– Et smykkeskrin for våre kunstskatter

Liten og solid materialpalett

For Morgenbladet-anmelder og Arkitektur N-redaktør Gaute Brochmann, er det mer usikkert om denne samlingen er vellykket.

– Oslo har fått et helt enormt hus som springer ut fra en forestilling om at brukskunst, design, klassisk billedkunst og samtidskunst og så videre trives best under samme tak. Museet gir ikke noe entydig svar på at dette nødvendigvis bare er en god idé, sier Brochmann til Arkitektnytt.

I sin anmeldelse omtaler han arkitekturen som «fattig, ekskluderende og begrenset», men mener også at museet fremstår, teknisk sett, som et høykvalitetsbygg.

– Selv om interiøret er overveldende stort, er både bevegelsesmønster og skala ganske ok, sier anmelderen.

En ny Y-blokk

Brochmann er derimot kritisk til hvordan bygget fungerer i byen. Han mener det kan minne om et omstridt regjeringsbygg, som nå er revet.

– Som hus i byen minner museet rent prinsipielt om Y-blokka: Kjempelange, monotone fasader. Én fin plassdannelse, men ellers en følelse av bakside langs nesten hele huset. Og en tro på arkitektur som et singulært objekt mer enn en samspiller med andre hus og generell menneskelig aktivitet i et av Oslos travleste områder, sier Brochmann.

– Hva sier bygget om den tiden det er tegnet/bygget i?

– Det morsomme er at det egentlig ikke er så tidstypisk. Som sagt opplever jeg at museet har mer til felles med moderne arkitektur fra siste halvdel av 1900-tallet enn de tendensene vi så rundt 2010. Man kan like eller ikke like dette bygget, men det fremstår i alle fall som både veldig autonomt og villet.

Kritiske innspill

Erling Dokk Holm har fått flere kritiske innspill i etterkant av anmeldelsen, om hvordan han kan like et så massivt betongbygg. Men den misforståelsen kan vi rydde av veien med en gang, sier han.

– Dette er er et skiferbygg, og går man nærme ser man virkelig hvilke ro og verdighet dette valget av skifer skaper. Arkitekten har valgt en liten materialpalett, men det gjør også bygget stramt og fint.

Det finnes likevel også kritiske ting å trekke frem med bygget, mener Dokk Holm. Han vender tilbake til debatten om de ulike konkurransebidragene, før tyske Klaus Schuwerk vant i 2010.

– Den gangen var jeg på radioen og diskutere om vi ikke skulle ha et bidrag som snakket bedre til byveven og gatestrukturen i området. Det var flere bidrag som åpnet opp for at man kunne gå «gjennom» bygningen. Det sliter bygget med fremdeles. Fra avstand glir det fint inn i bylandskapet, men nærme blir det en mer problematisk barriere - og opptrer litt ignorant overfor byveven. Det er synd.

– Ikke en nordisk bygning

For Dokk Holm sier ikke det nye museet så mye annet enn at vi har fått et litt lavmælt og ikke et spektakulært signalbygg.

– Dette er ikke Operaen eller Munchmuseet. Samtidig er det en tung modernistisk bygning, som lett også kunne fungert i en park. Dette bygget bryter dermed ikke med modernismen på noen som helst måte. Romfølelsen innendørs har også klare forbindelseslinjer til det klassiske utrykket i gamle Nasjonalgalleriet, sier han.

– Hva tenker du om arkitekt Schuwerks rolle?

– Han har nok vært krevende og åpenbart solgt seg dyrt. Toaletter i marmor og eik overalt er dyrt, men samtidig får man over tid et nesten vedlikeholdsfritt bygg. Mulig en arkitekturhistoriker vil svare bedre, men jeg vil si at dette bygget tydelig ikke er en nordisk bygning. Det er ingen snev av den moderne, lyse og lette skandinaviske arkitekturen. Dette bygget viser en tydelig mellomeuropeisk forståelse av et kunstmuseum - ingen nordisk arkitekt ville tegnet dette.

Sans for det bunkersaktige

NRKs anmelder Mona Pahle Bjerke har en grundig anmeldelse publisert torsdag. Hun er kritisk til en del ting ved museet: hvordan det gjemmer seg bak Vestbanestasjonen, hvordan de store skjermene i foajeen «radbrekker det fredfylte arkitektoniske uttrykket» og at alle de horisontale rektanglene uttrykker en «utpreget formgjerrighet».

Likevel har hun sans for at bygget har noe lukket og bunkersaktig over seg, og mener museet har fått et tidløst og klassisk preg, og at materialene og rommene gir følelsen av noe solid og varig.

Uproblematisk arrogant

– Vi har fått et verdig bygg som utstråler mot og utholdenhet: det tør ta plass, det tør bruke få estetiske virkemidler og det insisterer på kvalitet i materialer og detaljering, sier, Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL) til Arkitektnytt.

Hun kan skjønne at bygget fort kan fremstå arrogant og i overkant grått og introvert, men mener det egentlig ikke er så problematisk.

– Jeg synes ikke det er et problem at vi bare får glimtvis innsikt inn i bygget fra gaten, eller at det ikke er kaffeservering på hvert hjørne som mange ser ut til å ønske seg i dag. Det gamle Nasjonalmuseet hadde ingen av delene, og det var man helt tilfreds med. Museets fasader mot sjøen kunne kanskje vært løst slik at de fremsto litt mer inviterende, sier fagsjefen, som uttaler seg med forbehold om at hun ikke har opplevd det ferdige interiøret, sier hun.

Noe helt annet

Vestbanebygget skaper en underlig sperre mellom sjøen og hovedinngangen, og hovedinngangen er litt for skjult, mener Moneta.

– Likevel synes jeg den overgangen fra gatelivet og inn på det nydelige rommet som oppstår bak Vestkantbygget er vellykket, bevegelsen fra det yrende livet mot sjøen, til et stillere gårdsrom og deretter inn til kunsten er en estetisk god opplevelse, sier hun og legger til:

– Nasjonalmuseet er et smykkeskrin for våre kunstskatter, og jeg liker at det tydelig uttrykker noe helt annet enn det kommersielle landskapet av bygg som det står i.

Nasjonalmuseet åpner for publikum lørdag 11. juni, klokken 12.00. Si oss gjerne din mening om det nye Nasjonalmuseet: arkitektnytt@arkitektnytt.no