Bak fasaden under byggingen av Nasjonalmuseet

Dokumentar om byggingen av Nasjonalmuseet blottlegger konfliktlinjene i en historisk og omstridt byggeprosess. – Kanskje det norske systemet ikke tåler en arkitekt som Schuwerk, spør Børre Skodvin.

Arkitekt Klaus Schuwerk i diskusjon med Statsbygg om hvilke stein man skal bruke på plassen foran Nasjonalmuseet. Scenen er hentet fra dokumentaren «Det nye museet».

Foto: Line K. Lyngstadaas/Medieoperatørene as

– But the real problem is that one of the richest, or the richest nation in the world is building the National Museum and what comes on the outside? The cheapest Chinese stone!

Arkitekt Klaus Schuwerk diskuterer valg av stein på plassen foran foran Nasjonalmuseet i Oslo. Dette er en av mange oppgitte diskusjoner med Statsbygg gjennom filmen «Det nye museet» som vises på Human Film-festivalen i Oslo onsdag 4. mars.

Etter visning blir det samtale med regissør Birgitte Sigmundstad og arkitekt Børre Skodvin, moderert av arkitekt Stian Schjelderup.

Spark bak

For Skodvin er filmen ikke bare et viktig bidrag til den norske arkitekturdebatten, men også et lite spark bak for norske arkitekter. Han viser til at et element som har vært altoverskyggende i debatten om arkitekturopprøret, er påstanden om at arkitekten gjør en dårlig jobb.

– Arkitektenes respons på kritikken fra arkitekturopprøret har stort sett vært at dette er mye mer komplisert enn som så, at det ikke er vår skyld, at det er utbyggerne og alle mulige andre. Det er mye riktig i det, men kanskje arkitekten også bør gå litt i seg selv og se om det er noe de kunne gjøre bedre? Hvis de vil at arkitekturen skal bli bedre er det kanskje flere krav som de burde stilt, som ikke har blitt stilt, spør Skodvin.

– Filmen kan dermed virke som en oppfordring til arkitektene om å tøffe seg opp litt – bli litt mer som Schuwerk?

– Ja, eller i hvert fall ha litt mer ryggrad – at det ikke bare er en hyssing, humrer Skodvin.

– Et sjeldent innblikk

I dokumentarfilmen «Det nye museet» har filmskaper Sigmundstad og fotograf Line K. Lyngstadaas over seks år fulgt tilblivelsesprosessen til Norges nye nasjonalmuseum i Oslo fra innsiden.

Filmen reklamerer med å være et «et ufiltrert blikk bak kulissene til en av Skandinavias mest ambisiøse kulturelle transformasjonsprosesser». Kleihues + Schuwerk vant arkitektkonkurransen for museet i 2010, byggestart var 2014 og bygget sto ferdig i 2022.

Samarbeidet mellom Schuwerk og Statsbygg har nærmest fått et mytisk slør over seg, hvor Schuwerks europeiske selvtillit sto mot norsk demokratisk prosjektstyring – med svært mange involverte aktører.

– Filmen er interessant og en enestående dokumentasjon fordi de har fulgt prosessen over så lang tid og fått være med på både interne møter i museet, men også med Statsbygg og arkitekten. Vi får et innblikk som er ganske sjeldent i prosessene bak store norske byggeprosjekter, sier Skodvin.

Steinprøver til den mye omtalte «alabasthallen» er et av elementene som diskuteres i filmen «Det nye museet».
Foto: Iver Kvaal

Bondsk og famlende

Arkitekt Stian Schjelderup, som skal lede samtalen etter filmen onsdag, synes først og fremst det er interessant at «Det nye museet» er laget uten innblanding fra arkitekter – at filmen kommer fra et kunstperspektiv.

– Det er også viktig at filmen beskriver prosessen og ikke det ferdige resultatet. Filmen viser det unike med hvordan slike byggeprosesser foregår i Norge.

– Hva er det unike med Norge?

– Det handler om at vi har ganske mange regler å forholde oss til og et veldig demokratisk gjennomføringssystem i Norge. Dette ligner nok ikke så mye på andre land. Schuwerk er en stereotyp arkitekt som vil bestemme alt, som møter det norske systemet hvor det er veldig mange kokker som ønsker å være arkitekter. Den norske prosessen føles både sjarmerende og bondsk, samtidig som det er overraskende famlende hvordan valgene gjøres.

Foto av Stian Schjelderup — Stian Schjelderup skal lede samtalen om den nye dokumentarfilmen, som vises på Cinemateket onsdag 4. mars.
Foto: privat

Forstår Schuwerk

Dokumentaren er humoristisk oppbygd, forklarer Schjelderup, i hvordan den klipper fra kaotiske byggemøter mellom arkitekt og Statsbygg og mer introverte og fredelige møter i det praktiserende kunstfaglige feltet av konservatorer og kunstteknisk personell ved museet.

– De som jobber fysisk med kunsten får i ro og mak lov til å holde på med det de er gode på, mens det på den arkitektfaglige delen, og for så vidt i den kunstfaglige ledelsen, er det veldig mange aktører som skal si hva de mener. I alle scenene med Schuwerk, så er det alltid en annen person som kommer inn og sier: «Nei, det blir nok ikke helt sånn».

– Det er en frustrert Schuwerk vi får se?

– Ja, absolutt. Og her er jeg som arkitekt todelt. På den ene siden forstår jeg frustrasjonen hans. Når man skal bygge et slikt type bygg i Norge, hvorfor skal man kompromisse med så mye når man først har hatt en så stor arkitektkonkurranse og har valgt en arkitekt blant verdens beste? Samtidig lurer jeg på om han alltid trenger å være så opphengt i alle detaljene – som i åpningsscenen hvor han kjemper mot et tre med benker på plassen foran museet.

– Det var kanskje en unødvendig kamp å ta i et så sobert og stort bygg. Jeg synes i alle fall treet er viktig på den plassen.

Børre Skodvin mener filmen beskriver to forskjellige oppfatninger av betydningen av arkitektur.
Foto: Jan Khür

Systemets møte med arkitekten

Skodvin, som sammen med Jan Olav Jensen har drevet Jensen & Skodvin arkitekter siden 1995, mener det viktigste med filmen er at det beskriver møtet mellom to kulturer å jobbe med arkitektur på.

– Det er to forskjellige oppfatninger av betydningen av arkitektur. Utover i Europa er synet på arkitekten og arkitektur litt annerledes enn her i Norge. Vi er en nasjon av folk som har gjort alt selv, siden tidenes morgen, det preger vårt syn på arkitektur og arkitekter.

– Arkitektenes rolle er annerledes på kontinentet?

– Nei, rollen er ikke så annerledes, men samfunnets oppfatning av den rollen er annerledes.

– Men i etterkant ble det jo mye oppmerksomhet rundt Schuwerk som den vrange arkitekten og om Statsbygg kanskje vegret seg litt for åpne arkitektkonkurranser etter dette?

– Det er jo nettopp det som kommer opp i kjølvannet av en slik prosess. Kanskje det norske systemet ikke tåler en arkitekt som Schuwerk? Det er nettopp det filmen viser så godt – at systemet synes det er ubehagelig med en sånn type arkitekt som har så sterke meninger – og som i tillegg da mener at hans meninger er så viktige at de faktisk bør tas hensyn til.

– Hvordan kan denne filmen virke inn i debatten om arkitektenes rolle i slike byggeprosjekter?

– Først og fremst ved å bare eksponere og blottlegge dette forholdet. Norge har jo veldig mye penger, kanskje mest av alle europeiske land. Samtidig sliter vi med å få ting til å bli ordentlig fine. Her kan vi som arkitekter velge å gå inn å diskutere hvorfor det er slik, eller vi kan se på Schuwerk som lite relevant og avfeie ham som en eksentrisk arkitekt som ikke passet for norske forhold, avslutter Skodvin.

Dokumentarfilmen «Det nye museet» vises på Cinemateket i Oslo onsdag 4. mars. Visningen er en del av den internasjonale dokumentarfilmfestivalen Human. For mer informasjon se her.