Arkitekturdebatt under debatt

Nabokveld i Bergen tok debatten om den demokratiserte arkitekturdebatten. Har arkitekturopprør og folkelig engasjement endret arkitektene?

Silje Hjemdal (f.v.), stortingsrepresentant fra Hordaland (FrP); Gaute Brochmann, arkitekturkritiker og ansvarlig redaktør i Arkitektur N; Danby Choi, ansvarlig redaktør i kulturavisen Subjekt og Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL) var torsdag kveld invitert til Smakverket og Kode i Bergen. Foto: Sindre Nordås Viulsrød

Utenfor vinduene til kafeen Smakverket viste Bergen seg fra en grå og litt småkjølig side torsdag kveld. Inne i varmen i Kode-bygningen hadde imidlertid Byarkitekten i Bergen, Bopilot Grønneviken Bergen og Kode invitert til ingenting mindre enn «debatten om arkitekturdebatten». En arkitekturdebatt arrangørene selv mener «uten tvil løper maraton om dagen».

For å få ekstra varme i de nesten fulle debattlokalene var panelet sammensatt for reell debatt. Her var Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL) og Gaute Brochmann, arkitekturkritiker og ansvarlig redaktør i Arkitektur N, men også Silje Hjemdal, stortingsrepresentant fra Hordaland (FrP) og Danby Choi, ansvarlig redaktør i kulturavisen Subjekt.

Bort fra fettere med spalteplass

I debatten, som var en del av arrangementserien Nabokveld tilknyttet boligutstillingen «NABO: Hvordan skal vi bo sammen?» i samme bygg, skulle deltagerne utfordres på hvorvidt den norske arkitekturdebatten er sunn og god, hvordan den påvirker de som deltar i den og om den fører den med seg reelle endringer hos arkitektene?

Som en tydelig undertekst lå Arkitekturopprørets inntreden i norsk arkitekturdebatt. Gaute Brochmann oppsummerte hvordan debatten om arkitektur har endret seg de siste ti årene.

– Den største forskjellen på 2012 og i dag er at arkitekturdebatten er blitt noe demokratisert. Det har litt med internett og sosiale medier å gjøre, men handler også om en sterkere anti-elitistisk holdning. I 2012 var det fremdeles slik at Peter Butenschøn skrev noe i Dagbladet, også svarte hans fetter Niels Torp i Aftenposten. Slik er det ikke lenger, sa Brochmann til latter i salen.

En bedre debatt

Hele panelet var enige om at debatten om arkitektur har hatt svært godt av den reisen den har vært igjennom de siste ti årene. Også Arkitekturopprørets inntreden i debatten ble helt eller delvis sett på som et gode.

Subjekt-redaktør Danby Choi, mente debatten både har blitt bedre, men også at den fremdeles har sine mangler. På en benk i byparken utenfor ber vi han utdype etter debatten.

– Arkitekturdebatten har blitt bedre fordi den har åpnet opp for mange nye stemmer, som ikke har fått lov til å mene noe om arkitektur før. Det skulle bare mangle fordi arkitektur er noe vi alle omgir oss med – da burde alle få mene noe om den, sier Choi til Arkitektnytt.

Choi mener det er merkelig at dette enkle poenget er helt nytt og ikke har vært tydeligere før.

– Dette er jo selve kjepphesten til Arkitekturopprøret og argumentet er så skuddsikkert at arkitekturdebatten nå faktisk har blitt for alle. Opprøret er mye mer enn sine punktlige feil. De har klart å sette arkitektur på dagsorden på en helt ny måte.

– Kult med arkitekter

Choi forteller om et økt engasjement om arkitektur i sine spalter og økt interesse for Subjekt fra arkitekter.

– Hvordan opplever du at arkitektstanden i dagens debatt forholder seg til Arkitekturopprøret?

– De er mye mer mottakelig enn jeg trodde. I dag kunne de høre på Silje Hjemdal fra Fremskrittspartiet og gi henne rett. Det hadde aldri skjedd i kunstfeltet. Det er kult med arkitekter. Som problemløsere ser jeg at de også her ser etter løsninger.

– Men samtidig ser du noen mangler?

– Ja, jeg mener flere av arkitektene bør melde seg på i debatten. Det er lett for meg å si, som jobber med debatt, og deres jobb er en helt annen, men offentligheten er helt avhengig av at fagfolk svarer på kritikken, selv om kritikken er dum. Man ser også dum ut om man ikke svarer.

Det var nærmest fullsatt under debatten om arkitekturdebatten. En håndsopprekking viste at det var flest arkitekter og arkitektstudenter i salen, mens det var ingen medlemmer av Arkitekturopprøret. Foto: Tina Larsen

– Terskelen er senket

Stortingspolitiker Silje Hjemdal følger selv Arkitekturopprøret på sosiale medier. Hun synes det var spennende å bli invitert og la stor vekt på hvor fint det var med engasjement og bra oppmøte. Frp-politikeren mener, ikke overraskende, at arkitekturdebatten har hatt godt av demokratiseringen de siste årene.

– Alle har måttet gå i seg og tenke: «Hva betyr arkitektur for meg og stedet jeg bor?» Som bergenser vet jeg hvor mye debatt arkitektur kan skape, men nå virker det som om disse debattene skjer over hele Norge. Jeg er ikke sikker på om like mange mennesker hadde møtt opp til en slik debatt bare for få år siden, sier Hjemdal til Arkitektnytt etter debatten.

– Hvilken rolle har Arkitekturopprøret spilt tenker du?

– Det har vekket et engasjement hos folk og senket terskelen for debatt. Mange har vært frustrert, men kanskje tidligere ikke våget å engasjere seg fordi man ikke var ekspert og heller opplevd av å bli avfeid med at «man ikke var arkitekt» eller at man manglet den rette forståelsen. Da tok du heller diskusjonen om hvor stygt Bergen rådhus er, eller hvor fint et annet bygg er, på kjøkkenbenken. Nå har disse stemmen fått komme frem i offentligheten.

Arkitekter i bevegelse

Camilla Moneta, fagsjef i NAL, ble i debatten utfordret på at hun mente norsk arkitekturdebatt manglet kompleksitet. Meddebattant Gaute Brochmann mente heller arkitektene bør tenke enklere i møte med debatten.

– Det er veldig sunt med den meningsbrytningen vi ser her i dag. Jeg ser selv poenget om forenkling og har beveget meg i den retning selv etter et år med arkitekturdebatter. Vi må gjøre det enklere, men samtidig må vi minne folk på alle de oppgavene vi skal fylle som arkitekter, sier Moneta til Arkitektnytt.

– Tonen i dagens debatt har vært at debatten har blitt bedre de siste årene. Du sier selv at du har beveget deg i løpet av året. Kan du si litt mer om det?

– Jeg ser at vi må ta på alvor at fasader er viktige å snakke om i seg selv. Hvis vi arkitekter tar det seriøst, kan vi få til en fruktbar dialog. For fasader er viktig for oss arkitekter også, men det har vi ikke vært flinke nok til å kommunisere.

Det var gemyttelig stemning da Byarkitekten i Bergen, Bopilot Grønneviken Bergen og Kode inviterte til debatt om debatt på Smakverket i Bergen. Debattleder (t.h) var Kode-kurator Sindre Nordås Viulsrød. Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

Den eksterne stemmen

For Gaute Brochmann ble debatten på Smakverket og Kode som forventet. Han beskriver en debatt preget av relativt stor enighet.

– Jeg registrerte at det er ingen som er imot Arkitekturopprøret – kun i små krusninger. De har fått veldig bra gehør.

– Hva sier det deg?

– Det sier at det er lettere for eksterne å peke på endringer som berører faget, enn det er å gjøre det fra innsiden av faget. Dette er ikke ment til forkleinelse for arkitektene, men det er lettere å peke på feil fra utsiden. Opprøret kommer også fordi det har blitt bygget ganske mye dårlig. Samtidig har verden endret seg. Da jeg gikk på skolen, var Barcode og Equinors hovedbygg på Fornebu «hot» – det er det ikke lenger.

Lytter til opprøret

Brochmann beskriver denne vendingen bort fra de glassaktige og «glossy» signalbyggene, mot en mer tradisjonell, lokal, bærekraftig og håndtverksdominert stil som naturlig. Samtidig spiller Arkitekturopprøret på denne vendingen og forsterker den, mener arkitekturkritikeren.

– Opprøret er en konservativ og «nær menneskene som bor her»-type bevegelse. At det ble krav om klassisk stil som ble overskriften til opprøret er kanskje ikke så overraskende, siden nettopp Barcode-arkitekturen og selve modernismen er døende. Når ideene om progresjon, forbruk, vekst og «nytt er bedre enn gammelt» begynner å dø uti samfunnet, og arkitektene ikke har klart å komme opp med noe bedre, er det kanskje ikke noe annet sted å vende seg enn bakover i historien.

– Hvordan vil du si at arkitektene har forandret seg med Arkitekturopprøret?

– Jeg har aldri hørt en arkitekt referere til et NAL-arrangement, Doga-arrangement eller et triennale-arrangement når de forklarer hvorfor de tegner slik de gjør. Men alle jeg snakker med, kanskje med ti prosent unntak, nevner heller Arkitekturopprøret når de snakker om husene sine. Det har med andre ord kommet så langt i underbevisstheten hos arkitektene at det påvirker det de tegner.