Aktuelt / Arkitektur
Frigjort fra byggene
Ny bok beskriver et arkitektfag i krise, men staker samtidig opp veien for fremtidig innflytelse.
Ny bok beskriver et arkitektfag i krise, men staker samtidig opp veien for fremtidig innflytelse.
Redaktørene for boken «Architects After Architecture – Alternative Pathways for Practice», Harriet Harriss, dekan ved Pratt School of Architecture in New York, Rory Hyde, design- ekspert for ordføreren i London og foreleser ved University of Melbourne og Roberta Marcaccio, redaktør og foreleser ved Architectural Association i London.
Hva gjør arkitekter dersom de ikke er arkitekter? Og hva kan alternative yrkesvalg etter arkitektutdanning si oss om fremtidens arkitektyrke? Boken «Architects After Architecture – Alternative Pathways for Practice» prøver å nærme seg svaret.
Redaktørene, Harriet Harriss, dekan ved Pratt School of Architecture i New York, Rory Hyde, designekspert for ordføreren i London og foreleser ved University of Melbourne og Roberta Marcaccio, redaktør og foreleser ved Architectural Association i London, svarer her i samlet flokk. Fra hjemmekontor i henholdsvis Brooklyn, Melbourne og Edinburgh, forteller de om arkitektene som «utvider fagets horisonter», og om behovet for å frigjøre faget fra «bygningens begrensninger».
– I tekstsamlingen «Architects After Architecture» møter vi arkitekter som både jobber innenfor og utenfor yrket. Noen ser på seg selv som arkitekt fremdeles og kan eksempelvis jobbe med sosialboliger i kommunen. Andre har imidlertid forlatt yrket fullstendig og jobber med teknologi, politikk, dataspill, kunst eller museumskuratering. Boka ønsker å vise hvilke muligheter som finnes utenfor den klassiske arkitektrollen. Hvilken diskusjon er det boken ønsker å åpne?
– «Architects After Architecture» omformulerer arkitekturfaget som en unik og allsidig måte å opptre i verden på. Faget handler om langt mer enn å designe bygninger. Boken ønsker derfor å vise at arkitekten egentlig er en «kreativ megler», som bygger bro mellom forskjellige former for kunnskap og ulike samfunn, og kombinerer det vi kan kalle «følelsesmessig kraft» med sitt «pragmatiske potensial».
– Hvorfor er det på tide å utvide arkitektens rolle?
– Fordi det er denne fleksibiliteten arkitekten kan tilby som samfunnet trenger mest av alt i dag. De store utfordringene – global pandemi, økonomisk nedgangstider, økt diskriminering, klimaendring – løses ikke ved å holde fast på disiplinær silotenking. De krever ny måte å jobbe på som kombinerer planetarisk bevissthet, ansvarlig humanisme og respekt for lokal kunnskap. Vi synes, på fagets vegne, at dette er veldig oppmuntrende. Vi trenger en påminnelse om at arkitektens kombinasjon av ferdigheter er det som nå trengs. Hvis vi bare er modige nok til å frigjøre ferdighetene våre fra bygningens begrensninger, er vi på god vei.
– Dere portretterer et fag i eksistensiell krise. Hva er galt med arkitektfaget i dag?
– En overskrift fra 2018 i The Architects’ Journal hevdet at «murere tjener mer enn arkitekter». Det er ingen grunn til at en murer ikke skal betales mer enn en arkitekt, det er en vanskelig jobb, og du bør bli belønnet for å gjøre den, men gitt tiden og kostnaden til en arkitektutdanning, bør denne overskriften være en vekker for alle oss arkitekter.
– Hvordan havnet vi her?
– Ved å legge overdreven vekt på bygninger har yrket på mange måter kommet til en slags «blindvei av irrelevans». Ofte er vi ikke i stand til å få til en virkelig positiv innvirkning. Vi blir stort sett undervurdert og blir stadig mer underdanige. I virkeligheten krever bygninger deltakelse fra mange aktører: byggherrer, utviklere, ingeniører, eiendomsmeglere, håndverkere. Blant dem representerer arkitektene på ingen måte den mest fremtredende stemmen. Formgivningsøvelsene arkitekter, og spesielt såkalte «starchitects», er blitt kjent for, ender i tillegg opp med å skjule at vi egentlig besitter en unik kombinasjon av ferdigheter.
«Architects After Architecture – Alternative Pathways for Practice». Harriet Harriss, Rory Hyde og Roberta Marcaccio er redaktørene bak boken.
– Hvorfor er det viktig å ta et oppgjør med ideen om stjernearkitektene?
– «Starkitektene» er fremstilt som globetrottere og designere som skaper arkitektoniske former mest tilpasset magasinforsider. Samtidig jobber de ofte for skruppelløse oppdragsgivere. Dette er hva mange studenter formes til å tro de skal bli, og arbeidet deres blir hyllet som hvordan arkitektursuksess skal se ut. Dette bildet blir forsterket av medias oppmerksomhet rundt arkitekturpriser. Det problematiske ved «starkitekten» er at det fremmer en idé om at arkitektur handler om form foran bruk, individ foran felleskap, perfeksjon heller enn konstruktive kompromisser og artisteri heller enn sosial bærekraft.
– Og dette er, ifølge dere, så langt unna virkeligheten som man kan komme?
– Ja, den mest effektive arkitekten er ikke den som kontrollerer hver detalj, men den som er åpen og samarbeidende. De gode arkitektene er profesjonelle generalister, som vet litt om mange ting, er gode til å stille de riktige spørsmålene for å få det beste ut av et team. Denne delen av arkitektyrket er ikke like glamorøst som stjernearkitektens liv, men er mye mer nyttig sett opp mot utfordringene vi står overfor. Vår erfaring, som undervisere i faget, er også at studentene egentlig foretrekker den sistnevnte rollen, til tross for all heltedyrkelse av stjernearkitektene. Nettopp derfor velger mange å forlate yrket eller redefinerer hva de gjør.
– Dere sammenligner også arkitektene med andre spesialistyrker som advokat og lege - og nærmer dere her en vei ut av uføret?
– Richard og Daniel Susskind beskriver hvordan profesjoner med spesialkompetanse, som juss, medisin, regnskap, undervisning og arkitektur, reguleres i samfunnet. Det finnes en «grand bargain», en sosial kontrakt, som gir eksklusivitet over et kunnskapsdomene i bytte mot å bruke denne kunnskapen til fordel for alle. Arkitekter får tittelbeskyttelse, og forhindrer alle som kan bruke en blyant fra å kalle seg arkitekt. Men forventningen er at de vil tjene samfunnet som helhet. Dette er imidlertid ikke tilfelle. I Storbritannia, for eksempel, hvor leger har National Health Service og advokater har Legal Aid, har arkitekter sin private praksis. Der arbeider de for hvilken som helst oppdragsgiver som har råd til å betale dem – i realiteten en forsvinnende liten andel av landets innbyggere. Ved å forsømme det store flertallet av mennesker, bryter arkitekter uten tvil den sosiale kontrakten.
– Hva er derfor potensialet til arkitektyrket?
– Det er bare ved å se utover den fysiske bygningen og omformulere arbeidet vårt som et arbeid for et felles gode vi kan vise vår sanne verdi i samfunnet. Vi må fremheve måten vi tenker på, heller enn produktene vi lager. Da først kan vi gjenopprette arkitekturens kulturelle, sosiale og politiske makt.
– Dere beskriver et slags pågående hamskifte i arkitekturfaget. Hvordan bør hver enkelt arkitekt og arkitektstudent manøvrere i dette landskapet?
– Arkitektene selv er på flere måter med på å endre dette. I både Storbritannia og USA ser vi et overraskende høyt antall studenter med bachelor i arkitektur som ikke ender opp som arkitekter. Heller enn å skyve denne gruppen under teppet, og late som de ikke eksisterer, prøver vi i denne boken å anerkjenne deres ulike roller og valg som tegn på suksess. Det handler om å se på den brede anvendeligheten til arkitektonisk tenkning som en styrke mer enn en svakhet. En styrke som er nøkkelen til å komme ut av den relevanskrisen vi nå står midt oppi.
