– En arkitekt av nasjonal betydning

Bærekraftspioner

Per Knudsen jobbet aktivt med bærekraft allerede på 80-tallet, påpeker Ebert. 

– Han var en som introduserte bærekraftstenkningen i norsk arkitektur. Han var ikke alene om det, men var en av de første. Andre satte søkelys på torvtak og å bygge i tre, mens Knudsens tema var et annet: Hvordan kan vi lage store, kommersielle bygninger bærekraftig? Det har vært et gjennomgående tema, og her har han vært en pioner. Det er hans store bidrag, å se hvordan man best kan benytte seg av de ressursene man har, og gjør dem tilgjengelig for fellesskapet, sier Ebert.

Ebert er førsteamanuensis ved NMBU, hvor han underviser i frihåndstegning og prosjektering. Det var i forbindelse med dette arbeidet at han ble klar over hvor mye han hadde lært av Per Knudsen, som han jobbet for fra 1991 til 2004, både i studietiden og etter han ble ferdig utdannet.

– Alt jeg trengte å vite om det å være arkitekt lærte jeg av Per Knudsen. Jeg har også litt bevisst Pers egenart i håndtegningene sine. Han har en egen håndskrift, som er veldig kommunikativ. Han er veldig god til å gjøre ting forståelig og enkelt for kunden, som på den måten blir delaktig i prosessen, forteller Ebert.

Holdt kreativiteten oppe

Planen var egentlig å ha fokus på tegningene. Men prosjektet vokste. Ambisjonen ble å få Knudsen ut av Trondheims-hjørnet, og vise at han hører hjemme i den nasjonale norske arkitekturhistorien.

– Jeg mener han er en arkitekt av nasjonal betydning. Han blir gjerne knyttet til Trondheim, men nevnes ikke så ofte ellers. 

For å løfte blikket ble Nina Berre, arkitekt og arkitekturhistoriker og tidligere direktør for arkitekturavdelingen ved Nasjonalmuseet, engasjert til å skrive om Knudsens skoletid og hans bidrag til den nasjonale arkitekturutviklingen. I tillegg har Jan Støring, tidligere kollega av Knudsen gjennom mange år, skrevet om hvordan man holder kreativiteten oppe i 40-50 år.

– Kastet skissene bak meg

Knudsen selv er glad for at noen har tatt seg tid til å se arbeidet hans i kontekst. Selv har han ikke hatt tid.

– Det er klart, når du er bedriftsleder, som jeg har vært i mange år, så må du alltid se fremover, det er veldig lite tid til å se bakover. Man tenker alltid på neste jobb, og jeg har stort sett kastet skissene bak meg. Da er det veldig hyggelig at noen har sett dem og tatt vare på dem, og fått dem samlet. Det er litt overveldende, og kanskje er det litt vel mange, ler Knudsen.

Knudsen gjør seg også noen refleksjoner, ved slutten av en karriere, rundt forskjellene på bransjen og samfunnet da han var ung arkitekt og nå.

– Den gang var jeg veldig fascinert av å se på økonomisering av ressurser. Det var da Norge fortsatt var et fattig land. Oljepengene har gitt oss så mye velstand at nå må vi begynne å økonomisere på en annen måte, og ta vare på naturen og livsgrunnlaget vårt. Nå må vi også få mer ut av begrensede ressurser, men på en helt annen måte.

– Hva syns du selv om å bli framstilt som en pioner innen bærekraft i norsk arkitektur?

– Det er jo ikke mine ord. Jeg har aldri vært opptatt av ordet bærekraft, men jeg har alltid vært opptatt av ressurser, å være nøysom i materialbruken, og hvordan bygg blir brukt over tid, sier Knudsen.

Plikten til å bevare

Boken inneholder mange håndtegninger, som Ebert mener står godt for seg selv. I tillegg består den av en katalog over Knudsens arbeider, samt en lengre intervju Ebert selv har gjort med sin tidligere sjef.

1980- og 90-tallets arkitektur er først nå i ferd med å forlate samtidsarkitekturen og gå over til å bli en del av arkitekturhistorien. I den forbindelse mener Ebert det er den neste generasjonens ansvar å bevare og kontekstualisere den foregående generasjonens arbeid.

– Tiden går fort. Det har føltes som min oppgave, nærmest min plikt, å sørge for at dette arbeidet blir bevart.

Mange av tegningene til Knudsen ble funnet i gamle esker liggende på kontoret. De var på randen av å være ødelagt.

– I vår bransje lever vi fra dag til dag, og når et prosjekt er ferdig så havner mye av materialet før eller senere i papirkurven. Vi arkitekter har selv et ansvar for å ta vare på historiefortellingen over tid, sier Ebert.

Typisk norsk

I boka retter Ebert også søkelys på det han kaller Knudsens nøkternhet.

– Det er en enkelhet i konseptene og prosjektene hans, som jeg tror stammer fra oppveksten på Stange, der han som sønn av en lokal byggemester jobbet tidlig hos faren og lærte seg håndverket. Enkelheten er ikke pietistisk som hos Le Corbusier og andre modernister, hvor forsakelsen blir et tema. Knudsen bruker enkeltheten til å skape overskudd av glede og fellesskap, sier Ebert, og trekker fram ELA-bygget på Gløshaugen i Trondheim.

Det som egentlig skulle være en utvidelse av de eksisterende bygningene, ble i stedet til et glasstak, som skapte et nytt rom for fellesskap.

– Han bruker selv gjerne eksempelet med melkerampa i bygda: Det er et funksjonsbygg, men også en oppslagstavle og et møtepunkt. Den tanken, om at konstruksjonene kan ha flere funksjoner og legge til rette for felleskap, den kjennetegner mange av Knudsens prosjekter, og er veldig norsk, påpeker Ebert, som selv er tysk.

Sett fra utlandet er det gjerne dette som kjennetegner norsk arkitektur, mener han: En ærlig materialbruk, enkelhet og bevissthet om fellesskap. Boka er også skrevet på engelsk, med en ambisjon om å vise fram Knudsens arkitektur og tenkemåte også utenfor landets grenser.

Sammen med boka stilles altså Knudsens håndtegninger ut på Arkitektenes hus i Trondheim, i samarbeid med Trondhjems arkitektforening. Dessverre er originalene i såpass dårlig stand at det er kopier som stilles ut.

Ebert håper å kunne ta utstillingen med rundt i landet, og vise dem til sine egne studenter.

I en tidligere versjon av artikkelen ble Telenors hovedkontor på Fornebu nevnt som et bygg Per Knudsen har tegnet. Det riktige er at PKA arkitekter var en del av et team sammen med NBBJ architects og HUS arkitekter, hvorav arkitektene Peter Pran og Bjørn Cappelen var initiativtagere og hadde særlig ansvar i prosjektet.