I hytte og pine

– De har ikke peiling på hva de gjør

Einar Jarmund, enten med Vigsnæs eller med & Co., har tegnet og bygd mye på fjellet. Fra dyre luksushytter og ferdighytter til hoteller og leilighetsbygg.

– Arealplanlegging på fjellet er en virkelig trist historie. Plan- og bygningsloven stiller ingen krav til fagkunnskap. I praksis er det veiingeniører som driver arealplanlegging på fjellet. De har ikke peiling på det de gjør. Det er ikke tenkt som landsbyer, man har ikke brukt urban tankegang. Urbaniseringen som tvinger seg frem må gjøres kløktig, og der må arkitektene inn.

Nå jobber Jarmund & Co med mange leilighetsprosjekter på fjellet. De merker at det er et økende krav om bedre og mer effektiv arealbruk. Ved mange skidestinasjoner, som Geilo, Hafjell, Hemsedal, er det ikke lenger mulig å bygge hytter, mener Jarmund.

– Det foregår allerede en form for urbanisering av fjellheimen, og den kommer til å fortsette. Når man kjører gjennom Beitostølen, ser man jo at det er helt jævlig. Det er egentlig bare et rutenett, og kunne like gjerne vært et villafelt på Jessheim.

Jojo-effekt

Da Jarmund i 2002 traff Bjørn Erik Øye fra Prognosesenteret spurte han: «Hvis du var meg, hva hadde du gjort nå?» Svaret han fikk, var at det norske byggemarkedet er veldig rart. Det har en jojo-effekt. I det ene øyeblikket skal alle bygge boliger, så er det plutselig kontorbygg, og så er det motkonjunktur og plutselig offentlige bygg som gjelder, og så videre. Men ett marked holder seg helt jevnt, påpekte Øye, og det er fritidsboligmarkedet. Dette ble begynnelsen på Jarmunds arbeid med ferdighytter og urbanisering av fjellet.

– Arbeider man med rasjonell prefabrikasjon er det første, store kompromisset man må inngå fundamenteringsspørsmålet. Man blir nødt til å tilpasse terrenget til hytta, ikke omvendt. Det er den første store svelgen du må gjøre. Skånsomhet koster mye penger.

Med sitt nye ferdighyttekonsept «Fura» prøver Jarmund imidlertid å bøte på rutenettproblemet. Her er hyttene gruppert i tun, med bilene utenfor, og med mer bevart natur rundt hytteområdene. Fura er også et forsøk på å lage en miljøvennlig ferdighytte.

– Den er bedre enn TEK17, og har bare trefiber i isoleringen og solceller på taket.

En norsk hytte brukes i gjennomsnitt ti prosent av året. Det er ikke så mye sol man trenger, tolv kvadratmeter på taket vil generere nok strøm for å dekke det behovet, mener Jarmund.

– Jeg tror vi raskt kommer til en situasjon der man, for å få lov til å bygge en fritidsbolig, må dokumentere positivt miljøavtrykk, både ved bygging og bruk. Det tror jeg lovgivning vil vise om noen år.

Repetisjon et skjellsord

Da Einar Jarmund hadde kontor med Håkon Vigsnæs bygde de mange dyre luksushytter. Etter hvert så de at det ble stadig dyrere å bygge i fjellet.

– For 25 år siden snakket man om en gudbrandsdalsrabatt. Det var 25 prosent billigere å bygge der enn i Oslo. Nå er det motsatt, forteller han.

Blikket til en forsmådd byggfrue, som ble fortalt at hun ikke hadde råd til en arkitekttegnet hytte, var den utløsende faktor som fikk Jarmund i gang med prosjektet Vy-hytta.

– Mitt ansvar som arkitekt er å spørre hva folk ønsker seg, og hva de har av midler. Ved flere anledninger har jeg måttet si at dette går ikke, det koster masse med skreddersøm på fjellet. Å si beklager, jeg må dessverre knuse drømmen din, det er det tristeste å gjøre, men man er nødt til å gjøre det.

Vy-hytta fikk Jarmund også til å innse hvor dårlig det sto til på ferdighyttemarkedet. Nå har han bygd over 600 av dem og prøver å overbevise Leve Hytter, som bygger Vy-hytta, om også å satse på leilighetsbygg.

– For mange arkitekter er repetisjon et skjellsord. Man skal finne opp kruttet på nytt hver gang. Man når man er blitt såpass gammel som meg, hvorfor kan man ikke repetere?

– For meg handler det om å gjøre fjellet tilgjengelig, og å gjøre god arkitektur tilgjengelig for en større andel av befolkningen. En Vy-hytte koster to tredjedeler av en skreddersydd, arkitekttegnet hytte. Og det er effektivt, du vet hva du får, hvor mye det koster og når det er ferdig. Jobber du med en arkitekt aner du ikke hva du får, og du har ikke peiling på hva det vil koste, sier arkitekten.

Mangler stedskvaliteter

I mange hytteområder har man rett og slett hatt en dårlig forståelse av hva som skal til for å skape stedskvalitet, mener Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved NMBU.

– Man har vært mer opptatt av å lage leiligheter som selger. Og det klarer man, men klarer man å lage noe opplevelsesmiljø eller hyggelige handlegater? Det handler om planleggingen, men også arkitekturens kvalitet, sier han.

Ett problem er at man noen steder har en veldig fragmentert grunneierstruktur. På Geilo er det for eksempel veldig mange som eier mange forskjellige tomter. Det gjør det veldig vanskelig å koordinere utviklingen. Det har vært en utfordring over lang tid, mener Dokk Holm.

– Mange kommuner er for passive og stiller kanskje ikke høye nok krav. Og de som er utbyggere i disse områdene, har ikke erfaring med by- og stedsutvikling.

Dokk Holm mener bruk av arkitektkonkurranser kan være et virkemiddel.

– Det brukes nesten ikke i disse områdene, knapt parallelloppdrag. Her bør man la seg inspirere med suksessen Ålhytta, mener Dokk Holm, og viser til hytta som var et resultat av en arkitektkonkurranse i Ål kommunes i 1966.

Nå glimrer arkitektene med sitt fravær i hytteutbyggingen.

– Nesten alt som bygges, er ferdighytter plukket fra en katalog. De settes opp veldig fort, rasjonelt, og teknisk sett er det helt topp. Man får veldig mange goder inn enkelt. Men grunnpremisset er jo at man ikke får noen som helst tilpasning. Selv vakre, fine hytter, som Ålhytta, er vanskelig å plassere i skrånende terreng.

En avgjørende endring

Terrenget som vi har mye av i Norge, må du til en arkitekt for å få fine løsninger med. Her er det jo egentlig et fantastisk marked for arkitekter, mener Dokk Holm, og trekker frem nettopp Einar Jarmund som et eksempel på en arkitekt som har laget ferdighytter for skrånende terreng, blant annet på Hafjell.

– Men med all respekt for Jarmund, det er vanskelig å få det til å gå opp. Det kan i beste fall fungere på noen skrånende tomter, men ikke alle. Og Jarmund vet jo at han er i kompromissets univers. Men han er ikke redd for å få litt skitt under neglene.

Det har skjedd en avgjørende endring i hvordan man i Norge bygger små hus, mener Dokk Holm.

– I norsk byggetradisjon har mindre hus gjerne stått på steinoppbygging i hjørnene, sånn som stabburet. Helt frem til 1980-tallet var det ikke vanlig med grunnmur. Hytta sto på stolper eller stein. Men så begynner man å legge inn vann og får bad og den slags, og da har støpt såle mange fordeler. Da kommer denne terrengomformingen mye mer naturlig.

– Dette er min personlige påstand, men ser man på Ålhytta, der den står på stolper, så er den mye nettere og mer elegant. Det er kanskje en etisk dimensjon også, den er enklere.

Men kanskje er det likevel arkitekturtrender i tiden som gir håp?

– Ser man på for eksempel fuglehusene til Jensen & Skodvin på Juvet landskapshotell, eller tretopphyttene til Espen Surnevik, så kan man kanskje håpe at denne formen kommer inn i hyttemarkedet igjen, sier Dokk Holm.

Hvorfor skal vi bygge hytter?

Bjørn Casper Horgen er arkitekt og avdelingsdirektør i Planavdelingen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og har ansvar for arbeidet med ny hytteveileder, som skal tydeliggjøre hovedprinsippene som ligger til grunn for kommunal og regional planlegging av fritidsboliger.

– I den nye veilederen ønsker vi å ta opp fritidsbebyggelse som del av samfunnsutviklingen, og ønsker at kommunene i større grad vurderer samfunnsvirkning og miljøvirkning. Hytteutbygging er i for stor grad resultat av grunneierinnspill, og kommunene bør stille spørsmålet: Hvorfor skal vi legge til rette for hytteutbygging, og hvordan kan vi få mest mulig tilbake til lokalsamfunnet? sier Horgen.

Veilederen legger klare føringer om at kommunene må lage mer langsiktige strategier for planlegging. Hvor skal man legge hytteområder? Hvordan skal man sikre landskapet?

– Vi vil gjerne gjøre noe med «plate på mark-syndromet». Vi har hatt dialog med hyttefirmaer som har begynt å se at man må utvikle hyttetyper som kan tilpasses ulike tomtesituasjoner og tetthet, og med mindre terrenginngrep.

Arkitekter bør i større grad interessere seg for hvor hyttene bygges, og hvilken struktur som passer best, mener Horgen.

– Det fungerte med enkelthytter, da tomtene var store nok, men nå møter man seg selv i døra. Dette handler også om landskapsarkitektur, og vi vil gjerne mane til mer samarbeid med landskapsarkitekter. Hvis man får bevart vegetasjonen i større, samlede områder, kan man kanskje også tåle å bygge tettere. Det forutsetter bevisst planlegging av infrastruktur over og under bakken.

Det er positivt at det som nå gjelder, i stor grad er fortetting av eksisterende felt, mener Horgen.

– Det legger beslag på mindre av naturområdene, men det stiller større krav til utbygging og utforming av hytteområdene

Tror markedet vil snu

I veldig mange kommuner bygges det mange flere hytter enn boliger. Utbyggerfirmaene kjøper ofte opp tomter eller områder, og får dermed stor innflytelse på utbyggingen.

– Vi håper å få frem at kommunene har mange flere valg enn de kanskje tror, både på utforming og på hvordan hytteutbyggingen kan bidra til større verdiskaping. Aktive kommuner i samarbeid med lokale grunneiere og næringsliv er et godt utgangspunkt. Så å si alle reguleringsplaner for fritidsbebyggelse er private planinnspill. Vi håper flere arkitekter ser hvor viktig utformingen av plankart og planbestemmelser er, og at de får nytte av den kommende hytteveilederen, sier Horgen.

Men det hjelper ikke med en god veileder hvis kompetansen og forståelsen i kommunene ikke er der, mener Horgen. Det er heller ikke så lett for politikerne å si nei når det er mye penger i det.

– Jeg tror markedet vil snu i retning av større kvalitetskrav. Det man virkelig burde få til, er typer for brattere tomter. Man må i mye større grad tenke terreng, og få fabrikkene med på det. Hytteprodusentene er nok åpne hvis de skjønner at de kan tjene penger på det.

Det som i forbindelse med OL ble sett på som en grov inngripen mot landskapet, da man bygde deler av Hafjell og Kvitfjell, det er nå normalen, mener han.

– Men samtidig skjer det positive ting, og mange kommuner legger ned et stort arbeid for å få til bedre løsninger og mer helhetlige strukturer. Men de trenger mer hjelp fra arkitektene, avslutter Horgen.