Digital arkitektur i Nasjonalmuseets lyshall

Mistet troen på det digitale

1990-tallets store offentlige prosjekter, som Gardermoen og OL-anleggene på Lillehammer, var blant de første til å bli tegnet i DAK (dataassistert konstruksjon). 

– Over i det nye årtusenet ble arkitekturen i økende grad preget av økonomisk vekst og globalisering, og tegneverktøyene stadig mer kapable. Arkitekturen fra den tiden handler mer og mer om å utnytte maskinenes potensial til å konstruere og illustrere komplekse former, forteller Skajaa.

– Så kommer det et brudd med finanskrisen i 2008. Krisen som oppstod var mye større i resten av verden enn i Norge, hvor vi har så mye penger, påpeker han.

– Som en del av den krisen begynner mange å miste litt troen på den digitale arkitekturen og tegningen, og miste troen på den globale økonomien som en driver for arkitekturen.

Den motreaksjonen dette fører til, er det kuratorene har forsøkt å vise fram med utstillingen.

Analog tilbakevending

– Den endrede innstillingen viser seg på mange måter, blant annet ved at mange begynner å jobbe mer kollektivt, med sosiale og kollektive prosjekter, sier Skajaa, og trekker fram spanske Lacol og britiske Assemble. 

Men viktigst for utstillingen er hvordan endringen preger uttrykket. Plutselig gir arkitekturen seg ut for å være mindre digital. Skajaa kaller det en tilbakevending til det analoge.

– Mange begynner å tegne ting som ser håndlaget ut. Utstillingen heter Hånd og maskin, men veldig lite her er tegnet for hånd. Nesten alt er laget i datamaskinen, påpeker han.

Tre spesialverk

For anledningen er gulvet i Lyshallen tapetsert med fotografier fra arkitektkontorenes kontorer, for å vise konteksten tegningene har oppstått i. Når vi sier tegninger, er det ment i videste forstand: Her er både skissetegninger, videoer, photoshop-kollasjer og 3D-printede modeller.

De rundt 40 tegningene i utstillingen strekker seg fra finanskrisen i 2008 til pandemitiden. I tillegg er det for anledning laget tre større verk spesielt for utstillingen. 

Ett av dem er laget av Søstra100, som med sin «omsorgsbu» utforsker hvordan man kan ha omsorg både for bygninger og mennesker, ved å reparere og ta vare på ting. 

Et annet er laget av kontoret LCLA, som består av tegninger og modeller til en alternativ løsning på Sverre Fehns paviljong i Arkitekturmuseet på Bankplassen. Verket inneholder både ukjente Fehn-skisser og en større modell av paviljongen, der området rundt har fått et gulv av resirkulert glass.

Photoshop allerede utdatert

Det siste spesialverket er laget av det svenske kontoret Secretary, og handler om hvordan arkitekter arbeider i Photoshop. Gjennom en vegg med ulike videoopptak viser de fram hvordan arkitekter realiserer en nyliberal idé om det urbane, med å rydde vekk og legge til elementer i en gatescene, som tar bort uønskede elementer og legger til ting som barer og barbersalonger. 

– De som jobber i Photoshop er gjerne langt ned i hierarkiet i arkitektbransjen, og jobbene blir gjerne outsourcet til lavkostnadsland som India eller land i Øst-Europa. I renderbildene er det ofte flere økonomier og ideologier som avdekkes.

Enda verket til Secretary bare er fire år gammelt, er denne måten å jobbe på allerede utdatert, påpeker Skajaa. Nå foregår mye av det samme arbeidet ved å la kunstig intelligens produsere slike bilder.

Derfor er verket også utvidet med en kapsel hvor man kan gå inn og sette seg, og gjennom en samtale med en KI-maskin kommer fram til hvordan illustrasjonsbildene skal være.

– Det å lage illustrasjoner skifter fra å være et manuelt arbeid til å bli et samtalearbeid der man sammen med maskinen må formulere seg klart og på den riktige måten for å få det rette bildet.

Hybride sammenblandinger

Utstillingen tar en også med til det virtuelle universet Second Life, der digitale ruiner utforskes, og til utformingen av bildebiblioteker i Autocad og Photoshop, i forsøk på å gjøre digitale 3D-illustrasjoner mer realistiske og lokale. 

Generasjonen av arkitekter som stilles ut strekker seg fra folk og kontorer som Transborder Studio, Espen Vatn, Jørgen Tandberg og Andrea Pinochet, til relativt nyutdannede folk som Søstra100, Atelier Particular, Knut Folstad og Safe Space Collective. I tillegg viser utstillingen fram arbeider fra en rekke utenlandske arkitekter.

Man tenker gjerne at bevegelsen fra hånd til maskin har gjort arkitekturtegningen mindre menneskelig, men utstillingen er spekket med eksempler på forsøk på å hente det menneskelige inn i den digitale verden.

– Folk skaper hybride situasjoner, blander tingene sammen. Det er hånd og maskin, sammen.

Archdaily og Instagram

Et annet aspekt er hvordan nye publiseringskanaler som Archdaily og Instagram er med på å bryte arkitekturmagasinenes hegemoni. Plutselig kunne en ung arkitekt bli verdensberømt bare med en skisse publisert på nettet, sier Skajaa.

Det er ikke primært arkitekturen som er bygget, men tegningen, i vid forstand, som er interessant for utstillingen, påpeker kuratoren:

– Å realisere gode arkitekturprosjekter er avhengig av veldig mye utenfor arkitekturen: økonomi, kunder, håndverkere, tid og hell. I tegningen er vi på en måte litt hjemme hos arkitekten. Ved å fokusere på tegningen kommer det tydeligere fram hvordan arkitekter tenker om det de driver med.

Repetisjon og referanser

En tendens i tiden utstillingen dekker er også tanken om å ikke bygge så mye nytt. Heller ikke tenke så mye nytt, sier Skajaa.

– Da jeg selv gikk på skolen var arkitektur noe som skulle skapes nytt, hver dag. Alt skulle lages på nytt av alle i klassen hele tiden. I den perioden vi viser fram her er det blitt mye mer vanlig å referere til gamle ting, repetere, kopiere og gjenta, sier Skajaa, og viser blant annet til greske Point Supremes boligprosjekt som kun består av biter av andre, eksisterende boligprosjekter.

Selv om utstillingen konsentrerer seg om tegningen, må det likevel være lov å spørre om og hvordan endringene gir seg utslag i den faktisk bygde arkitekturen?

– Det gir seg nok alle mulige utslag. Men det er et viktig spørsmål, sier Skajaa, og nevner at det fredag arrangeres et seminar der tema er den konseptuelle tegningens rolle opp mot det å bygge. 

Utstillingen «Hånd og maskin» åpner på Nasjonalmuseet 17. november, og står til 31. mars 2024. Seminaret «Tegning og bygging» avholdes 17. november 2023 12.00–16.00, og er åpent for alle.