Grøssmedaljen: – En pris vi må tåle

Hva forteller prisene?

Til tross for store planer er det Grøssmedaljen som fremdeles skaper de store overskriftene. Men hva sier årets nominasjonslister om selve Arkitekturopprøret, norsk arkitekturdebatt og hva som er bygget anno 2024?

Vi listet oss rundt i norsk arkitekturbransje for svar. Noen mer negative enn andre. Deriblant Mari Hvattum, professor i arkitekturhistorie og -teori ved AHO:

– Jeg har slått opp med Arkitekturopprøret, synes det er problematisk at de setter agendaen og premissene hele tiden. Skriv det!

Mer enn et bilde

Geir Brendeland, arkitekt i Brendeland & Kristoffersen arkitekter og professor i arkitektur ved NTNU, er en av arkitektene som gjerne vil uttale seg.

Han reagerer først og fremst på upresise beskrivelser av byggene som kritiseres i Grøss-nominasjonene. 

– Jeg er enig i at noen av disse byggene er dårlige, men de er dårlige på ulike måter, og ikke bare på grunn av hvordan de ser ut. 

Han trekker frem Bodø-hotellet Hotell Wood (KB arkitekter), som han mener er tvilsomt også fordi det er plassert på en fjelltopp og har ført til en samfunnsdiskusjon om offentlige midler bør brukes til å bygge vei og infrastruktur til et slikt prosjekt. 

– Når de dårlige prosjektene er dårlige, er de ofte dårlige på veldig mange måter, ikke bare estetikken. 

Han trekker også frem Konsul Schjelderups vei i Oslo (R21), som han mener krever mer en ett foto for å bedømme om er et dårlig prosjekt. 

– Sannsynligvis er dette et ganske bra prosjekt, fordi det også handler om opplevd bokvalitet, materialbruk og «finish», mer enn det umiddelbare som kommer frem på et bilde. Det blir derfor en veldig forenklet fremstilling av arkitektur og har veldig lite med opplevd og reell kvalitet å gjøre å lese disse listene, sier Brendeland.

– Et proffere opprør

Anders Rubing, arkitekt og arkitekturanmelder i Bergens Tidende, har også lest gjennom listen til årets priser.

Hans umiddelbare tanke er at opprørerne blir mer og mer proffe.

– De blir mer og mer profesjonelle i sine analyser av arkitekturen de bedømmer – hvordan de skriver og hvilke referanser de bruker. Det er også nesten som vi kan mistenke dem for å være skap-modernister når de kritiserer A-labs Urtekvartalet og mener det «fremstår som en blek kopi av MVRDV i Bjørvika». De har lest sin nære arkitekturhistorie.

En pris til typologier

Det som peker seg ut i de to listene til Grøssmedalje og hederspris, er ifølge Rubing at dette egentlig ikke handler om estetikk og arkitektur, men er en reaksjon mot typologi og skala.

– Det opprøret gjør er å bedømme typologien. Det er veldig enkelt å si at en stor idrettshall i Halden (Halden Arena, Asplan Viak) eller et gigantisk hotell (Hotell Wood, KB arkitekter) på en øde tomt i Bodø er dårlige prosjekter. Samtidig er alle hedersprisnominasjonene mindre boligprosjekter eller små kontor- og hotellbygg i en tett bysituasjon.

– Dette er dermed mer typologipriser, enn arkitekturpriser, oppsummerer Rubing.

Frykter en smalere diskusjon

Brendeland er enig med Rubing og mener også de to nominasjonslistene blir en sammenligning av to veldig ulike ting. Det blir litt for enkelt å sette samfunnets behov for hotell og idrettshaller opp mot små bygårder og trehus i historisk bebyggelse, løst på en sympatisk måte. 

– Vi kan godt ha en diskusjon om vi som samfunn trenger å bygge store hoteller og idrettshaller, men det virker ikke som om det er den diskusjonen opprøret vil ha. 

– Men er det ikke mulig å bygge idrettshaller og hoteller på en sympatisk måte?

– Jo, og det er diskusjonen. Men en strategi hvor vi da går mot et klassisk formspråk ville overhodet ikke fungert hvis man skal lage en stor idrettshall. 

– Hvor er opprøret på vei med denne listen? 

– Vi ser nok et opprør som i enda større grad prøver å påvirke politisk og vil få politikere og bygningsråd skal i større grad bli normative – og det ser vi spor av allerede. Det er skummelt om det rommet hvor disse beslutningene tas blir smalt, sier Brendeland.

Vil de ha hjelp?

Oda Ellensdatter Solberg, styreleder i Oslo arkitektforening (OAF), setter spørsmålstegn ved om det virkelig er nødvendig med en negativ pris som Grøss-medaljen.

– Ifølge presseklipp på nettsiden er 98 prosent av nominasjonene til Grøss-prisen og ikke til hedersprisen. Men å dele ut dårlige karakterer driver de jo med resten av året, må man ha en pris i tillegg, spør Ellensdatter Solberg.

OAF-lederen peker også på at de fleste i hedersprisen er 1-2 etasjer småhus i tre, gjerne i verneområder, samt et par infill-prosjekter i kvartalsstruktur, mens kandidatene til Grøss-medaljen er store bygg.

– Det er interessant om opprøret mener det i det hele tatt er mulig å løse storskalabygg på en god måte. Kanskje arkitektstanden får trå til og hjelpe dem å finne de gode eksemplene med en nominasjonsaksjon neste år?

Ville ikke blitt tegnet i dag

Arkitekturopprøret har allerede fått makt, mener Geir Brendeland. Mest av alt i opinionen, hvor man, ifølge professoren, ser at folk ikke lenger tar lett på hva som bygges i urbane strøk. Samtidig tror han arkitekter og utbyggere allerede har begynt å oppføre seg annerledes.

– Vi er ikke så opptatt av å fortelle vår egen historie, men skjønner at vi må respondere mer på konteksten. 

– Men opprøret har jo holdt på i mange år. Er det overraskende at det fremdeles er så mange Grøss-kandidater? 

– Her er det snakk om en forsinkelse. De fleste bygg tar lang tid å planlegge og bygge.

Han trekker frem Grøss-kandidaten Helgasetr-bygget (Statsbygg/NTNU/Studentsamskipnaden) og beskriver det som et bygg med spektakulært interiør og et flott program.

– Samtidig har det en veldig stusselig fasade i en sånn historisk kontekst. Det er tydelig planlagt i en annen tid, hvor funksjonen er løst ypperlig, mens fasaden prøver å være et eget motiv, heller enn å passe inn. 

– Dette bygget hadde ikke blitt tegnet post-Arkitekturopprøret? 

– Det er et bygg som er ekstremt godt for å diskutere akkurat den arkitekturhistoriske overgangen vi er i nå. Det er et bygg hvor man har gjort masse godt arkitekthåndverk, med superfornøyde brukere, men hvor fasaden ikke er diskutert like sofistikert.  

Debatt fra 1800-tallet

Christian Dahle, leder av Rådet for byarkitektur i Oslo, ser også med interesse på nominasjonslistene til opprøret.

Han synes det er interessante prosjekter nominert på begge sider. 

– Jeg tenker at Arkitekturopprøret må sees i sammenheng med en tilsynelatende utrygg verden, der behovet for identitet og trygghet er sterk og gir seg utslag i fortidsnostalgi. Arkitekturopprøret treffer derfor en tidsånd, som ser et behov for sammenheng, menneskelig målestokk, taktilitet, respekt for mennesker og omsorg for omgivelsene. Dette behovet fra folket skal vi som fag ta alvorlig og mange av de kvalitetene opprørene etterspør deles av oss i Rådet for byarkitektur, sier Dahle.

Arkitekters egne Grøss-lister

Om selve nominasjonene til Grøss-medaljen er Dahle litt mer forsiktig. 

– Noen arkitekter synes sikkert det er urettferdig at de havner på denne listen. Noen vil også kunne skylde på økonomien i prosjektene, som gjør at de blir strippet for kvalitet. Jeg synes at noen av byggene på Grøss-lista er flotte og noen nominert til vakreste bygg er grusomme, men det er ikke konstruktivt å diskutere. Det interessante er å diskutere hva er en god bygning og en god by er. Noen er heller ikke helt ferdig, så her burde opprøret kanskje ventet et år. 

– Hva sier Grøss-listen om hva som bygges i dag? 

– Den gir eksempler på hvilke type bygg som mange synes er dårlig arkitektur og det er nok også mange av oss arkitekter som har sin egen lille Grøss-liste, både av arkitektur og generelt byggeri. Veldig mange arkitekter er derfor også frustrert over det som bygges i dag, selv om vi ikke er enige med opprøret i hva som er styggest og vakrest. At vi snakker om det er derfor bare bra. 

– Ingen konspirasjon 

Brendeland er glad for hvordan disse to prisene skaper diskusjonen om arkitektur.

– Jeg er glad for at det blir diskusjon, som bringer oss litt videre. De engasjerer også studentene og gir oss et rom å være uenige i. 

– Du blir ikke irritert? 

– Nei, vi må tåle dette. Samtidig har jeg personlig ikke troen på opprørets medisin for en bedre arkitektur. Det svaret er mer sammensatt. Her savner jeg særlig mer snakk om sløve og dårlige bestillinger, manglende analyser og at mange utviklere uten ambisjoner får operere nesten fritt. Og ikke minst: At arkitektundervisningen nå skal skaleres ned og gis mindre ressurser.

Han synes det rareste med opprøret er at de tillegger arkitekter en slags «modernistisk, autoritær agenda». Men det er ingen konspirasjon her, lover Brendeland.

– Det er ikke den undervisningen jeg fikk da jeg studerte, og ikke den jeg underviser mine studenter. Arkitekturhistorien er et stort kontinuum, og ikke en serie brudd. Det er ulike temaer som skal løses til ulike tider. Dette har pågått i tusenvis av år, mens menneskekroppen er stort sett den samme.