Aktuelt / Arkitektur
20 år gamle ROM: – Fyller et tomrom for arkitekter som vil gjøre noe litt på siden
Rom for kunst og arkitektur feirer 20 årsjubileum ved å se på egen historie for å se fremover. Rom har en unik rolle som springbrett og plattform, mener Speed arkitekter, som har laget jubileumsutstilling.
Eirik Stokke-Mikalsen og Espen Heggertveit i Speed arkitekter gjør klart til jubileumsutstilling på Rom for kunst og arkitektur.
Foto: Torgeir Holljen ThonRom for kunst og arkitektur har bursdag. Eller ROM, som de selv liker å skrive det, med store bokstaver. Med utspring i Galleri Rom (etablert i 1987) og Institutt for romkunst (etablert 1989) oppstod Rom for kunst og arkitektur i Maridalsveien i Oslo i 2005. Siden har de bygget tverrfaglige nettverk mellom kunstnere, arkitekter og akademikere, og fremmet en levende dialog mellom kunst og arkitektur, ifølge dem selv.
I anledningen 20-årsdagen har galleriet valgt å se framover ved å se bakover: Espen Robstad Heggertveit og Eirik Stokke-Mikalsen fra arkitektkontoret Speed har gått gjennom galleriets rike arkivmateriale og laget en utstilling som er ment å inspirere til en bred samtale om hva Rom skal være i fremtiden.
– Det skal være uten kronologi, det handler om å finne fragmenter fra historien for å invitere flere stemmer inn, sier Stokke-Mikalsen til Arkitektur.
Inspirerende oppdagelse
Speed har hatt flere prosjekter på Rom de siste årene, og etter at de ble invitert til å se nærmere på arkivet har de blitt en slags husarkivarer, forteller de, over bordet med plakater fra de tidlige dagene til Galleri Rom på slutten av 80-tallet.
– Det er en utrolig rik historie med korrespondanse, lysbilder, brosjyrer og plantegninger, som har vært veldig gøy å jobbe med, sier Stokke-Mikalsen.
Utstillingen står fram til slutten av oktober, da det skal avholdes et fagseminar hvor tema er hva Rom skal være i fremtiden.
Det var en inspirerende oppdagelse å se på hva de syv ildsjelene som startet Galleri Rom i 1987 gjorde, forteller de.
– Jeg kjenner meg igjen i det å være ung og litt naiv og ha hybris og tenke, hvorfor skal vi ikke bare starte et arkitekturgalleri? Den første våren hadde de seks utstillinger med internasjonale arkitekter, og det er en enorm energi som bare lyser gjennom alt dette arkivmaterialet, sier Stokke-Mikalsen.
Plakatene fra Galleri Rom-tiden viser en slags alternativ arkitekturhistorie. Store navn ble utstilt side om side med studentarbeider, en inspirerende konstellasjon, mener Heggertveit.
Foto: Torgeir Holljen ThonMangler visningssteder
Store navn ble utstilt side om side med studentarbeider, en inspirerende konstellasjon, mener Heggertveit.
– Man får ofte ikke se så mye av hva som skjer på skolene, men her løftet man frem diplomoppgaver på samme plattform som de store.
Det er særlig interessant å tenke på rollene de to institusjonene hadde den gang, påpeker Stokke-Mikalsen.
Arkitekturmuseet var etablert, men ideen om et arkitekturgalleri hvor man viste fram papirarkitektur, var helt ny. Også Institutt for romkunst prøvde hele tiden å utvide feltet, påpeker han.
– Det er veldig inspirerende å se hvordan man tenkte at det var noe som manglet, så man bare lagde det.
Dette er særlig aktuelt i våre dager, mener de:
– Doga har ikke lenger et visningsrom og AHO har redusert den utadrettede virksomheten. Ingen vet når arkitekturmuseet på Bankplassen åpner igjen, og triennalen er litt i det blå. Sånn sett har Rom en unik rolle, som visningssted og plattform.
Fragmenter fra Institutt for romkunst-arkivet.
Foto: Torgeir Holljen ThonSpringbrett
I arkivet finner man internasjonale stjernearkitekter som kanskje ikke var så kjente ennå den gang, som Daniel Libeskind og Peter Eisenman, men også unge norske arkitekter som senere har blitt store navn, som gjerne hadde tidlige, viktige utstillinger på Rom.
Speed-gutta forteller at også for deres egen praksis, har Rom vært viktig.
– De var veldig sjenerøse i å gi oss spillerom til å utvikle vårt prosjekt, fra vi svarte på en open call om skeiv arkitektur. Roms rolle som et springbrett og plattform har de i aller høyeste grad beholdt, sier Stokke-Mikalsen.
– Rom fyller et tomrom for arkitekter som vil gjøre noe litt på siden. Når det kommer til kunstnerstipender og den slags så faller man gjerne litt gjennom, sammenlignet med kunstnere. Men da faller man i Rom-kategorien, og kan eksperimentere med arkitektur og kunst, avslutter Heggertveit.
