetasjen direkte fra gata. Det ville løst ett «problem», men sannsynligvis skapt flere nye planmessige utfordringer. Det skal litt til å fylle disse lokalene med gjester, men det er det som skal til for å få dette romprogrammet til å leve og fungere.

Ezo er blitt og vil være en moderne versjon av en tradisjonell japansk ramen-restaurant. Radius Design har skapt et interiør som danner et godt grunnlag for å lykkes. Hadde denne restauranten ligget i Tokyo er jeg helt sikker på at konseptet ville fungert og lokalene ville vært fylt opp av livsglade gjester. La oss håpe det er mange nok også i Norge som oppdager sannheten i innehaver Masaru Inages motto: «no ramen, no life».