Er kontrasterende arkitektur blitt harry?

Vil ha godt tilpassede nybygg

Antikvarene har lenge tilstrebet kontraster på bekostning av tilpasning, påpekte Leidulf Mydland, seksjonssjef hos Riksantikvaren.

– Kontraster var historiefortellende, ærlige og i tråd med Venezia-charteret. Jeg vil ikke si at vi angrer på det, men det har gått 60 år nå. Venezia-charteret begynner å nærme seg pensjonsalder, påpekte Mydland fra scenen.

I homogene miljøer ønsker ikke antikvarene seg lenger kontraster, men godt tilpassede nybygg, sier han og fortsetter med en advarsel:

– Til dere yngre arkitekter: Prøv dere gjerne på kontraster, men vit at det ikke er lett. Kontraster kan være spennende, men det er en ufattelig vanskelig øvelse.

Arkitekter er gjerne skeptiske til fasadebevaring, og ønsker ikke det de kaller pastisjer. Når Riksantikvaren har støttet nybygg som tilpasser seg historisk bebyggelse, har Mydland imidlertid merket seg at det først og fremst er eldre arkitekter som reagerer.

– De arkitektene som kjefter på oss når vi tilpasser, er i 60-årene. De mener det er falsk, uærbødig, og ikke i tråd med den ærlighetskodeksen som ble innprentet på 1970- og -80-tallet. Men det er selvfølgelig ikke uærlig, det er bare en videreføring, sier Mydland.

– Bruddet er gammeldags

Er kontrastene blitt harry, spurte Kai Reaver, fagsjef i Arkitektforbundet, i en påfølgende panelsamtale.

– Du frister meg til å svare ja, svarte Mydland, og fortsatte:

– At vi er glad i homogene miljøer skyldes ikke at arkitekter på 1890-tallet var så flinke til å tegne sørlandshus. De gjorde som naboen, som man pleide å gjøre. Det kalles byggeskikk. I dag lever vi i en postmoderne verden, og er ferdig med de radikale bruddene. Å videreføre bruddet blir, om ikke harry, så i hvert fall gammeldags.

Det er et handlingsrom å fylle mellom den dårlige kopien og den djerve kontrasten, mener Mydland.

I sitt foredrag trakk rådgiver hos Riksantikvaren Anette Morvik Robberstad fram Borkeplassen i Trondheim (tegnet av Arne Henriksen, Carl-Viggo Hølmebakk og Jensen og Skodvin) som et eksempel på mindre god tilpasning, mens flere prosjekter fra de senere årene – som Moseng Poulsens tilbygg og anneks i Bergslia i Oslo og Mad arkitekters Nygaardsplassen i Fredrikstad – ble trukket fram som gode eksempler på tilpasning.

Krevende øvelse

Ved konferansens slutt tok Arkitektur en prat med Mydland om Riksantikvarens holdning til ny arkitektur i historiske omgivelser.

– Er kontrasten død?

– Hovedbudskapet fra Riksantikvaren er at kontrasten i seg selv ofte er et dårlig redskap for å ivareta helhetlige kulturmiljøer. Vi er veldig negative til at man slike steder bryter opp med kontrasterende nybygg, sier Mydland, og viser til at dette er tatt opp i Riksantikvarens nyeste bystrategi, som var klar i 2021.

– Det er ingen tvil om at i mer robuste og heterogene miljøer kan det være spennende og riktig med kontrasterende infill-bygg. Men det er en veldig krevende øvelse, og sjelden en god farbar vei, mener Mydland.

Synet på nybygg som kontrasterende har endret seg veldig, mener han. Særlig på 1980- og -90-tallet var kulturvernmiljøet åpen for kontraster. De siste årene har de imidlertid frarådet det.

– Det handler nok at vi i større grad har vektlagt tilpasning til eksisterende miljøer, og ikke lenger ser på en by som en samling enkeltbygninger, men en sammenhengende helhet. Det er viktig at helheten blir ivaretatt.

– Og henger arkitektene med?

– Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men vi ser helt klart at det er en trend at yngre arkitekter i langt større grad tenker mangfold og variasjon, og har en større forståelse for det å ivareta helhetlige kulturmiljøer med bruk av andre virkemidler enn kontrasterende nybygg. 

Tror på ungdommen

Dagens unge arkitekter er i større grad vokst opp i et samfunn preget av mer mangfold og pluralisme, påpeker Mydland, som tror dette er en forklaring på den mer åpne innstillingen.

– Når vi tar til orde for et vidt spekter av virkemidler, fra stilkopier, pastisj, rekonstruksjon og djerve moderne uttrykk, så ser vi at yngre arkitekter har en bedre forståelse for den mangfoldige situasjonen.

– Men vil ikke den nye tiden, der man i stadig større grad må ta i bruk gamle bygg, også kreve mer eksperimenterende bevaring, og kanskje en mindre ærbødig holdning til gamle bygg som skal fornyes?

– Riksantikvaren har ett prinsipp: Vern gjennom bruk. Skal vi realisere det, må vi erkjenne at bygninger må tilpasses ny bruk. Eldre bygninger har ofte et stort endringspotensial, men det trenger ikke nødvendigvis medføre at eksteriør blir fullstendig ugjenkjennelig. Innvendig kan bygg gjerne endres mer uten at historien går tapt.

Vil ha mer restriktive kommuner

– Under Bylivkonferansen var det ingen tvil om at vi må ta bedre vare på gamle bygg, og alle skjønner hvorfor det er viktig. Men kom vi noe nærmere hvordan?

– Det er ulike fordringer i ulike byer. I byer preget av voksesmerter er det stor investeringsvilje, og der er det ofte tilstrekkelige redskaper. Den store utfordringen er knyttet til mindre byer og tettsteder, med mange tomme lokaler og liten vilje til å ta dem i bruk, påpeker Mydland.

Tendensen til å bygge boligfelt og kjøpesentre utenfor sentrum,  har vært med på å legge mange sentrumsområder øde og gjort dem mindre attraktive, mener han.

– Jeg tror det er viktig at kommunene blir mer restriktive mot det å bygge ned dyrka mark og andre ubebygde naturområder omkring byene og tettstedene, og i større grad vektlegger fortetting, bruk, og ombruk av eksisterende bygninger i sentrum. Her har politikerne et viktig ansvar med arealplanlegging, påpeker Mydland.

Levanger på kartet

Vertskapet for årets Bylivkonferanse var altså Levanger, hvor byens sentrumskjerne ble vernet av Riksantikvaren i 2018. Likevel sliter byen, i likhet med mange andre små og mellomstore byer, med mange tomme lokaler i sentrum, forteller byantikvar Tove Nordgaard.

– Men byggene har ingen verdi hvis de ikke fylles med innhold, sier hun.

Da forslaget kom om å bygge kino på kjøpesenteret utenfor sentrum, protesterte Nordgaard.

– Det mener jeg er feil funksjon å ha der. Noen funksjoner hører hjemme i bykjernen, spesielt når man ønsker å gjøre byen til en møteplass for kultur. Handelen har kanskje flyttet seg ut av sentrum, men kultur, opplevelser og lavterskeltilbud er det viktig å bevare her, mener byantikvaren.

Nordgaard var ellers fornøyd etter konferansen.

– Dette er med og setter Levanger på kartet nasjonalt. Måten vi i trehusbyen Levanger jobber med å løfte fram kulturminner som ressurs, måten vi jobber med mennesker og gjør eksperimenter som kan skape ringer i vannet-effekter, alt dette tror jeg er med og kan inspirere de som har kommet hit fra resten av landet, sier Nordgaard.