Er det på tide å snakke om stil igjen?

Er arkitektene enig?

Dagens arkitekter vil ikke snakke om stil, mener altså Hvattum. Vi ringte noen praktiserende arkitekter for å sjekke hypotesen, og spørre: Har arkitekturen deres en stil?

Nei, mener Reiulf Ramstad.

– Jeg forstår stil som en identifiserbar refleksjon av historiske referanser. Arkitektur, for meg, er kontekstuell som tilpasses behov, kutyme og omgivelser. Vårt kontor har oppgaver veldig mange ulike steder, da er det ikke mulig å anvende et ensartet estetikk overalt; det er som regel ikke hensiktsmessig å kle seg i badeklær på fjellet. Hvis arkitektur skal ha mening, må den ha en forståelse for stedet og den kulturelle og sosiale konteksten, sier Ramstad.

Mad: – Stiluttrykk er interessant

Hva med Mad, som de siste årene har bemerket seg for å i større grad tilpasse seg de historiske omgivelsene i nye prosjekter?

– Vi i Mad legger ganske stor vekt på at vi ikke skal ha noen gjenkjennelige stil eller egenart. Vi har ganske ulike prosjekter, og hvert prosjekt krever et unikt svar. Noen ganger tangerer det likevel stildiskusjoner, sier Singstad, og viser til Mads mye omtalte prosjekt i Sandakerveien i Oslo, der kontoret ifølge ham gikk langt i å si at regelsettet for det nye bygget finnes i omgivelsene.

– Uten at vi dermed sier at vi er klassisister. Men akkurat i det prosjektet fikk vi et resultat som harmonerer godt med eksisterende bebyggelse, sier Singstad, som påpeker at kontoret også jobber med transformasjon av prosjekter av modernister som Erling Viksjø og Frode Rinnan.

– Stiluttrykk er interessant, men må alltid vurderes ut fra aktuell kontekst, oppgavens rammer og vår tids store utfordringer, sier Singstad.

Forkastet av modernismen – eller?

Stilbegrepet forstått som periode- eller epokestil har sitt opphav hos kunsthistorikeren Johann Joachim Winckelmann på 1760-tallet. Hver periode hadde sin stil, mente Winckelmann, noe som ga liv til utfordringen med å avdekke hva som var samtidens stil. Hvilken stil skal vi bygge i, spurte arkitekter seg utover 1800-tallet, i den historistiske debatten.

Det var modernistene på 1900-tallet som begynte å avvise stilbegrepet, og mente man heller måtte konsentrere seg om oppgaven og funksjonen. Samtidig finnes unntak, som tyske Walter Curt Behrendt på 1920-30-tallet, som gir uttrykk for modernismens ambivalente forhold til begrepet.

– Behrendt snakker om hvordan den moderne tid må finne sin stil, som samsvarer med vår tids levekår, ressurser, teknologier og materialer. For ham var det ikke et skjellsord, men tvert imot et ideal, forteller Hvattum.

Slik kan modernismen sees på, ikke egentlig som et brudd med Winckelmann og periodestilen, men som et svar på spørsmålet.

– Man pleier å tenke at modernismen bryter med historismen, men egentlig lager man et svar på spørsmålet innenfor den historistiske logikken.

Opphav i retorikken

Opprinnelig kommer stilbegrepet fra antikkens retorikk, påpeker Hvattum.

– Stil betegnet sjangeren en taler valgte til den bestemte anledning han eller hun skulle tale i, for å være mest mulig effektiv. Man velger en annen stil i en begravelse enn i en forelesning for nye studenter. Man tilpasser seg situasjonen.

Den retoriske interessen for stil blir ikke borte med oppfinnelsen av periodestilen, men lever parallelt, påpeker Hvattum. Dette er 1800-tallets arkitekter som Karl Friedrich Schinkel og Gottfried Semper gode eksempler på, mener hun.

– De lager en arkitektur som tar opp i seg historiske referanser, i et forsøk på å være mest mulig relevant for oppgaven. Når Schinkel jobber med mange forskjellige periodestiluttrykk, er det ikke fordi han er en prinsippløs historist, men fordi han vil at arkitektur skal være mest mulig effektiv for den gitte situasjonen. Han jobber i den retoriske stiltradisjonen.

– Arkitektur er en tidsmaskin

Boka til Hvattum handler om de mange paradoksale og motstridende måtene stil mobiliseres på i 1800-tallets arkitektur og arkitekturdebatt. På den måten håper hun å kunne kaste litt kompleksitet over vår tids forståelse av begrepet stil.

– Det er et begrep som er helt vesentlig for å kunne snakke om og forstå arkitekturens forhold til sin tid og sitt sted. Arkitektur har alltid referanser til andre tider og andre steder, som man bruker for å skape en meningsfylde i det man gjør.

Arkitekter som nekter å snakke om stil tror gjerne de oppfinner hjulet og arkitekturen på nytt for hver oppgave, mener Hvattum. Det er ofte en arroganse på vegne av samtiden som råder. Likevel er det ikke sånn at de som faktisk snakker om stil – for eksempel Arkitekturopprøret – har rett heller.

– Arkitekturopprøret sier at de vil ha mer gammel stil. Så svarer arkitekter, inkludert meg selv, nedlatende, at de må forstå at arkitektur reflekterer sin tid og er et produkt av sin tid. Det er selvfølgelig sant, men arkitektur er også tidsoverskridende. Arkitektur er alltid en kunst som trekker referanser fra mange tider og steder, det har faget gjort i tusenvis av år, med velberådd hu. Arkitektur er en tidsmaskin.

Historiske referanser på vei tibake

Et problem med å bruke stilbegrepet er at alle har sin egen definisjon av det. Man snakker ikke om det samme.

– Jeg tror heller ikke at man nødvendigvis bare kan begynne å bruke det igjen. Men som forsker og forfatter er det et interessant begrep, fordi det tar opp noen veldig grunnleggende spørsmål om hvordan arkitektur forholder seg til tid og sted, og den enorme kompleksiteten som finnes i moderne arkitektur, når vi forstår moderne som hele perioden fra 1800-tallet og frem til i dag.

Arkitekturopprørets hederspris til Mads prosjekt Nygaardsplassen i Fredrikstad er interessant innenfor stildiskusjonen, mener hun.

– Det er ikke et historiserende prosjekt, men det passer godt inn i den historiske bystrukturen. Mad er jo et av kontorene som ikke er redde for å bruke historiske referanser til å skape en mer inkluderende forståelse av stedlige kvaliteter.

Ny tilnærming tvinger seg fram

At denne tilnærmingen er på vei inn i samtidsarkitekturen, er Hvattum også enig i.

– Se på Caruso St. John eller Niall McLaughlin, de jobber så historisk bevisst, så tidsovergripende. Jeg tror denne tilnærmingen også tvinger seg fram etterhvert som vi må bygge mindre nytt, og ta utgangspunkt i det allerede bygde. Man får en tidskompleksitet som kan være med og slå hull på myten om at arkitektur skal være det absolutte symbol på den nye tiden, en myte som kommer fra modernismen og som vi fortsatt holder oss med. Da vil vi også få mer nyanserte formsvar.

Og da kan det kanskje bli mer gangbart å snakke om stil, mener hun.

Urmotiver som gjentas

Når Gottfried Semper på 1800-tallet snakker om stil, forstår han arkitekturhistorien som en serie med vandrende motiver. For eksempel innhegningen, som begynner som tekstil, en vevet kvistvegg som lager et skille mellom ute og inne. Dette motivet går gjennom historien, mener Semper, i ulike materialer laget med ulike teknologier, men alltid med et ekko av historien.

– For Semper er stil den prosessen hvor du annammer disse motivene og omdanner dem til din tid og ditt sted, etter materialene, teknologien og byggherrene man har.

Slik bindes all arkitektur til en historisk kontinuitet, med urmotiver som stadig går igjen.

Ikke vanntette skott

Boken til Hvattum bærer tittelen «Style and Solitude». Hvor kommer ensomheten inn i bildet?

– Hvis man tenker at hver epoke har sin stil, som uttrykker noe om epokens samfunnsforhold og mentalitet, så ville hver epoke være helt isolert i seg selv, det ville være vanntette skott mellom renessansen og middelalderen, for eksempel, og man ville ikke forstå arkitektur på tvers av tider. Men sånn er det ikke. Det jeg kaller «solitude» er den isolasjonen som periodestilbegrepet projiserer på arkitekturhistorien. Det er en myte jeg forsøker å komme til livs.

Bretter man ut boka ser man det som ifølge Hvattum er et godt bilde på forholdet mellom «style» og «solitude». Side om side ligger Schinkels Friedrichswerdersche Kirche og det Josef Kaiser-tegnede utenriksministeriet i DDR, som ble revet etter gjenforeningen av Tyskland.

De to byggene kunne ikke vært mer forskjellige, de ser ut som de lever på hver sin planet, tenker man kanskje først. Men ser man litt nøyere på dem, ser man hvor mye de har til felles.

– Orienteringen, volumbruken, materialbruken, med kirkens terrakottautsmykning og DDR-byggets flislagte fasade. Det er en samtale her, som gjør kål på ideen om at disse er helt isolert fra hverandre. Det viser at arkitektur, uavvendelig, enten den vil eller ikke, snakker over tid og sted, på kryss og tvers av historien.

Stiltenkningens fordummende sider

Hvis vi slutter å snakke om stil, blir vi selv offer for stiltolkningens mest banale forenklinger, siterer Hvattum den amerikanske arkitekturhistorikeren James Ackerman.

– For virkelig å komme unna de forenklingene må vi gå inn i begrepet og se på det nøye. Man er nødt til å prøve å gjennomskue strukturene bak ens eget narrativ. Ved å pirke litt i dette forbudte begrepet så kan man kanskje klare å være mer kritisk til stiltenkningens mer fordummende sider, som det tross alt er mange av, påpeker Hvattum.

Stiltenkningen slik den har nedfelt seg i kunsthistorien er ofte både rasistisk og eurosentrisk.

– Men for å kritisere det, må man faktisk snakke om stil, avslutter hun.