En rampe uten velsignelse

Egenmarkerende meglere og pyloner

Hadde dette vært enden på visa, hadde alt vært godt. Men nei, ikke alle er enige om hvorvidt Dahles rampeløsning er saliggjørende. Mens krypten har høstet lovord fra mange kanter, og nylig mottok Frogner Historielags rehabiliteringspris 2023, har inngangspartiet til kirken provosert både geistlige og lekfolk, både arkitekturopprørere, kunsthistorikere og kulturmiljøforvaltere. Nå vil de ha rampen revet og bygget opp på ny.

Det er først og fremst biskopen og Riksantikvaren som ikke vil godta løsningen til Dahle. De mener den ikke er blitt som de var blitt enige om.

– Det er i grunnen ikke så mye rampen, som meglerne og pylonene, som Riksantikvaren påstår at har en «egenmarkering». Det er jo ganske utrolig sagt når du stiller det opp mot noe som er 72 meter høyt og sees fra hele byen, sier Dahle, og ser og peker opp mot det ruvende spiret som gjør kirken til Oslos tredje høyeste hus.

Meglerne og pylonene er det lekfolket kaller «betongblokker» i enden av rampene og på hver sin side av trappen. De påstått egenmarkerende meglerne er der for å markere retningsendringen man gjør når man kommer fra siden og går inn i kirken, forklarer Dahle.

En steilende riksantivar

Hovedproblemet er altså likevel betongen.

Ifølge Harald Ibenholt, leder for seksjon for kirkesaker hos Riksantikvaren, var det et godt samarbeid med Dahle underveis i den lange prosessen. Det ble lagt fram et forslag i granitt, som harmonerte godt med grunnmuren på kirken. Dette ga de tommel opp for og meldte fra til biskopen.

«Rampene ved kirkens hovedinngang skal bygges i kvalitetsmaterialer tilsvarende eksisterende», skriver Riksantikvarens saksbehandler i et brev i 2018. 

– Så ble det bygget i et helt annet materiale. Den utstrakte bruken av så mye betong ble en for stor kontrast til den verneverdige kirken. Løsningen har ikke vært gjennom Riksantikvaren, og er ikke godkjent av biskopen, og altså ikke oppført etter saksbehandlingen slik den skal, sier Ibenholt.

Betong eller storgatestein?

Dahle innrømmer at det har skjedd endringer underveis i prosessen.

– Man kan ikke helt tyde på de første tegningene fra 2015 eller 2016 at meglerne er tegnet sånn som dette, det innrømmer jeg. Det har kommet til underveis, men i samtale med Riksantikvarens saksbehandler. De har hele tiden sagt at det må gjøres i høyverdige materialer, sier Dahle.

– Og hva er mer høyverdig, i vår tid, enn betong, spør arkitekten.

– Jeg har gjort en tabbe, og det var at jeg en gang, med påholden penn, tegnet disse pylonene i granitt. Da har de nok tenkt at det skulle være rød granitt, som det er i trappen og nederst på kirkeveggen. Men jeg ville aldri funnet på å ha rød granitt, hvis det skulle være granitt ville jeg valgt grå granitt, sier Dahle, og fortsetter:

– Jeg beskrev også en gang at man kunne legge storgatestein her. Men å begynne å legge varmekabler under sånne tykke steiner, det er ikke sånn man gjør lenger i det grønne skiftet, da prøver man å bruke lite energi for å holde ting isfritt. Granittrappen er derimot livsfarlig å gå på om vinteren.

– Men hvorfor ble ikke pylonene i granitt da?

– Kirken gikk tom for penger. Og det er jeg glad for. For da ble ikke det som ville vært helt feil bygget.

Inspirasjon fra Tyskland

Dahles tilbygg, og syn på det å tilpasse seg gammel arkitektur, har noen klare forbilder. Da Tyskland skulle gjenoppbygges etter bombingen under andre verdenskrig, var det ikke penger til å gjenreise Alte Pinakothek-museet slik det opprinnelig var tegnet av Leo von Klenze tidlig på 1800-tallet. 

– Arkitekturen som oppstod fra det ødelagte, er fenomenal, og har ingenting av det gamle i seg. 

Dette ble gjort av Hans Döllgast, Dahles store forbilde. 

– Man kan ikke bare gjenta, gjenta, gjenta. Man må finne stemmen til det som er blitt borte, nygotikkens stemme. 

– Men ifølge Riksantikvaren er problemet at det ikke ble bygget som omsøkt. Er du ikke enig i at det ble annerledes?

– Ikke noe mer enn alt annet, hele utformingen av krypten, for eksempel. Det skjer alltid i sånne byggesaker som dette, der man møter på noe eksisterende. 

Salderingspost

Ifølge Dahle har inngangspartiet hele tiden vært en salderingspost i det mer kostbare prosjektet med krypten, som alt i alt hadde et budsjett på over 27 millioner kroner, finansiert av menigheten.

– Situasjonen var at det ikke var mer penger igjen, og entreprenøren var i ferd med å dra. Hva gjør vi nå, tenkte jeg. Dette er virkeligheten for de aller fleste arkitekter i dette landet: Hva gjør man når det stopper opp? Hvis jeg skulle satt meg ned og søkt om endring av disse tegningene, hvis jeg hadde skjønt at dette var galt å gjøre – noe jeg altså ikke skjønte, fordi endringene ikke var større enn de var gjort andre steder – så ville det blitt full stopp. Da ville kirken fortsatt ligget der uten noe universelt utformet inngangsparti. De har fått det de ba om.

Dahle ville aldri ha inngangspartiet i granitt.

– Kanskje jeg skal være så ærlig å si at det var spekulasjon av meg, at jeg spekulerte i igangsettelse. Jeg visste at de ikke hadde råd til granitt.

– Nygotikken er brutalistisk

For Dahle var det viktig å få bundet inngangspartiet, kirken og krypten sammen i ett arkitektonisk grep, der betongen også spilte en avgjørende rolle i utgravingen av rommet som nå utgjør krypten. «Jernbetong, modernitetens material, det eneste tenkelige material for sikringsstøp for kirkens fundamenter og platåets nye tak og for innstøpte kabler for lys på utvendige gåflater», som Dahle skriver i boka I stein og betong.

– Jeg har hele tiden hatt en ordentlighet med tanke på arkitekturen og historien. Jeg har fortsatt en tro på at dette er det beste som kunne gjøres. Jeg har fulgt denne kirken i mange år, og da blir det veldig personlig. Jeg vet hva arkitektur er og betyr, og jeg vet at det å sitte og prøve å få til noe som ligner på det som var før, ikke har noe for seg.

Mange har omtalt rampeløsningen som brutalistisk. Da påpeker Dahle at kirken selv er brutalistisk. I nygotikken skulle ikke teglen ha puss, man skulle se at den var pur, rå, ærlig, at den var brut, som det heter på fransk. 

– Dette er gjort helt etter boka, men det er ingen av de som vurderer dette som kan noe om arkitektur, de har aldri tegnet en detalj i hele sitt liv, sier Dahle, og viser oss hvorfor betongen må gå 10 centimeter over håndløperen for at det skal være behagelig å føre hånden.

Forbrytelse med granittfliser

Dahle påpeker også at verken Arnstein Arnebergs interiør fra 1930-tallet eller Emanuel Vigelands utsmykning er nygotisk, men tvert imot typisk modernistisk.

– Betong er dagens material, og det eneste materialet som klarer å ta opp i seg alle tingene vi ønsker å få til. 

Vi vandrer rundt til en sideinngang. Dahle skal vise oss skrekkeksempelet av et alternativ. På toppen av en liten trapp har det blitt lagt tynne granittfliser over tykke granittsteiner.

– Det er i hvert fall en forbrytelse. Men sånt passerer, sier Dahle og rister på hodet.

Endringsforslag godkjent

Andre Selli, bygg- og eiendomssjef i Kirkelig fellesråd i Oslo, mener, som Riksantikvaren, at Dahle beskrev og tegnet én ting, men fikk satt opp noe helt annet.

Nå har han utarbeidet et endringsforslag som både Riksantikvaren og biskopen har akseptert – og som det er penger til. Menigheten har bevilget 350 000 kroner til å gjøre endringer.

Forslaget fra Fellesrådet er at meglerne fjernes og erstattes med håndløpere helt til kirkeveggen, mens pylonene i forkant erstattes med noen som er lavere og i granitt i stedet for betong.

– Hvem er det sin feil at vi har endt opp her?

– Det er Dahle som ikke har fått dette bygget sånn som det var omsøkt og avtalt med Riksantikvaren, sier Selli.

– Det kan ikke være sånn at man bare kan overkjøre og så få tilgivelse.

Riksantikvaren vil gå lenger

Riksantikvaren er fornøyd med endringsforslaget som nå foreligger – selv om de selv ønsker å gå enda lenger, og pigge opp betongdekket og legge storgatestein i stedet.

– Vi mener forslaget som nå er lagt fram vil være en forbedring, som til sammen får dempet uttrykket litt, sier Ibenholt.

– Dahle mener at betongen står godt til kirkens nygotiske uttrykk, ja nærmest kan kalles dagens nygotikk, da nygotikken også søkte ærlig materialbruk. Betongen er også det klimavennlige valget ettersom rampen skal ha varmekabler og være isfri, en steinlagt rampe ville vært mye mer energikrevende, mener Dahle. Hva tenker du om disse argumentene?

– Jeg vil ikke gi meg ut på en vurdering av det. Det ble landet på en løsning, og så ble det bygget noe helt annet. Det er heller ingen hemmelighet at den nåværende rampeløsningen har vakt debatt. Men hovedpunktet må være at dette ble utført uten å ha vært innom verken Riksantikvar eller biskop.

Mange kokker, mye søl

Det er altså to år siden rampen stod ferdig, og biskopen ikke ville godkjenne resultatet. Fortsatt er situasjonen uavklart.

Skal man forstå hvorfor denne saken er så komplisert – og hvorfor det har tatt snart 10 år og man fortsatt ikke er kommet i mål med en liten rampe – må man forstå det formelle forholdet mellom de ulike kirkelige institusjonene. Det er Kirkelig fellesråd i Oslo som er den formelle forvalteren av kommunens kirkebygg. Fellesrådet består av representanter fra de ulike menighetsrådene, deriblant Uranienborg, som i dette tilfellet fikk fullmakt av fellesrådet til å søke om utbygging av krypt og utbedring av inngangspartiet. Og til syvende og sist skal alle avgjørelsene og endringene godkjennes helt til topps – av biskopen i Oslo.

Menigheten var egentlig fornøyd med rampen som ble bygget, og søkte i 2021 om å få den godkjent av biskopen. Men om Dahle og menighetsrådet tenkte at det var bedre å be om tilgivelse enn tillatelse, tok de feil. «Behovet for biskopens godkjenning var Uranienborg menighet godt kjent med. Det er derfor sterkt kritikkverdig at menigheten velger å bygge en ganske annerledes rampe enn den som er godkjent,» skrev biskop Kari Veiteberg i et brev i oktober 2021. 

Etter det var det altså Fellesrådet som overtok ansvaret for å finne en løsning som biskopen kunne godta.

Lytter til Riksantikvaren

Og det er altså biskopen – lederen av Oslo bispedømme – som har det endelige ordet i saker som dette. I dette tilfellet har protestene imidlertid kommet like mye fra Riksantikvaren. Og dem lytter biskopen til.

– Når det gjelder kirker som er listeført som verneverdige, skal vi alltid ha en uttalelse fra Riksantikvaren. Den lytter vi til og leser nøye, og vi tar alltid hensyn til det Riksantikvaren mener. De har en viktig rolle. I tillegg gjør biskopen en egen vurdering, og tenker på hva som er praktisk og fornuftig for menighetens bruk, sier Sigmund Gulliksrud, seniorrådgiver ved Oslo bispedømme.

I tilfellet Uranienborg kirke var det imidlertid lett å være enig med Riksantikvaren i at dette var et stort avvik, sier Gulliksrud.

– Rampen var ikke veldig tilpasset dette bygget, og fremstod som noe helt annet enn det som var godkjent.

Arkitekt vs. Riksantikvar ikke uvanlig

Under en befaring i 2022 med Dahle, Riksantikvaren, menighetsrådet, fellesrådet og bispedømmet, var sistnevnte tydelige på at de ikke ønsket å rive alt, men ønsket å få til en tilpasning som alle kunne enes om.

Menighetsrådet og arkitekt klarte imidlertid ikke å finne en slik løsning. Derfor havnet altså saken på bordet til Kirkelig fellesråd, som er den formelle forvalteren av bygget.

– Er det ikke litt synd at det skal bli så uforsonlig?

– På et generelt grunnlag kan man jo si at alle har hver sine interesser å ivareta. Det er ikke uvanlig at arkitekter foreslår endringer på kirkebygg som Riksantikvaren ikke støtter. Som regel går det seg til i prosessen. Men vi gjør vår selvstendige vurdering, hører på alle parter, og tar vår beslutning, sier Gulliksrud.

– I hvor stor grad har dere lyttet til arkitekten?

– Det er ikke vanskelig å forstå hvordan arkitekten har tenkt og hvorfor det har blitt som det har blitt. Men vi må også veie det opp mot hva Riksantikvaren mener er viktig for kulturminneverdien av kirkebygget. Men det er ikke sånn at vi alltid følger Riksantikvaren heller. Vi er også opptatt av hva som er fornuftig for bruken av kirken.

Må ha ny godkjenning fra PBE

André Eidem Selli forteller at endringene som nå er godkjent av biskopen vil bli prosjektert gjennom vinteren, og påbegynt neste sommer.

– Hvem er det som skal prosjektere dette? Vil det bli brukt en arkitekt?

– Endringsforslagene våre er enkelt skissetegnet av oss, og prosjekteringen er det vi og en valgt entreprenør som vil stå for. Vi bestiller, og entreprenøren vil innhente materialer.

Selli understreker at han også vil informere Dahle om hvilke endringer som er vedtatt, og be om innspill. 

– Da vil kanskje Dahle si at vi raserer hennes verk. Det som er viktig for oss er å ha en fornuftig og god dialog med biskopen og Riksantikvaren som er overordnet myndighet i slike saker. Disse nødvendige tilpasningene kommer som en følge av at arkitekten ikke har utført tiltaket som omsøkt og omforent med kulturmyndighetene.

– Arbeidet som er utført til nå er jo omsøkt og godkjent av PBE. Vil dere ikke da måtte søke på nytt for å rive og gjøre endringer?

– Det er et veldig godt spørsmål. Det kan nok være vi må sende en endringsmelding og søknad, på bakgrunn av biskopens vedtak. Vi kommer sannsynligvis først til å be om en forhåndskonferanse med PBE for å sette dem inn i saken.

– Er det realistisk at de midlene som menigheten har satt av til endringer vil være tilstrekkelig?

– Ja, det er dette vi har stipulert. Saneringen er ikke så kostbar, den største kostnaden er granitten som skal hogges til.

– Tatt mye krefter

Ole Tørklep har inntil nylig vært Uranienborg menighetsråds representant i Kirkelig fellesråd i Oslo, og var leder for byggekomiteen for krypten og det nye inngangspartiet. Han er dessuten selv arkitekt. Tørklep syns det er synd og unødvendig at man nå vil rive og gjøre endringer.

– Vi burde ha søkt om de siste endringene, det har vi lagt oss flate for i ettertid. Men hvis vi skulle gjort det hadde det ikke stått noen rampe der nå, med de pengene vi hadde til rådighet.

Ifølge Tørklep var det først enkelte reaksjoner i menigheten på betongbruken, men de fleste har vent seg til det etter hvert, og synes resultatet er blitt fint. At biskopen kom på banen var det likevel mange som syntes var skummelt, mener han.

– Dette er en sak som har tatt veldig mye krefter, og er egentlig ganske trist. Alle er veldig fornøyd med krypten, men så er det Riksantikvaren som ikke har villet gi seg, men blitt irritert for at de ikke ble spurt om de siste endringene.

Vil lenke seg fast

At menigheten skal belemres med denne utgiften, synes Dahle ingenting om.

– Menigheten har lovet 350 000, men dette kommer til å koste mye mer. De vet ikke hva de setter i gang. Når de skal skjære ned, møter de blant annet på elektriske føringer. Hvordan skal de få dette til? Dette er så makabert, sier Dahle.

– Riksantikvaren tror de kan detaljstyre en arkitekt i tolkningen av hva som er nygotisk. Det er ikke brukt gotiske former, sier de. Det er en merkelig uttalelse. De tror at nygotikk er blank tegl og spissbue.

At man nå vil ta bort meglerne og skjære bort pylonene, mener Dahle er en maktutfoldelse fra Riksantikvaren og biskopen.

– Riksantikvaren har tidligere godtatt en masse endringer på kirken, blant annet vinduer som har fått plast på utsiden av glassene til Emanuel Vigeland, påpeker Dahle.

Men Dahle vil ikke gi seg uten kamp.

– Jeg kommer til å lenke meg fast, avslutter arkitekten.