– Bokvaliteten smuldrer opp på vår vakt

Arkitekter: – Ikke forsvarlig

Men hva skjer med bokvaliteten når leilighetene blir mindre? Ifølge Obos er det viktig for dem at det fortsatt skal være gode boliger.

– En nedre grense vil nok være et sted mellom 25 og 30 kvadratmeter, sier Thomas Skjennald, kommunikasjonsdirektør i Obos til NRK.

Dette er det imidlertid alt for lite, mener mange arkitekter. I helgen ble det satt i gang et opprop blant arkitekter, urbanister og andre fagfolk, for å si fra til politikerne om at en senking av minstekravet i leilighetsnormen ikke er forsvarlig.

– I generasjoner har arkitekter, sosiologer og psykologer kjempet for å øke bokvaliteten. Nå smuldrer det opp på vår vakt. Da føles det ikke som at man bidrar til samfunnet på en verdifull måte, sier Jonas Løland fra foreningen og tidsskriftet Ny boligplan, som tok initiativ til underskriftskampanjen. 

I første nummer av tidsskriftet har han undersøkt hva det innebærer å senke minstekravet i leilighetsnormen fra 35 til 30 kvadratmeter. Det var da den nye kommuneplanen kom på høring at Løland la merke til at det ble foreslått å redusere minstekravet.

– Det er lavere enn hva CIAM diskuterte med eksistensminimum og det er lavere enn hva ekspertene på bokvalitet anbefaler i dag. Så jeg ble nysgjerrig, hvor kommer dette antallet kvadratmeter fra?

Krymper og krymper

Tidligere fagundersøkelser viser at folk blir syke og misfornøyde av å bo så trangt, og at en toroms leilighet bør være et minimum, påpeker Løland, som sendte brev til kommunen for å få rede på hva som lå bak forslaget.

Da kommunen til slutt svarte, ble det vist til «Kompaktboliger – policy for kvalitet i små boliger», og at mindre boligstørrelser er etterspurt, både fra utbyggere og beboere.

– Jeg forstår at vi har en eierlinje i Norge og at det er lurt å komme seg inn på boligmarkedet. Min intensjon her er ikke å spenne ben for boligdrømmen eller ødelegge for de 80 prosent av befolkningen som eier egen bolig, da de vil tjene godt på å senke bunnen. Men som fagpersoner har vi også et ansvar for å passe på at bokvaliteten ikke synker mer enn det som er forsvarlig. 

Her vil det bare krympe og krympe helt til det ikke står noe som kan kalles bolig igjen lenger, mener han.

– Det at nesten alle andre krav har falt vekk gjør i praksis at minstekravet er siste skanse for å sikre bokvalitet i samfunnet. Jeg mener at vi ikke er tjent med at noe så viktig som minstekravet reduseres i «blinde» uten en faglig informert diskusjon om rammene rundt våre liv. Her mener jeg arkitekter må være mye mer på ballen.

Stirrer inn i oppvasken

I sin artikkel har Løland kategorisert planene til 196 leiligheter på 35 kvadratmeter eller mindre som er solgt i Oslo de siste to årene, for å se på hva slags leiligheter vi snakker om når vi snakker om å endre leilighetsnormen.

– Målet var å bare se på dem, og undersøke, hva er forskjellene, er noen bedre enn andre? Det jeg fant ut er at det er ganske stor forskjell.

– Hvordan da?

– Mitt inntrykk fra undersøkelsen og faglitteraturen er at 35 kvadratmeter også er for lite, men hvis du har en «god» plan på 35, så kan du i hvert fall ha et eget soverom. Det går ikke med 30 kvadratmeter. I hvert fall ikke med moderne krav til bad. Ikke at store bad er problemet! De viser bare at krav i TEK faktisk fungerer i å sikre brukbarhet.

I stedet får man en divan-situasjon hvor man ender opp med å sove, slappe av og spise liggende, mens du ser rett inn i oppvasken, mener Løland.

– Man får en helhetlig suppe av funksjoner. Jeg sier ikke at man alltid må ha egne rom til hver funksjon, men når ingenting lenger er klart definert er det mye lettere å komme unna med dårlige løsninger. Å inkorporere minstekrav til boligfunksjoner i TEK gjennom arealkrav eller møbelmål utover baderommet virker for meg åpenbart. Dette var tross alt intensjonen da Byggteknisk Forskrift tok over for Husbankens styrende rolle i 2005.

Mener arkitekter må bli politiske

– Men er det ikke arkitektenes jobb å finne smarte løsninger? Eller mener du at det finnes grenser, selv for smarte løsninger?

– Jeg er ikke så fan av det begrepet, smarte løsninger. Det blir fort bare en positiv spinn på en form for fattigdom. Selvfølgelig skal ting fungere effektivt og selvfølgelig skal arkitekter løse problemer, men her er det de ytre rammene som er problemet, sier Løland, og fortsetter:

– Min tilnærming til faget er at man jobber med estetikk og problemløsning. Man jobber innenfor de rammene man har, og prøver å raffinere livet og skape kvaliteter. Kvaliteter som ofte er frustrerende abstrakte og vanskelig å argumentere for, slik som rom, lys, struktur, materialer, ide og så videre – arkitektur som et kulturelt prosjekt med andre ord. 

Problemet er at med så små boliger er ikke rammene for å bygge med grunnleggende bokvalitet til stede, mener Løland.

– Da blir det mer passende å gå politisk til verks for å beskytte fagfeltets forutsetninger. 

Hva er minimum?

Så, hvor mange kvadratmeter trengs egentlig for å ha en levelig bolig?

Spørsmålet må studeres nøyere, mener Løland. Han har selv gjort tester hvor 1970-tallsarkitekten Elsa Svennars minimum rom- og møbelmål for enslige ble satt sammen og kombinert med et baderom som møter dagens krav.

Resultatet er en teoretisk minsteleilighet for enslige som kan fungere som bolig uten overdreven overlapp i bruk. Boligbehov, i motsetning til boligetterspørsel, peker da mot et høvelig «førstegangskjøp» på minst 42 kvadratmeter.

– Skal man bo urbant, bærekraftig og tett i dag tenker jeg at noe i den duren er tilstrekkelig. Men dette bør selvfølgelig studeres ordentlig. Det er akkurat sånne funksjonsanalyser for vår tids ulike levesett som bør ligge til grunn for en endring av leilighetsnormen, sier Løland.

Det er altså etterspørselen som gjør at man vil senke minstekravet. Mange er desperate etter å komme seg inn på boligmarkedet.

Ansvar overfor faget

Man vil komme seg inn på markedet for å gjøre en god investering og ha en sjanse til å få et godt liv, men hva skjer når det ikke lenger er en god investering, fordi det ikke fungerer som bolig, spør Løland.

Som profesjonsutøver har man et ansvar ikke bare overfor kundene sine, men også overfor arkitektfaget, mener han.

– Jeg liker å tro at vi er mer enn en gjeng med «good-taste-problem-solving-service-providers» som står på sidelinjen når samfunnet bestemmer hvordan vi skal bo. Oppropet viser at mange fagfolk motsetter seg en slik reduksjon, at 30 kvadrat er alvorlig lite og bør studeres mer. Det er ikke særlig kontroversielt å si at vi burde få på plass et samfunnsnyttig og etisk forsvarlig minstekrav, som gjør at vi kan bygge gode boliger for flest mulig.

– Tanken er at man ikke skal trenge å bo der så lenge, at det først og fremst skal komme seg inn på boligmarkedet?

– Ja, og dette gjør man ved å blande kravene til studenthybler og permanent bolig. Man tar argumentene fra «Policy for kompaktboliger», hvor de er brukt om studenthybler, og bruker dem for å krympe permanentboliger. 

Dette gjør man fordi en stor andel av dem som er interessert tenker dem som midlertidige boliger uansett, påpeker Løland. Men dette er folk i en privilegert posisjon. 30 prosent av de som bor i de minste boligene leier, og for dem vil en slik senkning av minstekravet bare føre til en reduksjon i livskvalitet, mener han.

– Går ut over de svakeste

Et annet viktig poeng er de ustabile bomiljøene som blir skapt av midlertidighet og høyt gjennomtrekk, for ikke å nevne at samfunnet blir veldig sårbart med leiligheter som er for små til å være fleksible i bruk og direkte farlige i en karantenesituasjon, påpeker Løland. Minstekravet påvirker både vår sikkerhet og samvittighet.

Hovedpoenget er at prisene må ned, og kvaliteten må opp, mener han.

– Jeg er enig i at noe må skje når folk ikke har råd til å kjøpe selv de minste boligene, men det er ikke minstekravet vi er tjent med å kutte. Hvordan få ned prisene er en annen diskusjon. Det er ikke her vi kutter.

– Å senke minstekravet blir som å pisse i buksen for å holde seg varm. Vi trenger reelle løsninger på boligspørsmålet som ikke utelukkende går ut over de svakeste i blant oss, avslutter han.