Å ta en Beatles

I anledning helgens store begivenhet for alle fans av The Beatles – den nesten åtte timer lange filmdokumentaren «Get Back» av Peter Jackson – publiserer vi en tekst fra spalten Musikkrommet i mars 2020, der journalist Ando Woltmann utforsket sammenhengen mellom musikk og arkitektur. «Get Back» kan ses i sin vidunderlige helhet på Disney+ nå.

Hustrig er ordet. Øyeblikket da The Beatles, for ganske nøyaktig femtien år siden, steg ut av det lille trappehuset på taket av sin egen forretningsbygning langs Londons Savile Row. John Lennon iført Yoko Onos pels, Ringo Starr i ektefellen Maureens røde regnkåpe. Kameraene fanger Paul McCartney som folder hendene og blåser bassfingrene varme, mens George Harrison stemmer telecasteren i rosentre. Bandets takkonsert, den 30. januar 1969, var ikke bare siste gangen the fab four opptrådte sammen i offentligheten, det var også en fullendt metafor på det kjølige forholdet som var i ferd med å bre seg mellom bandmedlemmene.

Bygningen i 3 Savile Row, tegnet i «burlingtonsk» stil av Henry Flitcroft, ble kjøpt av gruppens eget selskap Apple Corps for 500 000 pund sommeren 1968, og straks omgjort til et trendy heng for Londons glitterati. Hells Angels fra California var blant gjestene som skitnet til de lysegrønne, eplefargede vegg-til-vegg-teppene, det samme var poeten Allen Ginsberg og den norske fotografen Robert Meyer. I et provisorisk studio i kjelleren strevde The Beatles med å redde stumpene til det nederlagsdømte album- og filmprosjektet «Get Back».

Flere avslutningsscener til filmen ble vurdert. Speidere ble sendt til et to tusen år gammelt romersk amfiteater i Tunisia. Havseileren QE2 ble nevnt og det runde konsertstedet Round-house i Camden ble booket. Men ettersom manglende entusiasme la sitt klamme grep om 3 Savile Row gikk bandet for kortest mulig løsning: Opp fem trappesatser, ut i det fri. På takene og i gatene rundt stimlet folk sammen da musikken begynte. Menn i bowlerhatt, funksjonærer, butikkansatte og bobbyer stirret opp mot taket i vantro. The Beatles var, bokstavelig talt, i himmelen.

Musikkhistorien har vist at gruppen, oftest rettmessig, blir kreditert som først i det meste, men ikke når det kommer til takkonserter. Både spellemenn og Astrid Lindgrens (noe mer umusikalske) Karlsson hadde romstert takene i henholdsvis Anatevka og Stockholm i mange år. Og med den friske åpningshilsen «Hello, New York! Wake up, you fuckers! Free music! Nice songs! Free love» inntok bandet Jefferson Airplane taket på Schuyler Hotel i New York foran kameraene til den franske regissøren Jean-Luc Godard, nesten to måneder før The Beatles. Likevel er det å holde konsert på tak oftest referert til å «ta en Beatles», som en slags evig hommage til kvartetten. Musikken løftet ett steg nærmere himmelen, garantert litt ekstra oppmerksomhet.

Da Den norske opera & ballett åpnet i 2008 var det ikke alle som så for seg at besvimende ungdom med Justin Bieber-feber, tissetrengte småunger foran Marcus & Martinus eller allværsjakke-ligaen, smånikkende til Hellbillies, skulle bli huset med det skrå takets store, folkelige attraksjoner. Men slik er det blitt. I 2017 feiret metal-bandet Satyricon album-slipp i øsregnet på toppen av KLP-bygningen i Bjørvika. Sommeren 2019 ble det avholdt egen festival på taket til den lille, men kramgode, pølsekiosken på Alexander Kiellands plass i hovedstaden. Ymse DJ-er holder stand på takterrasser gjennom hele sommerhalvåret, og med stadig flere grønne tak burde det vel bare være snakk om tid før musikken for alvor følger etter opp på husenes nye hatter?

«Landskapsplanleggere vil ha muligheten til å forme takene som landskap, slik at byer fremstår som frodige åser og daler. Gater vil bli skyggefulle ruter, skåret gjennom underskogen. Tak vil bli fjelltopper. Folk blir maur,» skrev landskapsarkitekten Tom Turner. Mon tro om han hadde sett filmen «Let It Be», som kom ut i 1970 og viste The Beatles på toppen av sitt eget fjell?

Også i Le Corbusiers arkitektur var takene tenkt som noe mer enn et praktisk ornament, et sted der man skulle nyte solen og luften, alene eller i fellesskap, et sted for ettertanke og nærhet til naturen. Forutsetter man at musikken er menneskenes mest naturlige språk, noe vi alle kan forstå, burde han kanskje tatt jobben som festivalsjef. For da Beatles’ kameraer var slått av, kablene kveilet opp og en slags orden var gjenskapt under Londons hustrige vinterhimmel, var det som om både musikken og arkitekturen hadde elevert til et nytt, tidligere ukjent nivå.