Fra fattig til rik – Norsk arkitekturhistorie endelig på vei

Hovedstaden bygges

Den første perioden er starten på den nasjonale gjenfødelsen av Norge.

– Man har jo lært om det på skolen, men her blir det veldig tydelig hvor viktig 1814 var for byggevirksomheten. Det krevde sin hovedstad. Den nye kongen, Karl Johan, måtte ha en bolig i Christiania, altså et slott, og det måtte ha visse dimensjoner, sier Seip.

Derfra baller det på seg, og alle ressursene går til hovedstaden. Det tar mange år før pengene begynner å dryppe på andre steder i landet.

– Vi hører jo hver dag om at det må komme mer penger til distriktene. Sånn var det den gang også, sier Seip.

Sparing og kutting

Det er i det hele tatt morsomt å sitte med de to forfatterne, som har skrevet om hver sin ende av den norske arkitekturhistorien, og høre dem sammenligne de to periodene. I begge periodene er nasjonsbygging viktig.

– Men det i den første perioden er den fattige nasjonen som vil bli europeisk, mens det i siste bind er den samme nasjonen som har blitt rik. Den norske staten er jo i en økonomisk situasjon helt ulik alle andre europeiske nasjoner. Det har gjort at det har vært stor byggevirksomhet, og mange av de viktige byggene er det staten som har reist, som opera, sykehus og universitetsanlegg, sier Grønvold.

Men spare- og kuttediskusjonene ligner forbløffende i de to periodene, skyter Seip inn. Da slottet skulle bygges ble det stadig kuttet og forminsket. Akkurat på samme måte som med regjeringskvartalet i våre dager, påpeker hun.

– Man vil sløyfe to av byggene langs Grubegata. Men så går det en stund, og så kommer det likevel. Man må gjennom noen faser.

Idealismen borte

På 1990-tallet, da Jens Stoltenberg for første gang var finansminister, settes de første kronene inn i pensjonsfondet. Da kommer det tre store arbeider som definerer perioden og den nye rikdommen: OL på Lillehammer, flyplassen på Gardermoen, og akkurat i årtusenskiftet, det nye Rikshospitalet.

Alle prosjekter med skyhøye ambisjoner for kvaliteten, påpeker Grønvold.

– Så ser man at bare 20 år etter så er den idealismen som lå bak byggingen av Rikshospitalet plutselig borte, sier han, og viser til utvidelsen av sykehuset, som nå er underveis.

– Det å skulle bygge lavt, vise hensyn til naboskapet og naturen, hele det humanistiske sykehuset som arkitektene hadde lansert, alt det gjelder ikke lenger. Det er helt andre krefter som styrer.

Dermed er vi ferdig med den første, jomfruelige inngangen til oljerikdommen, påpeker Grønvold.

Boligpolitikken avviklet

Når journalisten påpeker at dette vel også gjelder for eksempel boligbygging i perioden, påpeker Grønvold at akkurat boliger har han viet et eget kapittel i boka, som ellers unndrar seg en typologisk inndeling.

– Arkitektene kan være flinke eller mindre flinke, men det viktigste er at det er politikerne som bestemmer. Den mest dramatiske hendelsen i norske arkitektur i denne perioden, er at sosial boligbygging blir avskaffet. Og det har ikke noe med arkitektene å gjøre.

Grønvold innleder boligkapittelet med å fortelle om da han som nyutdannet arkitekt fikk tegnet bolig til egen familie i Gjerdrum utenfor Oslo. 

– Det var fordi staten hadde opprettet et system: Kommunene hadde ansvar for tomter, la til rette for infrastruktur, staten hadde Husbanken som sørget for rimelige lån og man hadde regler for hva som var fornuftige løsninger i boligene. Det var en masse kunnskap som var samlet opp gjennom lang tid. Som jeg skriver i boka, lite visste jeg da at jeg skulle være blant de siste som nøt godt av dette, fordi nå forsvant det.

Det er et mønster som tegner seg i alle de fem bindene, påpeker Seip: Når samfunnet rykker inn med bestemmelser, så får det store konsekvenser for arkitekturen.

– Jeg vet ikke om arkitektene klarer å se det, når man er midt oppi det og sitter bøyd over tegnebordet. Men i min periode er det tydelig at beslutninger som at man skulle ha en ny hovedstad, hvor mange det måtte være plass til i kirkene på søndager, en bygningslov med beskyttelse mot brann som særlig område, har mye å si for formgivningen.

Støvbelagt fortid?

De to sentrale personene i Seips periode er slottsarkitekt H.D.F. Linstow og Christian H. Grosch, som i kraft av å være stadskonduktør i Christiania, satte sitt preg på den unge hovedstaden med en rekke offentlige bygninger.

Linstow tegnet typekirker og Grosch utarbeidet tegninger til kirker som ble oppført over hele landet, i samarbeid med lokale byggmestere.

En historiebok om århundret 1750 til 1850 ville for ikke så mange år siden blitt tatt imot som noe avleggs, tilbakeskuende og støvbelagt, uten all verdens relevans for samtidens arkitekter, foruten en pliktøvelse om å kjenne til historien, drister journalisten seg til å påstå. Men i dag er situasjonen sannsynligvis en annen, da både arkitekturopprør og en ny motivasjon til å jobbe med gamle bygg gjør perioden veldig relevant også for dagens arkitekter?

Seip setter pris på spørsmålet.

– Da jeg selv gikk på AHO var ikke historie noe man brydde seg så mye om. Man skulle nesten ikke se i en bok, alt skulle springe ut av pannen. Nå har historien fått en helt annen plass, i takt med forståelsen av at det er gamle bygninger vi i stor grad skal jobbe med framover. Det krever fantasi og skaperkraft, men også innsyn i hvordan de gamle bygningene ble laget. Det skriver jeg om i boka, at det finnes bøker som ble skrevet den gang som kan hjelpe oss i dag, og sørge for at vi ikke river på de gale stedene, og at det er samforstand med materialer og byggemåter som var.

Tempelfronter

Ved starten av hennes periode skulle viktige bygg ha tempelfronter. 

– Det er egentlig et veldig enkelt skjema, som noen ganger ga veldig god arkitektur, som på Universitetet på Karl Johan, mens andre ganger fikk det mer skjematiske løsninger. Men det ble brukt overalt. Man kunne komme langt med den typen tilnærming, selv om søyler var til spesielle bygninger, ikke til hvermannsen, starter Seip. Hun fortsetter:

– Men etterhvert som man beveger seg gjennom århundret så kommer alle de nye oppgavene, som krever nye svar. Da duger ikke det skjemaet lenger i alle sammenhenger. Tilnærmingen til arkitektur er veldig mange ulike ting, noen ganger skal man innenfra og ut, andre ganger utenfra og inn. Et skjema er ikke svar på alt.

Starter diskusjonen

Mens Seips bok er trygt plassert i fortiden, strekker Grønvolds bind seg inn i fremtiden, og beskriver bygg som ennå ikke er ferdigstilt.

– Kanskje er min bok mer av et sjansespill, fordi det ikke er gått opp så mange stier. Jeg er klar over at det er mange flinke arkitekter og gode prosjekter som ikke er med.

– Ja, og man kan jo innvende at du som mangeårig Byggekunst-redaktør jo har vært med å kanonsiere og påvirke hva som er blitt løftet fram tidligere. Er det da riktig at det er du som skal gjøre denne jobben igjen? Sitter du ikke på en måte på begge sider av bordet?

– Absolutt. Det lever jeg greit med, ler Grønvold, før han fortsetter:

– Jeg er veldig klar over at om noen år vil andre ha behov for å fortelle dette på en annen måte. Det er strålende. Dette er en måte å starte diskusjonen om disse 40 årene.

Internasjonalt gjennombrudd

En annen definerende hendelse i nyere tid, mener Grønvold, er at norsk arkitektur får et internasjonalt gjennombrudd, med Pritzker-prisen til Sverre Fehn, og Snøhettas og Nordics store prosjekter i utlandet. 

Samtidig har det vært viktig å få fram at de ikke var alene, påpeker han, og viser til Blå strek i Tromsø og Helen & Hard i Stavanger.

– Plutselig ble Tromsø et sted for avantgarde arkitektur. Det var på forhånd helt umulig å tenke seg.

Historien om det dårlige

At det er bygget mye dårlig i perioden Grønvold skriver om, er de fleste enig om. Overser man det, i en bok som dette?

– Det har med arbeidsvilkårene for arkitekter å gjøre, at det kommersielle har fått mye større plass.

– Men burde det vært med i større grad i boka?

– Hvis man skriver om norsk litteraturhistorie, så legger man ikke veldig stor vekt på kiosklitteratur, og er opptatt av alt det dårlige som er produsert, mens man overser nobelprisvinnerne?

– Nei, men det er litt forskjell på arkitektur og litteratur i at de dårlige byggene står der og spiller en stor rolle i folks liv, mens de dårlige romanene er det ganske lett å glemme?

– Joda, men det kan ikke være oppgaven å fortelle om alt som ikke er bra, skyter Seip inn.

Det ville ikke vært riktig å bruke halve boka på å dokumentere alt som er dårlig, mener Grønvold.

– Som Børre Skodvin har sagt, så må vi huske på at det er en viktig forskjell mellom arkitektur og kunst i at arkitektur er et oppdragsarbeid. Det er alltid en byggherre. En maler kan male et verk og stille det ut og selge det uten at noen har gitt det i oppdrag. En arkitekt tjener alltid en byggherre. Og hvis den byggherren ikke har ambisjoner, men setter bort hele prosjektet til noen som bare er opptatt av at det skal bli billigst mulig, så reflekteres det i hvordan det blir rundt oss.

– Ja, som vi har snakket om, så er det hele politisk bestemt, og enhver periodes arkitektur er et produkt av de betingelsene som er ellers i samfunnet og samtiden. Du er også inne på dette i boka di, at vilkårene som arkitekter ble endret i perioden. Det er vel en indirekte forklaring på at det er blitt bygget så mye dårlig?

– Vi liker å tro det, avslutter Seip og Grønvold, samstemt.