Fremtidsrommet åpner

Et rom fullt av tekster ingen får lese før om hundre år? Framtidsbiblioteket på Deichman Bjørvika, tegnet og utarbeidet av Atelier Oslo, Lundhagem og kunstneren Katie Paterson, er åpent.

Fremtidsbiblioteket, et kunstverk av Katie Paterson, åpner i Deichman hovedbibliotek søndag 12. juni. Her bibliotekets «trehule»-aktige interiør. I de lysende skuffene skal uleste manuskripter årlig plasseres. Foto: Katie Paterson

Øverst i Deichman Bjørvika har det såkalte «stillerommet» vært avstengt helt siden fjorårets åpning. 11. juni åpnet rommet, som inneholder kunstprosjektet Fremtidsbiblioteket, eller Future Library, av den britiske kunstneren Katie Paterson.

Rommet, som egentlig skulle være et stillerom, er donert av Deichman til prosjektet.

Kunstverkets kjerneidé er like enkel som den er genial: Siden 2014 har én forfatter, deriblant kanadiske Margaret Atwood og norske Karl Ove Knausgård, levert én tekst hvert år. Ingen av tekstene skal leses før 2114.

I mellomtiden skal tekstene ligge i skuffer i det stille rommet i Deichman Bjørvika. Rommet er designet i samarbeid mellom kunstneren Katie Paterson og arkitektene i Atelier Oslo og Lundhagem arkitekter.

– Går inn i et tre

Kunstverket er også koblet til et kommunalteid skogområde i Nordmarka hvor hundre trær ble hugget i 2014, samtidig som det ble plantet nye. Grantrærne som ble hugget er blitt til interiøret, mens de nyplantede trærne skal bli papiret de hundre tekstene skal utgis på i 2114.

– Det er hundre manuskripter som skal inn i dette rommet etter hvert. Vi hadde flere ideer som vi lanserte for kunstneren, men landet på dette som har blitt en slags trehule, som å gå inn i et stort tre. Der har vi har bygget opp rommet med hundre lag med tre, hvor hvert lag representerer år og inneholder en skuff hver hvor manuskriptene skal legges, forteller Nils Ole Brandtzæg, partner i Atelier Oslo, når vi møter han ved modellen av rommet i Atelier Oslos kontorer på Filipstad i Oslo.

Fremtidsbibliotekets inngangsparti i øverste etasje av Deichman hovedbibliotek. Foto: Anne Beate Hovind

Tekst i lysende skuffer

Skuffene er laget i sorteloksert stål fra Bosvik, med håndstøpt glass fra Magnor i frontene. Etter hvert som manuskriptene kommer inn vil forfatternavnene graveres inn i skuffene, som også har et sinnrikt overvåkingssystem for å beskytte tekstene. Rommet er også laget med en sluseinngang, for å skape en viss avstand til de andre biblioteksomgivelsene.

– Etter som flere manuskripter kommer inn vil det bli mer og mer spennende å gå inn i rommet, og skimte manuskriptene i de lysende manuskriptboksene, som også er de eneste lyskildene i rommet, forteller Brandtzæg.

Vindu mot skogen

Søndag vil tre forfattere, Knausgård, zimbabwiske Tsitsi Dangarembga og vietnamesisk-amerikanske Ocean Vuong, delta i åpningsseremonien. På grunn av pandemipausen blir det en trippel manuskriptoverlevering.

– Spesielt Knausgård var tydelig på at han vill vente til man kunne møtes fysisk. Han ville ikke ha noen digital seremoni, forteller Bosheng Gan i Atelier Oslo, som har jobbet tett på prosjektet siden 2014.

Det vil også være en seremoni i skogen hvor de nye trærne er plantet.

– I stillerommet er det også ett vindu høyt på veggen. Dette peker mot Nordmarka og plassen hvor trærne er hentet og plantet. Dermed blir det også en symbolsk forbindelse mellom de stedene, forteller Gan.

Svein Lund, arkitekt og partner i Lund Hagem og Bosheng Gan, arkitekt i Atelier Oslo, setter sammen en modell av Fremtidsbiblioteket i Atelier Oslos lokaler. Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

Et stort puslespill

Når man vet at dette rommet skal stå i hundre år, blir man bevisst på hvordan man gjør dette mest mulig tidløst, forklarer Gan.

– Hvordan detaljerer man noe som skal holde lenge – og da helst uten vedlikehold og med løsninger som holder: Skal det være skruer i rommet? Holder lim i hundre år? Hva endte dere opp med?

– Vi detaljerte alle løsninger på treverkets premisser, som var en utfordring gitt den ukonvensjonelle geometrien til rommet. Utformingen av hvert sjikt, overgangen fra sjikt til sjikt, samt dets inndeling og sammenføyning er utført med utgangspunkt i å la begrensningene til treverket bli del av rommets uttrykk.

Hele konstruksjonen ble tegnet opp digitalt og så sendt til tømrerbedriften Timber, som bygget hele rommet for hånd før den ble demontert i seksjoner og satt sammen i biblioteket som et byggesett.

– Denne blandingen av digital tegning, prefabrikasjon og håndverk er med på å gi rommet et organisk uttrykk som vi mener underbygger rommets grunntanke, forklarer han.

Venterom for litteraturen

Gan forteller videre at det samtidig har vært interessant å jobbe med et så høyteknologisk rom, med ventilasjon, alarmer og lys, som samtidig skal være tidløst.

– Vi har jobbet hardt for at alle denne teknologien ikke skal synes, sier Gan.

– Hvordan skal det være å oppholde seg i dette rommet?

– Tanken er at det skal være et veldig introvert og introspektivt rom. Man skal sitte der blant disse bøkene, som man i alle fall i vår generasjon vet at man aldri vil kunne lese. Ingen av oss. Men det flotte med dette prosjektet er at det vil forandre seg. Om 40 år vil de som sitter i rommet kunne håpe at de kan få lov til å åpne skuffene og lese bøkene. Sitte der å vente.

– Hvordan blir det å få biblioteket endelig åpnet?

– Det er en veldig spesiell følelse. Prosjektet er et hundreårsprosjekt, men også dette årlige ritualet av overlevering. Man ferier prosjektet, samtidig som man vet at man aldri vi se det ferdige produktet. Det er vemodig og vakkert på samme tid. Sist gang det var seremoni hadde kunstneren med seg babyen sin, og da var det litt snakk om at kanskje den kunne få oppleve det ferdige prosjektet, avslutter Gan.

Nærbilde av den håndstøpte glassfronten til en av de hundre manuskriptboksene. Forfatterens navn blir gravert inn i glasset når årets manuskript overleveres. Foto: Bosheng Gan

– Forbi vår fatteevne

Etterhvert dukker også Svein Lund i Lundhagem opp rundt modellen hos Atelier Oslo. Han har selv gitt de ferdige manuskriptene i gave til sin datter i form av et bevis.

– Hun var 16 år og bare spurte: «Var det noen fin gave pappa? Jeg får jo ikke oppleve det». Men da sa jeg at hun måtte prøve å se på det som noe hun kunne gi til sine etterkommere. Det anekdotiske eksempelet viser noe med at lengden på dette kunstverket er langt forbi vår fatteevne.

Hundreårsperspektivet har også en ren praktisk, men også kompliserende dimensjon, forteller Lund.

– Klarer man å drive dette prosjektet gjennom skiftende politiske virkeligheter? Det skal også en funding til gjennom generasjoner. Det kan også komme krig, pandemier og helt andre kriser som vi ikke vet noen ting om enda. Det er det som gjør det hele veldig spennende, avslutter Lund.