I Sex kommer man tett på bygningskroppene

Regissør Dag Johan Haugerud leter etter skjønnhet i det utskjelte med sin nye film Sex. Virkeligheten i Hovinbyen, slik den fortoner seg som bygg og gater, er underlig at kunne skje, mener han.

Sex Jan Gunnar Røise Siri Forberg@Motlys

Jan Gunnar Røise (t.v) og Siri Forberg skuer utover lappeteppet Hovinbyen i Dag Johan Haugeruds nye film, Sex.

Foto: Motlys
>

En ny film-trilogi er på trappene, signert Dag Johan Haugerud, regissøren bak lovpriste Barn (2019) og Lyset fra sjokoladefabrikken (2020). Den nye trilogien er satt til tre ulike bydeler i Oslo, der ingen av dem er området mellom Trosterud og Tveita, slik regissørens etternavn kanskje skulle tilsi.

I stedet er det i Hovinbyen den første filmen foregår i – det oppkonstruerte byutviklingsstrøket mellom sentrum og den østlige drabanten i hovedstaden.

Sex, som er tittelen på første film, har fått en del oppmerksomhet for manglende nakenhet. Langt mer iøynefallende intime er likevel portrettene av arkitekturen på Økern.

– Jeg har lenge interessert meg for det området. Jeg syns det er vanskelig å få grep om det, kjører ofte feil og syns også det er vanskelig å ta seg fram til fots, fordi jeg hele tiden må navigere rundt disse motorveiene, forteller Haugerud.

>

Området med i rollebesetningen

Når han velger ut et område til å filme, mener han at det skal spille en aktiv rolle, mer enn å bare fungere som et stille bakteppe.

– Vi gikk mye rundt på Løren og i Tidemannsbyen for å finne opptakssteder. Der bygges det veldig tett, det er en boligmasse som ser ut til å være droppet ned midt imellom trafikkårene og de industrielle byggene. Det gjør at hovedinntrykket er biler og bygninger. Man aner jo at det er mennesker inni både bilene og bygningene, men det kan være vanskelig å få øye på menneskelige i selve arkitekturen eller i byplanleggingen, forteller regissøren.

– Når du retter kameraet mot noe, så gir man det en viss skjønnhet – nesten uansett, mener regissør Haugerud.

Foto: Motlys

Tilsynelatende menneske-uvennlig

Kanskje lever alle mennesker med et ideal om at man kan gå ut av huset sitt og være fri, spekulerer Haugerud, å være fri til å bevege seg hvor man vil og «være i verden som man vil».

– Ser man på byggemassen i Hovinbyen, er det vanskelig å spore omsorgen for de som skal bo der. Det er trange gater mellom bygningene, som skaper mye skygge. Det er riktignok balkonger overalt, men du ser kun over til neste balkong. Det er en bygningsmasse som gir lite handlingsrom og tilsynelatende liten bevegelsesfrihet, forklarer han.

– Men det er også spennende å lete etter skjønnhet i det stygge og … tilsynelatende menneske-uvennlige, legger han til.

– For det finnes jo overalt.

– Til og med i Økern Portal?

– Når du retter kameraet mot noe, framer noe inn, så gir man det en viss skjønnhet – nesten uansett!

Feiere på taket: Hovedpersonene i Sex gestaltes av Jan Gunnar Røise (t.v) og Torbjørn Harr. Her med Økern Portal i bakgrunnen.

Foto: Motlys

Luft over hodet

Filmen følger to feiere, som har kontor midt på Økern, blant oppsiktsvekkende få piper.

– Det blir jo færre og færre piper. Men den ene pipa vi har valgt er fra et hus i Lørenvangen. Det er et idyllisk og fint område, men som nå er dekket inn av alle nybyggene, forteller regissøren.

– Før kunne man gå ut i en hage og nå går man rett inn i et parkeringshus. Det er egentlig underlig at det kunne skje.

At feieren står i sentrum av filmen handler ikke om å feie for egen dør, men om å oppholde seg mye på taket.

– Selv om det er strenge sikkerhetsforskrifter knytta til feieryrket, så er det ikke så mange som bruker sikringsutstyr, forteller Haugerud.

– Det er kropper som beveger seg i rommet som de vil?

– Også er de helt frie fra det som skjer nede på gata. Det finnes til og med et helt eget kodespråk som gjør at de kan snakke med hverandre over takene, uten at folk på gata oppfatter hva de snakker om.

Oppe på taket har feieren luft over hodet nok til å tenke fritt, og prate om det de vil, ser han for seg.

Arkitektur og byutvikling spiller en viktig rolle i Haugeruds nye film. Plutselig dukker det opp en morsom vits om arkitekter også.

Foto: Motlys

Ny Oslo-trilogi?

Oslo har allerede en egen filmtrilogi i Joachim Triers Reprise (2006), Oslo 31.august (2011), Verdens verste menneske (2021). Når Dag Johan Haugerud gir byen en ny en, med en ganske annen arkitektonisk slagside, er det ikke noen bevisst kommentar fra hans side – valg av steder er ment som metafor for relasjoner mellom mennesker.

– Vi må ikke glemme at byutviklingen består av politiske valg. Så er det kanskje et politisk valg hvordan man skal tenke om kjønn og seksualitet også, at de handlingsrommene er like snevre som byrommene er trange og mørke. Filmen handler om å prøve å bryte seg fri.

Vesentlig for Haugeruds arbeid er det å bruke tilfeldighet som parameter. Bildene fra Hovinbyen er filmet uten oppstilling og statister.

– En statist er jo egentlig aldri på vei noen andre steder enn ut av bildet. Når du ser folk gå på gata så har du alltid en vilje, enten de skal på jobb eller på trening, eller skal treffe en kjæreste. Målet, eller viljen, preger måten de går på.

Krysninger og formasjoner som oppstår i byrommet kan vanskelig oppnås med for nøye planlegging, forklarer Haugerud.

– Når man rammer inn en del av byrommet til et bilde, blir man oppmerksom på hvordan biler og mennesker forholder seg til hverandre og bygningene som omgir dem. I dette oppstår en tilfeldig koreografi som kan være utrolig fascinerende. Det kan vi sitte og se på i timevis.

Sex er ute på landets kinoer nå.

>
>
>