Arkitektur når byen tømmes

Bergensarkitekten Cristian Ștefănescu er aktuell med et prosjekt om fraflytting på Venezia-biennalen. Hva kan arkitekturen lære av byer som sliter med befolkningsnedgang og økonomisk nedgangstid?

Cristian Ștefănescu driver sin egen praksis A-works i Bergen og underviser ved Bergen Arkitekthøgskole. Nå er han aktuell med utstillingen «Fading Borders» på Venezia-biennalen. Hans mål er å vise frem en arkitektur «som er fundert i et kollektivt eierskap og gjør så mye som mulig, med så lite som mulig».

Foto: Maria Bjørnsen Bokneberg

Sørøst i Romania ligger landets tiende største by Brăila ved elven Danubes bredd. Byen er sentral i Romanias biennaleutstilling «Fading Borders» i Venezia, hvor den bergensbaserte arkitekten Cristian Ștefănescu er en av bidragsyterne.

– Tema for årets utstilling i den rumenske paviljongen er de store kreftene som virker inn på migrasjonen ut av Romania, men også hvordan dette preger byene som blir forlatt. Det er et forsøk på å se hvilke konkrete utfordringer disse byene har, men også hvilke muligheter som finnes, forklarer Ștefănescu, som selv er født og oppvokst i Brăila.

Optimisme fra begrensninger

Ștefănescu har i fem år jobbet med konkrete, undersøkende arkitekturprosjekter i Brăila. Dette har skjedd gjennom hans eget bergensbaserte arkitekturkontor A-works, men også som leder for Brăila Laboratory, et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Arkitekthøgskole (Bas), hvor Ștefănescu underviser, og Universitet for arkitektur og urbanisme i Bucuresti og Brăila kommune.

Brăila Laboratory handlet om å finne kreative tilnærminger til ulike former for knapphet som finnes i byen Brăila. Målet var å snu denne knappheten til muligheter og gi rom for en positiv strukturell endring. Dette arbeidet skjedde hele tiden i samarbeid med lokale aktører og med materialer som allerede fantes i byen.

Svart teppe fremfor inngangen til Romanias paviljong i Venezia. Foto. — Den rumenske paviljongen i Venezia er i år delt i to av en mekanisk gardin som dras vekk periodisk og forener paviljongens to halvdeler. Den ene delen handler om Romanias diasporabefolkning, den andre om transformasjonen av byene de forlot.
Foto: Laurian Ghinitoui

Fra knapphet til realistisk håp

I Brăila var det derfor viktig for Ștefănescu og resten av gruppen og spørre helt konkret: Hva kan vi gjøre med situasjonen her og nå? Hva kan arkitekturen bidra med? Og hvilke nye muligheter kan finnes til tross for all denne knappheten?

– Målet var å tenke lenger enn byens problemer med befolkningsnedgang og økonomisk nedgangstid, og heller finne hva som var overflødig av bygninger og bygningsmaterialer, hvordan naturen kunne regenerer seg selv med minimal intervensjon og hvordan menneskers sosiale kapital kunne gjenfinnes, sier Ștefănescu.

«Gjør det selv»-kultur

I en by som Brăila finnes det alltid en form for mangeltilstand, forklarer han, spesielt er det knapphet på økonomiske ressurser og politisk vilje. Samtidig finnes det nærmest et kollektivt traume og en mangel på håp.

– Samtidig åpner det seg opp et overskudd av plass, et urbant landskap som opplever en form for regenerering og det vokser frem nye lokale krefter med en sterk «gjør det selv»-kultur. Mitt perspektiv er at en slik situasjon gir rom for muligheter til å utvikle en arkitektur for vår tid, som er fundert i et kollektivt eierskap og gjør så mye som mulig, med så lite som mulig, sier Ștefănescu, som mener dette prinsippet ikke handler om kun byen Brăila, men bør være et mål for arkitekturen alle steder.

Fotballbane. Foto. — Lokale pionerplanter får vokse fritt rundt en ny fotballbane og dekker en jordpyramide i Pyramideparken i Brăila, Romania. Bildet er tatt to år etter at parken ble ferdigstilt.
Foto: Irina Pața

Pyramideparken

I prosjektbeskrivelsen av utstillingen i Venezia er nettopp dette poenget. Her beskrives det blant annet hvordan man med mindre mennesker i en by faktisk kan forbedre livskvaliteten ved å legge til rette for økt sosial aktivitet.

Et av de konkrete resultatene, som Ștefănescu viser i den rumenske paviljongen, er Pyramideparken i Brăila. Prosjektet startet med masterprosjektet til de to Bas-studentene Tiina Teräs og Frede Vik, som senere slo seg sammen med landskapsarkitekten Irina Pața. Dette samarbeidet endte med en førsteplass i en rumensk arkitektkonkurranse.

I to år jobbet gruppen deretter i samarbeid med naboer og lokal ungdom med prosjektet Pyramideparken, i et tidligere forlatt område mellom jernbaneskinnene og nabolaget Chercea. Her er det nå sosiale møteplasser, en fotballbane, skog og en jordpyramide med en seks meter høy betongsklie fra 1960-tallet.

– Vi tok vare på og gjødslet pionerplanter (planter som er eksperter på å etablere seg på nydannet mark, journ. anm.) og trær som sto på stedet, ofte sett på som uønsket ugress. Vi brukte jord fra en byggeplass og betong fra forlatte industribygg. Dette ble gradvis til et helt nytt sted i ingenmannsland med minimale midler, som krever minimalt med vedlikehold. Ved å bruke materialer som ingen så verdien av, og gjøre dem til viktige elementer i transformasjonen av området, fikk vi belyst hvor lite som skal til for å få til endring.

Positiv transformasjon

Det er nettopp med slike intervensjoner Ștefănescu mener arkitekturen som fag kan komme inn med andre blikk og løsninger for å fremme positiv transformasjon.

– Arkitekturfaget kan angripe slike situasjoner, enten de er i Romania eller Norge, og oppdage bortgjemt potensiale – både fysisk, men også menneskelig. Vi jobbet med konkrete materialer, men vi jobbet også med lokale ungdommer som lærte seg nye måter å se byen på, og oppmuntret dem til å forstå at de hadde makt til å endre stedet de bodde.

– Det er nærmest som du mener at fraflytting i prinsippet ikke er et så stort problem?

– Ja, vi må akseptere at byer vokser og skrumper inn, og at industrien som var i disse byene ikke kommer tilbake. I et miljøperspektiv, hvor ting endrer og utvikler seg, hvor noen ting vokser og andre skrumper inn, virker «push & pull»-faktorer i en sammenkoblet og gjensidig avhengig struktur vi alle deler, både mennesker og ikke-mennesker.