Aktuelt / Arkitektur
Brutal pop
Arkitektpop fra Hviterussland gir sovjetisk brutalisme nytt liv blant fansen.
Arkitektpop fra Hviterussland gir sovjetisk brutalisme nytt liv blant fansen.
Den sovjetiske brutalismen, de spektakulære betongbygningene som reiste seg rundt om i Sovjetunionen på 1970- og -80-tallet, befinner seg i en skvis. På den ene side er de avantgardistiske bygningene, kjent for sine særegne former og byggetekniske bedrifter, blitt særs populære i sosiale medier og som reisemål for den eventyrlystne estetiker. På den andre side ruster og forfaller de kontroversielle bygningene – fulle av politiske konnotasjoner og symbolikk – både av økonomiske og ideologiske årsaker. Bånd og relasjoner til fortiden, særlig av den mer tvilsomme sorten, skal kuttes.
Over hele verden rives monumenter ned fra sokkelen i disse dager, men det finnes samtidig stadig sterkere krefter, særlig blant yngre arkitekter og kunstnere, for bevaring og vedlikeholdelse av bygningene fra sovjettiden. Vernerne ser på den sovjetiske brutalismen som en del av verdenshistorien, den besitter en kulturell verdi i sin tydelige beskjed til samfunnet, beskjeder som nyere, kommersielle bygninger ikke utstråler. Bygningene er en del av de tidligere sovjetstatenes historie, på godt og vondt, og fortjener å leve videre.
Og her er det det hviterussiske bandet Molchat Doma kommer inn, med sine sovjet-produserte synthesizere og klangrike lydbilde fra det koksgrå 1980-tallet. En slags musikalsk tidsmaskin, en personlig reise tilbake til en epoke som de fleste i post-sovjet har villet glemme. Kjente, vestlige grupper som Joy Division, The Cure og Depeche Mode blir ofte nevnt i samme åndedrag, men Molchat Doma henter nok aller mest sitt uttrykk fra et Sovjetunionen de selv vokste opp med, og som stadig omgir dem i hjembyen Minsk.
Alle de tre medlemmene har utdannelse fra byggvitenskap og arkitektur, og nærer en dyp fascinasjon for den sovjetiske modernismen. Selve navnet oversettes med «husene i stillhet», og deres til nå tre album har alle arkitektoniske navn som «Fra hustakene våre», «Etasjer» og «Monument». På omslagene finner man bilder av brutalistiske bygg fra Pyongyang til Štrbské Pleso i Slovakia, og bandet selv beskriver denne modernismen for «uttrykksfull og unik, monumental og brutal både på utsiden og innsiden».
I et sjeldent intervju med norske Klassekampen (bandmedlemmene vil ikke snakke engelsk), gjorde de det dog klart at det ikke dreier seg om noen romantisering av den sovjetiske æraen, snarere et estetisk valg:
«Den perioden var ikke noen særlig god tid. Man kan likevel finne noe … legendarisk ved enhver epoke. Noe kanonisk eller høytidelig i selve det visuelle. For oss er dette spennende og interessant, men også skremmende. Det vekker mye følelser. Men om folk får inntrykk av at vi er romantikere eller sovjetkommunister, har de misforstått hva vi driver med», sa vokalist Egor Shkutko til avisen.
Mye av bandets internasjonale suksess er tuftet på musikalske plattformer som Bandcamp og Spotify, gjennom deres musikkvideoer og den kreative appen TikTok. Her både estetiseres og tulles det med bandets grå omgivelser, det være seg menn på sokkel eller byens anti-grafitti-byrå. I videoen til låten «Дискотека» (Diskoteket) danses det rundt byster av Stalin og Lenin, mens Nasjonalbiblioteket i Minsk, formet som et rombkuboktaeder (et arkimedisk legeme med åtte trekantede og 18 kvadratiske sider, 24 hjørner og 48 kanter), lyses opp som en diskokule. Bygget stod først ferdig i 2006, men må sies å spille rett inn i Molchats Domas kunstneriske visjon med sitt mystiske og avhumaniserende design.
Høsten 2020 har vært preget av oppstandelse og enorme massedemonstrasjoner i Minsk, men Molchat Doma insisterer på at de ikke er politiske i sitt uttrykk. Snarere er misjonen å gjøre mennesker oppmerksomme på den utrolige arven av arkitektur og musikk som befinner seg i «glemte» land som Hviterussland. Bygninger og hus som ligger der i stillhet, og som får deg til å føle deg både stor og liten.