Barfot i Venezia

Høylytt Arsenale

Det blinker og durer, summer og hisser. Ut av høyttalere, LED-skjermer og andre teknologiske utstillingsnyvinninger. Her er nok QR-koder til å kunne fordype seg til 2023. Lukker man øynene, blander lyden av fugler og småkryp seg med toner snytt ut av en science fiction-film eller et mørkt ambientalbum. Farene truer overalt, kan det virke som, og virkemidlene er i mange tilfeller skrudd opp til maks i dette skrekkabinettet av dommedagsscenarioer.

De fleste prosjektene her befinner seg nok langt ute i randsonen av den kjernevirksomheten arkitekter sysler med til daglig. De minner nok aller mest om installasjonskunst laget av arkitekter. Imponerende grundig utforsket og gjennomført, men like fullt installasjonskunst, slik det for eksempel kommer til syne i Italias hyperaktive paviljong i utkanten av skipsverftet.

Men midt inni mylderet av blendende hjernekraft, tankevirksomhet og installasjoner dukker Bergen-kontoret Opaforms bidrag, «Make a Space for My Body», opp. Tre geometriske former i furutre og ull, som ved første øyekast først og fremst byr på et kjærkomment pusterom. En nærmest sakral tre-form henger sindig ned over betonggulvet ved siden av en trebenk. På den andre siden av midtgangen henger det et telt man kan krype innunder og se på bildene av urnorsk byggekunst. Hengt opp med hverdagslige tegnestifter. Litt krøkkete for en aldrende rygg, men også en finurlig måte å gjøre publikum oppmerksomme på de nøye koreograferte rommene tre-elementene skaper i den åpne salen.

Åpning på norsk

Og norskere skal det bli. I den nordiske paviljongen, som Norge deler med Sverige og Finland, er det duket for offisiell åpning under Nasjonalmuseets arrangement, «Paviljongdager i Venezia». Endelig tid for å, på tradisjonelt vis, åpne paviljongen med fysisk tilstedeværelse av både fersk Italia-ambassadør, Nasjonalmuseets direktører og kuratorteam samt (tidligere) kulturminister Abid Raja. Sistnevnte stråler om kapp med en varm sensommersol, og lar seg entusiastisk begeistre av arkitektene Helen & Hards omvisning i utstillingen «Det vi deler. En modell for bofellesskap».

Tematisk befinner den norske utstillingen seg denne gangen langs en krokete linje med åndsfrender og naboer gjennom Giardini. I den finske paviljongen (tegnet av Alvar Aalto) presenterer kuratorene Laura Berger, Philip Tidwell og Kristo Vesikansa historien om ferdighusene i tre som bedriften Puutalo Oy tegnet og produserte som landets største arkitektureksport på 1900-tallet. Foran USAs Beaux-Arts-paviljong har Chicago-arkitektene Paul Andersen og Paul Preissner bygget et gedigent, tre etasjer høyt stenderverk, som tar for seg innflytelsen og den enorme, men stilltiende tilstedeværelsen av tre-konstruksjoner i amerikansk arkitektur. Og i den japanske paviljongen forteller kurator Kozo Kadowaki og hans team historien til et gammelt, dekonstruert trehus, som flyttes til Venezia for å bli gjenkonstruert.

– Å se og bevise hvordan materialitet, konstruksjon og det sosiale kommer sammen, er ikke alltid så lett. Men dette har vært et rikt samarbeid, som ser ut til å lykkes, sier Siv Helene Stangeland i Helen & Hard stående midt i den norske paviljongen. Arkitekten virker både litt paff og litt lykkelig over de overstrømmende tilbakemeldingene utstillingen har mottatt.

For Helen & Hard har lykkes. Trekonstruksjonen som utgjør det lille bofellesskapet, bestående av 60 000 deler forbundet med bøkedybler, er ett av samtaleemnene denne helgen, og enda viktigere: Publikum ser ut til å storkose seg i de hjemmekoselige omgivelsene, inspirert og utviklet i nær dialog med beboerne i det prisbelønte bofellesskapet Vindmøllebakken i Stavanger. Noen ungdommer sniker seg bort i en kosekrok; en eldre mann tar frem en bok, mens andre studerer det lille fiolinverkstedet satt opp på en arbeidsbenk. En pliktoppfyllende vakt forteller om at det rett og slett er vanskelig å få folk til å forlate rommet.

Et annet samtaleemne er påbudet om å ta av seg skoene idet man trer inn i Sverre Fehns veldige paviljong. Denne nordiske sær-skikken går kanskje tapt i oversettelsen for mange, men den er også som et lite bevis på at den sosialt bærekraftige misjonen til «Det vi deler» fungerer. Selv kulturministeren bærer rundt på sine egne sko her inne, og i sokkelesten er vi alle egalitære nordboere. «En av de mest visuelt spektakulære utstillingene på Venezia-biennalen, er også en av de mest jordnære», skrev magasinet Monocle, og hadde helt rett.

Det jordnære holdes i hevd av kulturministeren, der han shower og sjarmerer seg gjennom sin uhøytidelige åpningstale. Raja forteller senere til Arkitektnytt om norsk arkitekturs «ekstreme potensial internasjonalt, i det å være unik og annerledes», og etterlyste på stedet mer forskning på bofellesskapets muligheter. Også ministeren synes å bli smittet av denne boligmodellen, som sies å bidra til økt trygghet og å motvirke ensomhet, samt være godt for miljøet.

Statsråden tvinges ut på dansegulvet også, idet de tilreisende beboerne i Vindmøllebakken leder an i dansen til tonene fra den norsk-italienske viseduoen Gebhardt. Det som fort kunne blitt årets «flau-av-pappa»-øyeblikk, får et varmt skinn av menneskelighet da to rørte musikere etter opptreden forteller om koronatiden i Italia og deres lengsel etter en slik kontakt med andre mennesker. Det er i hvert fall ikke hver dag det danses på åpning i Giardini.

Mennesker og historier

For blant de spektakulære, fremoverlente, ofte rotete utstillingsprosjektene er det arkitekturens humane side som etser seg dypest fast. De prosjektene som makter å si noe om arkitekturens forhold til mennesket, med eller uten sko på. Det italiensk-palestinske kontoret DAARs (Decolonizing Architecture Art Research) sin «Stateless Heritage» i hovedutstillingen er en av de minste, men samtidig en av de sterkeste opplevelsene, der det tar for seg flyktningers rett til sin kultur og arbeidet med å få leiren Dheisheh på Vestbredden anerkjent som del av Unescos verdensarvliste.

Det samme gjelder Filippinenes paviljong, der Sudarshan V. Khadka jr. og den norske arkitekten Alexander Eriksson Furunes ser på begrepet bayanihan, eller dugnad på godt norsk. «Structures of Mutual Support» mottok hederlig omtale av juryen for å være et eksemplarisk samfunnsprosjekt som «skaper et rikt arkiv og erfaring rundt samarbeidende byggepraksis». Det vakre samfunnshuset i tre, bygget i fellesskap med bønder i Bulacan-provinsen nord for Manila, har hatt en lang reise til Venezia, og skal etter biennalens slutt i november tilbake til den lille landsbyen, der huset fungerer som bibliotek og et sted for konfliktløsning.

– Begrepet dugnad er ikke særnorsk, selv om vi kanskje liker å tro det. Det finnes i veldig mange kulturer, som strekker seg tilbake langt før nasjonsdannelsene. Bayanihan handler ikke bare om å bygge et hus, men er en måte å uttrykke seg på. Det er historiene vi tar med oss gjennom dugnaden som er viktig, forteller Furunes under en spontan omvisning.

Furunes er den norske arkitekten som har oppholdt seg lengst i Venezia under oppkjøringen til biennalen, og han, og flere andre arkitekter vi møter her, forteller varmt om Curators Collective, kuratorenes egen gruppering. Samholdet og iveren etter å hjelpe hverandre har vært ekstra sterkt denne gang, sies det, og det er knyttet kontakter og vennskap over hele kloden, gjerne over et glass langs Via Garibaldi i kveldstimene.

Ut i virkeligheten

Tilbake i den nordiske paviljongen forteller Siv Helene Stangeland om hvordan de gjennom «Det vi deler» har kunnet bruke tid på forskning og utviklingen av et byggesystem og en romplan som de nå tar med seg inn i virkeligheten, i håp om å åpne noen øyne i en grim boligbransje.

– Dette er gjort med en sosial intensjon, for å kunne inkludere flere folk i markedet. Her eksponerer vi vår modell og får feedback. Det skaper en bevisstgjøring, og den prosessen i seg selv har vært utrolig givende, sier Stangeland, som nå er i gang med fire nye bofellesskaps-prosjekter, der utstillingen selv skal gjenbrukes i ett av dem.

Som vanlig finnes det nok å pirke på for kritikerne. Om interne stridigheter mellom biennale og utstillere, skjevfordeling av midler og plass, om store land som overkjører de mindre og om den privilegerte, dekadente utstrålingen hele fesjået har. Hva godt kommer ut av den? Hvilket hold har dette i virkeligheten utenfor? Hvor er alle dem som kan bidra til å løse køen av problemstillinger og utfordringer som utstillingen tar opp? Hvor bærekraftig er det egentlig med en påkostet biennale i en by som både lider og lever under mange av problemstillingene som reises inne på dens biennaleområde?

På sett og vis er det ikke bare en verden som speiler seg i biennalen, men en biennale som speiler seg i verden. Like problemfylt og krøkkete kommunisert som blant menneskeheten ellers, full av tåkete svar og løsninger oss imellom. Likevel er det et poeng at vi ikke bør gi opp, at dialogen mellom verdens arkitekter og andre må vedlikeholdes og oppmuntres. Kanskje er gevinsten liten, men det er like fullt gevinst. La Biennale di Venezia 2021 er i hvert fall et tydelig signal på en global arkitektstand som bryr seg. Og godt er det.