En kommunegård til besvær

Verna bedrift 

Kommunegården i Sandvika stod ferdig i 1990, og har på 30 år rukket å bli et velkjent verk i den norske etterkrigsarkitekturen. I «Kulturminnerapport for Sandvika» fra 2005 avmerker kommunen selv anlegget som av «kulturhistorisk betydning», noe seksjon for kulturminnevern i Akershus fylkeskommune påpeker i et brev til Bærum kommune datert 15. mars i år. 

«Da tiltaket kan berøre nasjonale kulturminneinteresser, ønsker vi å bli orientert om status i saken», skriver fylkeskommunen. «Etter det vi forstår skal Kommunegården i det vesentlige rives, og bygningen gis nye fasader med økte høyder. Vi har mottatt en bekymringsmelding i saken», skriver de.

Rådgiver og saksbehandler i Akershus fylkeskommune (AF), Mildrid Melkild, sier til Arkitektnytt at de ennå ikke har tatt stilling til bygningens rolle sett i et arkitektonisk- og kulturhistorisk perspektiv, men at de vil vurdere det nærmere i forbindelse med kommende byggesak. Hun forteller videre at AF har et godt samarbeid med kommunen i kulturminnespørsmål, men medgir at de mangler gode oversikter over verneverdig etterkrigsarkitektur i Akershus:

– Dette ønsker vi å gjøre noe med, og i forbindelse med pågående rullering av «Regional plan for kulturminner og kulturmiljøer i Akershus», er 1900-tallets kulturminner et av satsingsområdene. Prioriterte tema er boligbebyggelse, men også bygninger knyttet til demokrati og felleskapets historie. Kommunene vil ha en viktig rolle i dette arbeidet, her har Bærum kommune vært tidlig ute, og så langt gjort et forbilledlig arbeid med hensyn til oppdatering av sine kulturminneregistre, sier Melkild.

I slike saker er det kommunen selv som har hovedansvar for sine kulturminner, og som kan fatte vedtak om juridisk vern av kulturminner og kulturmiljøer i forbindelse med planarbeid etter plan- og bygningsloven. Fylkeskommunen er riktignok delegert myndighet fra Riksantikvaren til å fatte vedtak om midlertidig fredning, etter kulturminneloven, men det er Riksantikvaren som fatter det endelig vedtaket.

– For å igangsette en fredningssak må kulturminnet være av vesentlig nasjonal interesse, og fredningen må være i tråd med overordnet fredningsstrategi. Fredninger er ressurskrevende, og innebærer et svært strengt vern. Føringer fra Riksantikvaren tilsier at et begrenset antall nye fredninger vil bli gjennomført i årene fremover, og det vil bare unntaksvis igangsettes fredningssaker som er i strid med eierens ønsker, forklarer Melkild.

Varsel fra arkitektstanden

Bekymringsmeldingen til fylkeskommunen ble sendt av Bjørn Cappelen, pensjonert arkitekt og tidligere medeier i Narud-Stokke-Wiig Trondheim i årene 1986-93. Hans engasjement for en mer rigid rehabilitering av Kommunegården har høstet høylytt støtte i sosiale medier og fra NAL. I et brev til Akershus fylkeskommune datert 24.mars 2019 varsles det at Cappelens bekymringsmeldingen følges opp med et «forslag om midlertid vern/fredning, og at vedtaket iverksettes umiddelbart. Det forventes også at det som følge av et slikt vedtak startes en fredningssak for Kommunegården.»

Fredningsforslaget er, foruten Cappelen, signert arkitektene Are Telje, Jan Digerud og Einar Jarmund.

Arkitektene vektlegger samspillet mellom det store administrasjonsbygget og naboen på den andre siden av Sandvikselva, Magnus Paulssons berømte rådhus, og hans visjon om «Den hvite by ved fjorden», som er blitt et stolt uttrykk for Bærums befolkning. Om rehabiliteringsprosjektets hensikt om å oppfylle nye krav til virksomhetens lokaler, skriver de: «Vi er av den oppfatning at tiltakene for å oppnå dette griper unødvendig dypt i verkets selvstendige kvaliteter og ikke i tilstrekkelig grad ivaretar samspillet med Magnus Poulssons Rådhus fra 1920-årene.»

Forslaget peker på at Kommunegården har et helhetlig og selvstendig formspråk, inspirert av modernismens store mester, Le Corbusier, samtidig som bygget gir et tidsmessig svar på rådhuset. Arkitekt Jørn Narud, som hadde ansvar for administrasjonsbygget, kalles en «mester i forståelse av oppdragsgivers forventninger og i tolkning av stedets karakter.»

Modernisten Naruds bygg fra samme tid, rådhuset i Kongsberg og realfagsbygget ved NTNU, omtales, i lag med Kommunegården, som en triologi «som føyer seg inn i en arkitektonisk tradisjon som beskriver at arkitektur er på sitt beste når den er i kontinuerlig utvikling. Et tap av det ene i triologien er katastrofalt,»skriver Telje, Digerud, Jarmund og Cappelen.

Mye av årsaken til Kommunegårdens vellykkede utforming er, i følge arkitektene, at prosjektet ble utviklet i tett samarbeid med vernemyndighetene, noe rehabiliteringsprosjektet ikke har blitt.

– En utfordring

Vinnerne av anbudskonkurransen, Pilot Arkitekter, peker på kommunens høye krav til plassutnyttelse, miljø og andre funksjoner i rehabiliteringen av Kommunegården som en utfordring. Partner og daglig leder i Pilot, Andreas Haukeland, forklarer:

– Det er en utfordring hvordan vi skal møte dagens krav til miljøvennlige og energieffektive bygg uten å forandre byggets opprinnelige form eller tilpasse det til ny bruk og tekniske krav. Skal man da lage en ny «kopi» av eksiterende fasade, eller skal man tilføre et nytt utrykk? Vi har dialog med antikvariske myndigheter for å komme frem til best egnet løsning der verneinteresser er gitt på forhånd. Det er en vanskelig balansegang mellom vern og modernisering, men om vi skal nå våre miljøambisjoner i Norge, er det å oppgradere vår gamle bygningsmasse en viktig del av dette regnestykket og noe vi må forholde oss til.

– I hvilken grad ser Pilot på kommunegården som et kulturhistorisk verk?

– Det er opplagt problematisk, i sin egen samtid, å være oppmerksom på og kunne definere hva som er et kulturhistorisk verk. Kommunegården er ikke vernet og har ingen kulturminnefaglig vernestatus per i dag. Om bygningen kan defineres som et kulturhistorisk verk, synes vi det er vanskelig å si noe om. Den har en identitet i seg selv og i forhold til bybildet og konteksten. Dette er i siste instans opp til antikvariske myndigheter å vurdere, sier Haukeland.

– Hvordan forholder man seg til historien når man skal tegne om et gammelt bygg til et moderne, med mange nye krav fra oppdragsgiver?

– Vi har alltid fokus på å bevare mest mulig av bygget når vi tegner om et gammelt bygg. Vi har stort fokus på historien rundt bygget og hvilke tanker som har ligget bak; idéen, designet og konseptet. Der det er mulig ønsker vi å bevare det som kan bevares, både for byggets historie og identitet, samt for et bærekraftig og miljøriktig resultat. Dessverre er det slik at nye og høyere krav til bygg og arbeidsmiljø gjør det vanskelig å ta vare på alt i en eksisterende bygningskropp.

I følge Haukeland er det ofte at fasadene må gjennom en betydelig oppgradering for å tilfredsstille krav til energiforbruk, og i mange tilfeller krav til dagslys. 

– Når forutsetningene er satt, går vi gjennom en grundig prosess for å komme frem til en løsning. Hva kan bevares? Hva kan «åpnes opp» for å slippe inn mer lys? Hva kan beholdes av eksisterende rytme og komposisjon i fasaden og forholdet til omkringliggende bygninger, sier Haukeland.

Etter boka

Han forteller videre at kontoret har fulgt vanlig prosedyre med å varsle når man får tilbudet og før oppstart av oppdraget. Først etter et innlegg i sosiale medier rundt varsling og etiske regler i sammenheng med prosjektet, der det feilaktig ble antydet at Pilot arkitekter hadde brutt varslingsplikten og de etiske regler satt av NAL, hørte Pilot fra NSW:

– Vi besvarte dette innlegget for å unngå mulige misforståelser og uriktige beskyldninger. NSW har i etterkant av dette sagt at de ikke kunne erindre å ha mottatt varselet fra Pilot arkitekter, og har i etterkant ytret ønske om å bevare bygget i sin opprinnelige form. Vi har invitert NSW til et faglig møte for å eventuelt diskutere dette, selv om prosjektet nå har kommet langt i prosessen, forklarer Haukeland.

– Uten ansvar

Partner i NSW og den opprinnelige arkitekten bak Kommunegården, Jørn Narud, forteller at Pilot Arkitekter har varslet NSW i henhold til det etiske regelverket til NAL, og sier at de imidlertid ønsker å rette kritikken mot de som representerer kommunen og godkjenner denne type prosjektvirksomhet, «uten ansvar for vår nærmeste historie».

– Vi har vært i kontakt med Pilot Arkitekter for å gjennomgå endringene i det nye prosjektet, men har blitt forklart at arbeidet har kommet så langt at det skal for mye energi og diskusjon til å få gjort dette om. Det er så vidt vi vet på vei ut på anbud. Pilot Arkitekter har invitert meg til å sitte ned med dem, men det jeg har sett av tegninger og illustrasjoner så langt gir meg ikke lyst til å diskutere de overordnede løsningene. Illustrasjonene er «flate» og intetsigende, og mange av endringene er unødvendige. Prosjektet burde kunne gjennomføres uten større endringer i volum- og fasadeoppbygging, og fortsatt være et motstykke til Poulssons arkitektur, sier Narud.

Arkitekten hevder at kommunens primære ønske har vært å kunne svare ut prosjektet med et BREEAM Outstanding-sertifikat, men at det neppe kan være aktuelt gjennom måten rehabiliteringen gjennomføres på. Prosjektet burde kunne gjennomføres for 150 millioner mindre enn det som nå foreslås, mener Narud.

Kommunegården var ett av de første byggene på denne størrelsen arkitektene Narud-Stokke-Wiig tegnet. Selv peker Narud på at det ble lagt ned vesentlig arbeid i den opprinnelige plan- og byggeprosessen, med en kommunal byggekomité, vernemyndigheter og kulturavdeling som engasjerte seg dypt. 

Mye av arbeidet, også i kommunikasjon med kommunen, bestod i å diskutere og utforme et vellykket, «arkitektonisk svar» til Magnus Poulssons rådhus. Den buede, avtrappende og luftige fasaden var en «fargeklatt» langs avkjørselen fra E18 til E16, og et grep som flere andre fulgte etter i norsk 90-talls arkitektur.

– I prinsippet har vi ikke noe imot at Kommunegården skal renoveres eller bygges om. Bygget stod ferdigstilt i 1990 og er 30 år gammelt, og det er klart at man skal kunne gå inn med ny teknologi, utvide antall kontorplasser og øke effektiviteten på arbeidsplassene. Tekniske rom må utvides betraktelig og gårdsrom kan overbygges med glasstak eller andre konstruktive elementer for å skaffe et større areal, sier Narud, og fortsetter:

– Det vi stiller et kritisk spørsmål ved, er om det virkelig er nødvendig å rive fasadene når man heller kan gjennomføre ombygningen og oppbyggingen fra innsiden. Den nye fasaden virker tilfeldige og overfladisk og lite detaljert i sin arkitektoniske oppbygning, relasjon mellom åpninger og flater i fasaden, og den mangler det motstykket til rådhuset som vi opprinnelig etterstrebet, sier han.

Villeste tanker

Narud forteller at da ombygningsideene skulle realiseres og kom på bordet, fikk NSW en invitasjon til å komme med innspill til kommunen, og fikk en uke på å lage en mulighetsstudie for hvordan gården kunne bygges om konstruksjonsteknisk og planmessig, inklusive overbygninger og til-bygninger.

– Hovedpoenget vårt er kommunens representanters dårlige behandling av saken. At ombygning skulle inkludere rivning og nedbryting av hele fasaden var ikke i mine villeste tanker. Det er fullt mulig å få til en modernisering uten å ødelegge den eksisterende arkitekturen, og jeg er særdeles skuffet over at detaljnivået og elementer i eksisterende fasader ikke opprettholdes, og at arbeidene ikke håndteres fra innsiden av ytterflaten, sier Narud. Han legger til: 

– Kommunen kunne fint gitt oss et fagansvar i denne jobben direkte, etter at vi ble bedt om en kortfattet og raskt gjennomført skisse for mulighetsstudie på altfor kort tid. Vi mottok heller ingen tilbakemelding, forteller Narud.

– Er det for dårlig vern av etterkrigsarkitektur i Norge?

– God arkitektur skal man ta vare på uansett, men den vanskeligste siden i denne saken for vårt vedkommende er at kommunen går til det skritt ikke å engasjere det opprinnelige opphavsrettslige kontoret som deltager i ombyggingen. Det er ikke til å forstå at representanter for kommunen, når kontoret er i full drift og fungerer som andre større arkitektkontorer, ikke inviterer disse inn i et samarbeid i forbindelse med gjennomføringen av endringene, avslutter Jørn Narud i NSW.