Den usynlige arkitekturen

Falstads traumer

I 20 år har Aas jobbet med ulike prosjekter knyttet til minnesteder og -utstillinger. Gjennom årene har han blitt en faglig autoritet når det gjelder formgivning av steder der bearbeiding av traumer står sentralt.

Det begynte i Nord-Trøndelag med Falstadsenteret. Den tidligere fangeleiren skulle gjøres om til et minnested og senter for menneskerettigheter, og etter å ha kommet i kontakt med Tone Jørstad, som skulle bli direktør for senteret, ble han nysgjerrig og spurte om han kunne få se bygget.

Falstad er et sted som bare har kjent traumer, forteller Aas. Stedet ble bygget på 1920-tallet som internatskole for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Under krigen ble skolen overtatt av nazistene, som gjorde den til Norges mest brutale fangeleir under krigen. Etter frigjøringen ble rollene reversert, og anlegget ble brukt som tvangsarbeidsleir, før det på 1950-tallet ble gjort om til en «skole for evneveike» og etter hvert en psykiatrisk institusjon, som det forble frem til 1990-årene, da det ble bestemt at bygget skulle gjøres om til et museum og minnested.

– Det er et flott bygg som ligger ute ved Trondheimsfjorden, og det har mye til felles med et fengsel, med et indre gårdsrom, lange ganger og små celle-lignende rom.

Før bygget skulle transformeres, ville han dokumentere det slik han fant det, forteller Aas, som også er utdannet fotograf.

– Jeg tilbrakte en uke der, og gikk rundt og tok bilder. Det var veldig skummelt, men også fascinerende. Jeg gikk rundt der hele dagen til det ble mørkt, alene i det tomme bygget.

Tingene han fant, satte han sammen til installasjoner og møbler, og bildene han tok, ble etter hvert stilt ut.

– Jeg fikk veldig mye frihet og fikk nærme meg stedet og arbeidet på ulike måter.

Bildene og installasjonene ble inngangen til arbeidet med å transformere bygningen til et minnested og menneskerettighetssenter. I årene etter var Aas tilknyttet Falstadsenteret i ulike roller, både som rådgiver og arkitekt.

En nedgravd bauta

Jobber man med traumatiske hendelser og etterlatte familier, kan det også føre til at noen prosjekter strander og ender opp urealisert. Etter hvert fulgte enda et prosjekt i Trøndelag, denne gangen en halvtimes tur lenger nord, på Stiklestad.

Under krigen arrangerte Vidkun Quisling store stevner på Stiklestad, og i 1944 fikk han reist en ni meter høy bauta i granitt, som var laget av den kjente billedhuggeren Wilhelm Rasmussen og inngravert med et Per Sivle-sitat. Etter frigjøringen ble bautaen revet og gravd ned av lokale bønder.

Ifølge Aas begynte stedet gjennom årene å tiltrekke seg nynazister og andre som var fascinert av det nedgravde nazisymbolet.

– Det var noe med den mytologiske tingen som ligger der nedgravd og som ingen har sett, som Stiklestad Nasjonale Kultursenter tenkte man måtte gjøre noe med på en eller annen måte.

I lokalmiljøet gikk diskusjonen: Skulle man grave den opp og vise den frem? Aas fikk gravd frem deler av bautaen og inspisert den, for å få laget et forslag til minnesmerke.

– Mitt prosjekt var selvfølgelig ikke å reise den opp, men å avmystifisere den ved å lage et slags snitt i bakken så man kunne se ned på den. Den knakk da den ble revet ned ved frigjøringen i 1945, så det var et brudd tvers gjennom Per Sivle-sitatet.

Til slutt ble traumene fra krigen likevel for mye for lokalmiljøet, og prosjektet ble skrinlagt.

– Men den ligger der ennå, som et potensial.

Mannen som spurte Aas om å bidra i Stiklestad-prosjektet, var historiker ved NTNU, Tor Einar Fagerland. Slik oppstod et samarbeid som skulle ha betydning for arbeidet både med Jødisk museum i Trondheim, 22. julisenteret og Hegnhuset på Utøya.

– Vi har jo forskjellige fag, og selv om vi har stor respekt for hverandres faglighet, så jobber vi sammen på kryss og tvers; jeg involverer meg i tekster, og han i form. Jeg tror vi gir hverandre gjensidig trygghet, forteller Aas.

– Jeg tror vi begge er enige om at dette er de viktige prosjektene i våre liv.

Ny type dokumentasjon

Hva skulle man gjøre med Utøya? Diskusjonen var opprivende mellom de som ville frede og bevare øya som et åsted og museum, og de som ville rive, bygge nytt og ta øya tilbake som et demokratisk verksted. Til slutt endte man med det Aas kaller et godt kompromiss, og man fikk Hegnhuset som favner kafébygget og utgjør kjernen av minnestedet Utøya. Hegnhuset er tegnet av Blakstad Haffner, men også her var Aas involvert, blant annet som utstillingsarkitekt.

– I utgangspunktet ønsket man å ha en variant av 22. juli-senteret, som var veldig preget av den tidslinjen vi lagde i regjeringskvartalet, hvor man ble tatt med gjennom døgnet fra bomben eksploderte til morgenen 23. juli. Men 22. juli-senteret og Utøya har forskjellige oppgaver. Tidslinjen hører hjemme i den nasjonale fortellingen om 22. juli, mens Utøya er et helt annet sted. Der handler det om barn og ungdommer, det er mye nærere.

Men hvordan skulle man få frem den nærheten? Det var da Aas fikk ideen om å lage en tidslinje med SMS-er.

– Man hadde jo hørt om disse SMS-ene som ble sendt, men vi visste ikke om de etterlatte ville la oss bruke dem. Men det ville de, sier han.

– Det var veldig vanskelig for dem, selvfølgelig, men de ble med på det. Så vi fikk samlet inn utskrifter og laget en tidslinje hvor du med utgangspunkt i SMS-utvekslingene skjønner hva som skjer. Det er samtaler mellom folk som er på øya og folk som ikke er på øya, folk som ligger og gjemmer seg, folk som tror de skal dø, og folk som vet de skal dø … Det gjør ordentlig inntrykk, man skjønner hva det handler om.

Å fortelle historien gjennom tekstmeldinger er en ny type dokumentasjon.

– Siden har man jo hørt om det både i angrepet mot nattklubben i Florida og i Bataclan-angrepet i Paris. Det er en ny type bevis som gjør at man kommer veldig nærme. Jeg vet ikke helt hvordan man kan komme nær, egentlig. Det var et veldig viktig prosjekt for meg.

De senere årene har Aas også vært engasjert som rådgiver for AUF og støttegruppa etter 22. juli-hendelsene.

– Mye av det jeg har jobbet med, handler jo om den interaksjonen med etterlatte og ofre. Det er en stor del av arbeidet i mange forskjellige former, avhengig av prosjektene.

Bunnløs svart metall

Etter terrorangrepet mot al-Noor-moskeen i Skui i Bærum i august 2019 ønsket ledelsen i moskeen å bruke angrepet og oppmerksomheten til noe konstruktivt, og de tok initiativ til å etablere et kunnskapssenter. De henvendte seg til 22. juli-senteret, som anbefalte Aas. Nå arbeider han med det nye kunnskapssenteret, men også med å ta vare på sporene etter terrorangrepet.

– I alle disse prosjektene er det noe som går igjen, som handler om å ivareta sporene, bevisene på det som faktisk skjedde. Her var det en ung mann som kom og skjøt vilt rundt seg, som ønsket å drepe, og som allerede hadde drept.

I al-Noor-moskeen er utfordringen å la rommet få eksistere videre som et religiøst rom og samtidig ikke fjerne sporene etter angrepet.

– Vi prøver å frigjøre rommet og ta det tilbake, samtidig som vi forsøker å forstå og fortelle om det som skjedde.

I vegger og tak er det kulehull, det er skader i tepper, og en dør som er knust.

– Det jeg prøver å gjøre, er å kirurgisk gå inn i bygningsmassen og skjære ut de ødelagte delene av veggen og gulvet og taket, for så å ta dem med ut og sette dem inn i lokalet ved siden av, som ikke er et religiøst rom, men som inngår i en annen fortelling. Da vil det bli noen hull i interiøret, som jeg vil fylle med noe svart, matt metall, altså ingenting, bare svart og bunnløst. Det blir en slags reparasjon av arrene, men de vil alltid være der, bare i en annen form.

Ved mange monumenter og minnesteder dreier formgivningen seg om å lage nye ting. For Aas handler det om noe annet.

– Hvor lite kan man legge til for å gjøre det forståelig? Jeg vil åpne opp stedet, ikke komme som en formgiver og være i veien. Det handler mer om å flytte litt på ting, sånn at det helst ser ut som jeg ikke har vært der i det hele tatt.

– Er det et ideal, å gjøre så lite ut av deg som mulig?

– Ja, selv om det må funke, selvfølgelig. Hvor lite kan jeg være til stede, men likevel få det til å funke. Det er et slags ideal for meg.