Er det en motsetning mellom transformasjon og inkludering?

Mer enn bare malerkost

Det var flere forslag oppi luften siden kommunen kjøpte bygningen i 2015. HLM har i samarbeid med 3RW arkitekter jobbet med mulighetsstudie for tomten og de har vært arkitekter for prosjektet siden 2017, mens 3RW var reguleringsarkitekter og ansvarlig for interiørdelen av transformasjonen.

– Først trodde nok kommunen at vi skulle gå i gang med en malerkost og renovere litt, men så vokste det på seg og kommunen landet på at vi måtte gjøre det ordentlig når man først skulle gjøre noe med bygningen.

Til slutt ble det et av kommunenes dyreste byggeprosjekter noensinne og vi nærmer oss i underkant av én milliard i pris, sier Højgaard Nielsen, som tar oss med på omvising gjennom bygningens klasserom, lærerværelser, kontorer, svømmehall og forelesningssaler i gamle tilfluktsrom. 

Bygge for menneskeverd

Bergen inkluderingssenter er også et pilotprosjekt for menneskerettighetsprogrammet «Bulding dignity», initiert av Raftostiftelsen. Bergen kommune er en såkalt Building dignity-kommune, som skal sikre «verdighet i de bygde omgivelser» og at «menneskeverd og respekt for menneskerettigheter (…) ivaretas i byutviklings- eller byggeprosjekter».

Byarkitekten i Bergen har jobbet sammen med prosjektgruppen for å gjøre senteret «åpent og inkluderende for alle brukere».

– Programmet ga prosjektgruppen et verktøy for å utvikle løsninger som ivaretar menneskeverd gjennom hele planleggingen, sier Celine Blanc fra Byarkitekten i Bergen, som ledet pilotprosjektet. 

– Dette hjalp kommunen med å holde på målet om å skape et inkluderende senter. Det påvirket både hvordan bygget skulle utformes, hvilke materialer som skulle brukes, rettighetene til arbeiderne under byggingen, og hvordan bygget skulle brukes og driftes, sier Blanc til Arkitektur.

Dekket til armert betong

Hvordan har så dette påvirket arkitekturen ved Bergen inkluderingssenter?

 – Hver gang vi har tatt et valg, lite eller stort, har vi tenkt og diskutert hva som tar mest mulig vare på menneskeverdet til de som jobbet med transformasjonen av bygget, de som skal jobbe i bygget etter ferdigstillelse og ikke minst brukerne – eksempelvis elevene på introduksjonsprogrammet for flyktninger, sier Højgaard Nielsen i HLM. 

– Hvordan ser vi dette i det ferdige prosjektet? 

– På hvert eneste prosjekteringsmøte hadde vi et punkt som handlet om verdigheten, hvor vi diskuterte alt fra toaletter til skilting og hvor synlig den gamle betongen skulle være. I Norge leser vi eksempelvis skilt fra venstre til høyre og forstår bygninger på den måten, men mange flyktninger leser fra høyre mot venstre, hvis de kan lese i det hele tatt. 

– Er det også spor i arkitekturen? 

– Vi har blant annet tatt vare på alt av betong. Som arkitekter synes vi noen ganger det er «jæklig» fint med litt rå betong, gjerne med synlig armering. Men er du fra Aleppo, Ukraina eller Gaza, er rå armert betong, noe av det siste du vil se fordi det minner om krigen. Når hjemmene deres ligger i ruiner, kan ikke vi være så dekadente å insistere på synlig betong. Vi dekket det heller til med plater av furu. 

Ville vise frem betongen

Det er 3RW arkitekter som hadde ansvar for interiør, gjenbruk og ombruksdelen av prosjektet. Sixten Sixten Rahllf, partner i 3RW, mener diskusjonen om hvor mye av eksisterende overflater som kunne vises frem for brukerne av bygget ikke ble utforsket til fulle.

Han mener dette er en av diskusjonene som bør tas i etterkant av dette prosjektet. 

– Vi hadde lagt opp til mange originale betongoverflater og visning av den originale betongen i konstruksjonen. Vi ble ganske upopulære da vi arbeidet hardt for å bevare og vise frem de opprinnelige betongsøylene i fellesområdet. Disse hadde sine skår og merker, men var helt nydelige sammen med den nye tre innrammingen og de store vinduene som ga lys og liv til det store fellesrommet som vi kaller den «offentlige gaten». Dette var et viktig element i en inkluderende arkitektur som dessverre forsvant da man valgte å dekke dem til med mer tradisjonelle plater.

– Du er dermed uenig med dem som mente denne rå betongen med synlig armering kunne støte brukere med krigstraumer? 

– Man kan ikke være skråsikker her, men med mitt kjennskap til det å bygge i andre kulturer tror jeg man skal være forsiktig med å konkludere om hva som virker støtende og ikke. I stedet for å bruke mange penger på tildekning kunne man heller latt det stå og heller spørre brukerne nå om det faktisk er et problem og heller forklare hvorfor vi i Norge mener det er fint å ta vare på dette uttrykket? Det hadde vært utrolig lærerikt. Jeg er ganske sikker på at det ikke hadde skapt reaksjoner. Building dignity handler om å ta folk på alvor gjennom inkludering og åpenhet, ikke gjennom en generalisering.

Mye av inventaret og bygningsmaterialene som ikke kunne benyttes, fikk videre liv gjennom flere loppemarkeder, for bedrifter og folk flest, avholdt i bygningen under byggeperioden.  

– Loppemarkedene ble en veldig fin løsning når vi selv ikke lyktes med gjenbruk. Her kom entreprenører og kjøpte materialer til for eksempel forskaling, mens privatpersoner fikk kjøpe møbler og annet inventar. Et kulturhus fikk stolamfiet og en utenlandsk kirke fikk overta pumpeorgelet. Da ble det ikke bare kastet, men ga det nytt liv for nabolaget, byen og verden, sier Rahlff.

Brukere fra hele verden

Rahllf trekker også frem gjenbruk og ombruksstrategien som en viktig del av building dignity-overbygningen. Building dignity skal blant annet bidra til inkludering og sosial bærekraft.

– Gjennom en grundig ombruk- og gjenbrukskartlegging ble vårt hovedmål i prosjektet å benytte så mye vi kunne av eksisterende bygningsmasse og alt dets innhold og ulike uttrykk. Både som en miljøstrategi, men like viktig som et ønske om å skape et mangfoldig og inkluderende sted for brukere fra hele verden.

Han understreker at de har fått til mye god gjenbruk og ombruk i dette prosjektet, men ser også at gjenbruk er vanskelig med dagens ulike standarder. Originale vakre skap og møbler ble for eksempel sendt til BIR, et lokalt renovasjonsselskap, i stedet for å ruste dem opp for videre bruk.

– Her er det et stort behov for revidering og at kommunene selv bygger kultur og normer som tillater større bruk av gjenbruk og ombruk.

Heller ikke brannkrav og krav om levetid ble utfordret nok til at det lot seg gjøre med ombruk i den størrelse det her var snakk om.

– Så her er det mye læring og utvikling som jeg håper kommunen tar med videre inn i for fremtiden.

Ville gjenskape Blich-kvaliteten

Tilbake på befaring beskriver Højgaard Nielsen i HLM den opprinnelige lærerhøgskolen til Aage Blich som et «fantastisk anlegg».

Blich var utdannet arkitekt ved NTH i 1923 og utvandret til USA like etter hvor han tok videre utdanning og jobbet i byer som Portland, Oregon, San Francisco og Los Angeles. 

– Det var et veldig åpent bygg mot parken og en søylegang mellom parken og bygningen. Så kom mellombygningen til Cubus i 1994 og gjorde sikkert det den skulle, med blant annet masse tilfluktsrom i kjelleren, men det ødela det gamle anlegget. Derfor har vi prøvd å gjenskape litt av kvalitetene som var i 1965-bygget til Blich. 

De rev derfor et stort blått glassbygg som bandt de to byggene sammen, hvor de beste delene ble brukt til et nytt drivhus i parken. 

– Vi har prøvd å gjenskape mest mulig av det gamle bygget og la det nye bygget stå som en øy inni det gamle. Vi har derfor forholdt oss til geometrien i det gamle bygget, som blant annet har bærende søyler i fasaden for hver 170 centimeter. Vi beholdt all betongen og de tette gavlveggene ut fra et arkitektonisk argument. 

Satt langt fremme på stolen

All teglen ble demontert og gjenbrukt innendørs fordi den ikke var i god nok stand til fasadetegl. Det lyddempende spilepanelet i fellesområdet er gjenbruk av gamle paneler fra veggene, som er slisset opp, pusset ned og oljet på nytt. Benkene i resepsjonen er laget av terrassegulv fra den gamle hovedtrappen. Også lamper og vasker er brukt igjen. 

– Det å kunne demontere ting håper vi også kan fortelle en historie om byggets fortid for dem som kommer hit og ikke aner noe om Norge eller Bergen eller hva dette bygget har blitt brukt til, sier Højgaard Nielsen.

– Hvordan vil du beskrive dette som et transformasjonsprosjekt? 

– I alle transformasjonsprosjekt må du sitte langt fremme på stolen. Hovedkonseptet kan man jo rigge litt, men du må samtidig være åpen for å ta alt på sparket på byggeplass – å komme i mål med det på best mulig måte. For å lykkes har vi også hatt to mann sittende på byggeplassen gjennom hele byggeprosessen. 

– Som arkitekt ser jeg fremdeles bare alt som fremdeles er feil, men mye har blitt bra. På byggets premisser har vi klart å holde på konseptet, samtidig som vi har holdt arkitekturen finest mulig likevel, avslutter HLM-arkitekten.

For mer informasjon om åpningsfestivalen ved Bergen inkluderingssenter, se her. Bergen inkluderingssenter er også en del av programmet til Open House Bergen, som arrangeres denne helgen.