Arkitekturen etter korona

Kan pandemien ha gjort arkitekturen en tjeneste, spør Anette Dietrichson Bruun i denne kommentaren.

Trappeoppgang i betong med vinduer med trykk på

Lærernes hus i Oslo. Her er trappen et eget oppholdsrom med masse lys og luft, og et oppholdsrom i seg selv, der man lettere velger trappen fremfor heisen. Arkitekt: Element. Fasade: Jorun Sannes og May Bente Aronsen.

Foto: Anette Dietrichson Bruun

Pandemien har satt søkelys på viktige elementer i våre omgivelser. Vi har fått en ny faktor å ta hensyn til. Alle råd som nå fremheves, leder til at avstand og god håndhygiene er de mest effektive tiltakene. Hvordan kan planleggere og arkitekter skape rom som gjør at folk føler seg trygge for smitte, samtidig som vi fortsatt har alle tanker om arkitektur, miljø, arealutnyttelse, mangfold og opplevelseskvaliteter i bakhodet? Kan det være at noen av disse utfordringene til syvende og sist har en felles løsning? Kan arkitekturen være et verktøy for å få kontroll på virus og pandemier?

Vi har sett hvordan terrorangrep har endret noe av måten vi oppfører oss på, blant annet når vi reiser, og gjennom mer eller mindre vel- lykkede og integrerte tiltak langs bygatene og foran viktige bygninger. Pandemier kan ut- løse et varig behov for å tilrettelegge for smitte- forebygging. Hvis smittevern skal bli en innarbeidet del av arkitekturen og ikke bare ad hoc-løsninger ved akutte behov, må vi snak- ke om dette når vi nå skaper steder for morgen- dagen.

Noe positivt?

Kan smittetiltakene bidra til å løfte frem viktige elementer i arkitekturen som i dag får lide på grunn av arealeffektivisering, og gi en renessanse for elementer i arkitekturen som vi i dag, av ulike grunner, ikke prioriterer? Kan steder der folk flytter på seg, som trapper, heiser, dører og kommunikasjonsveier, få mer oppmerksomhet og bedre kvalitet, fremfor å bli plassert i et mørkt hjørne som ikke kan brukes til noe annet? Det kan vokse frem en ny tenkemåte med nye kriterier når vi gjør valg rundt fellesarealene og steder der mennesker møtes.

Effektivitet som måleenhet

Gode fellesarealer tilbyr kvaliteter som er viktige for det sosiale miljøet i byer og bygninger. Vi trenger rom der vi kan se og bli sett, og få impulser og kontakt med andre mennesker. Antallet arbeidsplasser man får inn i en etasje gir et kvantitativt mål på hvor effektivt kontorbygget er. Boligbyggs effektivitet måles i antall salgbare kvadratmetere i forhold til brutto- arealet og bruksareal. Ofte går dette utover fellesarealers størrelse og indirekte deres kvalitet, for jo mindre fellesareal, desto høyere effektivitet. Behovet for smittevern vil løfte frem fellesarealenes betydning, kvalitet og størrelse, og kanskje dempe brutto/nettofaktor som en dominerende planleggingspremiss.

Trapper og heiser

Hvis hovedtrappen er lett å finne og lystbetont å bruke, kan vi redusere de tette møtene i heisen og overlate heisen til dem som trenger den mest. Dermed kan vi unngå å øke antall heiser. I forsamlingslokalene til Filadelfiamenigheten i Kristiansand (Q-42, tegnet av Kristin Jarmund arkitekter), kan det se ut til at man har tenkt som Tevye i «Spelemann på taket», der han sang «Eg hadde ei lang trapp som berre gjekk opp og ei mykje lenger som gjekk ned, og enda ei som berre sto på stas». Delingen av trappen i en oppovertrapp og en nedovertrapp reduserer de tilfeldige ansikt-til-ansikt-møtene når mange mennesker er samlet.

Smittevernssirkler på en gressplen — Smittesirkler tegnet inn i parklandskapet for kohorter med passe avstand til neste kohort. Hvordan kan denne tenkemåten tas inn i arkitekturen? Bildet er fra Mission Dolores Park i San Francisco, USA.
Foto: Lynn Friedman/Flickr

Oversiktsfoto over Munch plass mot havet — Stasjonsallmenningen i Bjørvika er et godt eksempel på et vellykket plassrom med både det store, åpne og det mer intime. Landskapsarkitekter: SLA.
Foto: Krafftwork/Bjørvika Utvikling/SLA

Tanken bak trappen

I Lærernes hus ved Sentrum Scene i Oslo er trappen et eget oppholdsrom, og reposene (overgang mellom trappeløpene) pauserom, med masse lys og luft. Her velger man lett trappen fremfor heisen, fordi opplevelsen med lys og skygge som siles inn gjennom den dekorerte glassfasaden er så vakker. Trappen er bred, og reposene rause, og passe smitte- avstand til andre synes å være mulig.

Den slake trappen på Vega Scene i Oslo er tilrettelagt for sittemuligheter med puter, og innbyr til opphold. Rommet trappen fører ned til blir mer attraktiv, og trappen blir en tri- bune. En saktere forflytning mellom etasjene via trapp, fremfor heis, gir også tid til å se seg rundt. Benytter man annethvert sittetrinn, oppnår man avstand mellom grupper, samtidig som trappen blir brukt til sitt tenkte formål.

I 3xNielsens Ørestad Gymnasium i København leder trapper studentene mellom ulike oppholdssoner og opplevelser, og er mer enn en transportetappe fra etasje til etasje. Trappen har fått en utvidet funksjon og betydning, og blir en integrert og innholdsrik del av oppholdsrommene. Reposene er utformet som pauserom med myke sittegrupper, og med mye lys og luft og opplevelseskvaliteter. Også i Norge, med våre regler for tilgjengelighet, bør vi se på om dette kan være mulig.

I Finansparken i Stavanger (Helen & Hard) er trappen en skulptur som innbyr til å gå i og oppleve. Bruk av tre gir samtidig et godt innemiljø.

I Snøhettas Swarovski-bygg i Østerrike er trappen møtested og arena for å se og bli sett, samtidig som den danner del av formen som omslutter kontorer og utstillingsrom. Trappen blir dermed en integrert del av interiøret og arkitekturen.

Fellesrommene i byen

Det synes å være et helt grunnleggende behov i mennesket å treffe hverandre, lese hverandres kroppspråk, se hverandre i øynene, utveksle energi og erfaringer. I byen trenger vi derfor parker og byrom som kan tilby soner til mindre grupper. Større plassrom trenger sittegrupper, le, beplantning og vann, som gjør at folk føler seg hjemme og har lyst til å slå seg ned, ikke bare haste videre over en vindfull plass.

På Stasjonsallmenningen i Bjørvika (SLA) er plassen delt i det åpne og det intime, med sittegrupper og beplantning, vannkunst/fontener og bryggekant. Her kan folk oppholde seg i mindre grupper og samtidig føle at man er i det store plassrommet. Kan smittesirkler bli et planleggingskriterium når vi planlegger byens gater og plasser?

Målbare verdier

For at smittevern skal komme inn i planleggingen, og utbyggere skal ta hensyn til dette, må det utformes krav som kan beskrives og måles. Eksempler kan være krav til større dimensjoner i hovedkommunikasjonsveier, sørge for å planlegge slik at flere mennesker velger trapp fremfor heis, og utforme gode løsninger der mange mennesker samles.

Trapp med nivåforskjeller og fargede puter — Den slake trappen på Vega Scene er tilrettelagt for sittemuligheter med puter, og innbyr til opphold. Arkitekt: Asplan Viak.
Foto: Åse Holte/Asplan Viak

God arkitektur skal gjøre det intuitivt og lett å finne frem. Analyser av bevegelsesmønstre i bygninger kan være et nyttig verktøy for å finne ut mer om behovene. Vrimlesoner og fellesrom kan bli utfordret av hensyn til sonedeling, slik at folk kan holde riktig avstand til andre. Det kan bli viktigere å lede folk i større grad enn vi gjør i dag, for å hindre smitte, og mange butikker har allerede markert ut- og innganger og merket opp kjøreretninger.

En berøringsfri verden?

Smittevern kan også ivaretas ved hjelp av berøringsfrie løsninger. I dag er det antagelig nok teknologi til å lage en «app» som henter heisen for deg, åpner og lukker heisdøra og velger etasje. Dette kan være nyttige i offentlige miljøer, i helsebygg og på hoteller, og kan utvides til å gjelde det meste av vår tilværelse, gitt at man løser alle problemer med applikasjoner og stemme- og ansiktsgjenkjenning. Men vi kan få et fattigere samfunn dersom sanseopplevelser, som berøring, reduseres. De teknologiske løsningene vil slik bidra til å forsterke behovet for de sosiale møteplassene. Jeg har derfor tro på den sosiale bærekraften i å skape arkitektur som er tilrettelagt for å ivareta smittevern.

Vi må endre tenkemåte

Vi har for lengst endret tenkemåte når det gjelder universell utforming og tilgjengelighet for alle. Andre eksempler på større endringer i samfunnet rundt oss, er røykeloven og påbudet om bilbelte. Fra å virke fremmed, unødvendig og til og med latterlig med det samme, er dette nå en naturlig del av vår tilværelse.

Endring i tenkemåter er mulig, og dette kan derfor være tiden for å starte prosessen med å finne måter å styrke fellesrommene, kommunikasjonsårer og de sosiale møteplassene i arkitekturen, slik at arkitekturen kan vise vei for godt smittevern og samtidig støtte sin egen sak. Kanskje kan vi i fremtiden takke koronaviruset for å ha medvirket til bedre løsninger i våre felles omgivelser.