Jan Carlsen (1938–2024): Arkitekten som skrev

Få har skrevet flere artikler om norsk arkitektur enn Jan Carlsen. Men hvem var den nylig avdøde arkitekten som valgte å skrive ut sitt arkitekturengasjement?

Jan Carlsen fotografert av Dagbladet-fotograf Rune Myhre en gang rundt 1980. Carlsen sitter på det vi tror er trappen til Høyesterett i Oslo sentrum.

Foto: Rune Myhre/Dagbladet

Arkitekt, underviser, journalist, forfatter, sosialist og vaktbikkje Jan Carlsen døde 26. januar. I syv tiår skrev han engasjert om arkitektur og politikk i NALs arkitekturtidsskrifter og nasjonale aviser.

Et tilbakeblikk på arkitektens liv er også en slags svingete fortelling om nyere norsk arkitekturhistorie.

Carlsen var født i 1938 og studerte arkitektur i England på 1960-tallet. Tilbake i Norge jobbet han blant annet for Harald Hille, «et middels stort arkitektkontor på Oslos vestkant», som han selv en gang beskrev det.

Men etterhvert som Carlsens politiske oppvåkning tok fart, byttet han jobb og ble en av arkitektene bak reguleringen og detaljprosjekteringen av Romsås-utbyggingen i Groruddalen, ledet av Alex Christiansen.

Revolusjonær, romantiker og bohem

På 1970- og 1980-tallet underviste Carlsen på by- og regionplankurset ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO). Det er her han møter den unge arkitektstudenten Torgeir Rebolledo Pedersen – i dag arkitekt, poet og forfatter og venn av Carlsen-familien.

Rebolledo har hatt nekrolog på trykk om den «livsbejaende» Jan Carlsen i Aftenposten og Klassekampen. Rebolledo møtte Carlsen som lærer på AHO i 1971, der han var amanuensis under professor Erik Lorange på planfaget.

–  Jan var en veldig inspirerende lærer. Han var den gang en ganske ekstrovert kommunist som elsket å provosere. Han var revolusjonær, men samtidig var han romantiker og bohem. Han var så mye på en gang. Det var denne uforutsigbarheten som var spennende med Jan, forteller Rebolledo.

Kritikk mot bilbyen

Rebolledo anbefaler også boken «Trafikkrigen», et stridsskrift mot privatbilismen og den bilbaserte byen, skrevet av Carlsen og Hans Magnus Ystgaard og gitt ut like før han ble ansatt ved AHO. 

– Slik var han tidlig ute med å rette kritikk mot bilbyen, og han applauderte vårt faglige engasjement mot boligdyrtid og boligmangel, og at noen av oss også ble husokkupanter. Det var en praksis i tråd med planfaget vi studerte, mente vi, et engasjement som fortsatte inn i kampen mot EEC, dagens EU.

Poet og arkitekt Torgeir Rebolledo Pedersen husker Carlsen som en sammensatt person. – Han var revolusjonær, men samtidig en romantiker og bohem.
Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

Modell for Solstad

Siden fikk Carlsen også en skjønnlitterær karriere, med de to sosialrealistiske romanene «Viola» og «Soria Moria». Han var en tid med i kretsen rundt det litterære tidsskriftet Profil, med blant andre forfattere som Dag Solstad, Jan Erik Vold, Tor Obrestad, Liv Køltzow og Espen Haavardsholm.

Carlsen var forøvrig en slags modell for arkitekten i Solstads roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» fra 1984. Det forteller også sønnen Are Carlsen til Arkitektur.

– Solstad ringte til pappa og spurte om han kunne bruke ham som utgangspunkt for en karakter som var arkitekt. Han skulle ikke hete Carlsen, men Larsen. Det var pappa veldig stolt av.

For Rebolledo, som etterhvert byttet ut arkitektpraksis med forfattergjerning, ble Carlsen også en mentor. 

– Han synes det var leit at jeg sluttet som arkitekt, men likte også at jeg skrev poesi og deltok i arkitekturdebatten. Så han oppmuntret meg til å skrive i krysningspunktet mellom arkitektur, retorikk og litteratur. 

– Lett antennelig politisk

Ingerid Helsing Almaas er i dag seniorrådgiver hos DOGA. Hun jobbet i Byggekunst/Arkitektur N fra 1999 til 2017 – først som redaksjonelt ansatt og deretter redaktør. I store deler av denne perioden var Jan Carlsen en del av miljøet i søsterpublikasjonen Arkitektnytt – som skribent og konstituert redaktør.

– Det var mye aktivitet i det felles redaksjonelle miljøet på den tiden. NAL var opptatt av tidsskriftene, som tjente penger og var et viktig gode for medlemmene. Vi hadde felles diskusjoner om digitalisering og forsvar av redaktørplakaten for forbundets tidsskrifter.

Jan Carlsen var en viktig stemme inn i disse diskusjonene, forteller Almaas.

– Han var en arkitekt med stort politisk engasjement, noe som også kom til syne i hans arbeid som journalist. Han skrev om sentrale arkitekturpolitiske saker som byutvikling, boligpolitikk og alltid med et folkelig engasjement. Jeg vil si at han var lett antennelig politisk, noe som absolutt var en styrke for redaksjonen. Han lykkes med å skape et samfunnsfokus i Arkitektnytt, som ikke bare var faginternt.

– Veldig politiske arkitekter er en litt sjelden fugl i dag. Hvordan var det den gangen?

– Han tilhørte en generasjon som var oppvokst og oppvåknet med et stort politisk engasjement. Hans samtidige arkitektkolleger, som virket på 1970- og tidlig 1980-tall, sto for mye av det samme. Det lå i den tidens profesjonsforståelse. For ham var det veldig personlig og han bar det med seg også inn i den redaksjonelle politikken.

Vaktbikkje for NAL

Jan Carlsen var derfor engasjert i at NAL skulle være en demokratisk, grasrotbygget medlemsorganisasjon, forteller Almaas.

– Jeg vet ikke om Arkitektur er med på representantskapsmøtene lenger, men redaktører og journalister dekket den gang alle de store forbundsarrangementene. Jan var raskt ute med å «sniffe ut» og eksponere diskusjoner i forbundet, også de opphetede. Han var som en pressemessig renholdsmann og vaktbikkje for NAL. Arkitektnytt i Carlsens tid insisterte på å være et korrektiv for forbundet selv. Som Bente Sand, tidligere redaktør og trønder, sa det: «Arkitektnytt er til for leserne. Det vil jeg stå på til min døyan dag».

Intervjuer Jan Carlsen og intervjuobjekt Christian Norberg-Schulz på en sliten benk i St. Olavs gate i 1995 – fotografert av Jans sønn Are Carlsen. – CNS med den klassiske knyttede neven, blikket, skallen, brillene og Jan som intervjuer. Det er et historisk blinkskudd Are har tatt der, sier Ulf Grønvold.
Foto: Are Carlsen

Hadde standardposisjonen

For Ulf Grønvold, mangeårig direktør av Arkitekturmuseet og redaktør av Byggekunst, er det lettest å beskrive Jan Carlsen gjennom Christian Norberg-Schulz.

Legenden Norberg-Schulz var også redaktør for Byggekunst og Carlsen brukte et av sine første innlegg i Arkitektnytt, revolusjonssommeren 1968, til å detronisere Norberg-Schulz i et åpent brev.

Den politisk tydelige Carlsen hadde akkurat fylt 30 år og mente Byggekunst ga scene til «kapitalistarkitekturen» i Norge. «Hvor lenge skal Byggekunst fortsette å være scene for virtuoser?»

– Carlsen etterlyser det større samfunnsperspektivet i å «vise helsides mesterfotografier av arkitektoniske delikatesser i Holmenkollåsen». Det var en standardposisjon for den politiske siden i arkitekturdebatten, forteller Grønvold.

Snur om Norberg-Schulz

Tallenes tale er klare, mener Grønvold. Han har søkt i tidskriftregisteret og fant en liste på 39 sider og 767 artikler signert Carlsen.

– Det er en utrolig produksjon. Det er ikke mange som slår den mengden artikler om norsk arkitektur. Det er det dobbelte av hva jeg har skrevet i våre tidsskrifter. Han var dermed en av de mest skrivende arkitekter vi har hatt. Det Carlsens karriere viser, er betydningen av at vi trenger folk i bransjen som har debattlyst, kan skrive og har historisk kunnskap.

Men det handler også om kvalitet. For å beskrive det litt komplekse mennesket Jan Carlsen vender Grønvold tilbake til Norberg-Schulz. I 1995 skrev Carlsen intervjuet «Christian Norberg-Schulz bader i fontenen på St. Olavs plass» for Nasjonalmuseets årbok.

– Det er et fantastisk intervju, hvor Jan forteller Christians historie ved å oppsøke Christians oppvekstområde rundt St. Olavs plass, hvor han senere jobbet på Arkitekthøgskolen. Samtidig fletter Jan inn verdenshistoriens lange linjer. Det er akkurat denne type tekster hvor man sammenstiller person, sted og historisk utvikling, som blir god arkitekturjournalistikk. Egentlig burde dette vært publisert på nytt.

– Trenger slike folk

Her viser Carlsen også den posisjonen han hadde til arkitektur de siste tiårene av sitt liv, mener Grønvold, da Norberg-Schulz ble veldig viktig for ham.

– Det ble en utvikling fra standardposisjonen i 1968 om at CNS er en konservativ mann med hang til virtuos og kapitalistisk arkitektur. Tidlig var Carlsen en knallhard modernist, men i sitt nye blikk på Christian ser vi en skribent som er mer desillusjonert med den sosiale standardmodernismen. Stedets betydning, genius loci, begynner å klinge godt hos Jan, sier Grønvold.

Carlsen har selv skrevet om dette skiftet. I Klassekampen skriver han i 2003 om hvordan han og hans likesinnede på 1970-tallet aldri tok ordet byggekunst i sin munn: «Det var småborgerlig å vie seg til den estetiske utformingen av bygninger. Her var jeg utvilsomt en av de verste synderne. I dag ville jeg ha lagt opp undervisningen annerledes».

Også Rebolledo beskriver denne vendingen. Han mener Carlsen gikk fra å være en streng modernist, som oppfattet modernismen som et sted hvor estetikk og etikk fløt sammen, til å forandre seg med årene.

– Han leste Norberg-Schulz med nytt blikk, og krediterte han og blant annet Sverre Fehn for å representere en mulig «tredje vei» i arkitekturen, som en retning mellom funksjonalismen/modernismen og dagens «arkitekturopprør». Mange modernister ble da også litt mykere i kantene mot slutten av livet. Dette er et tema jeg tar opp i min essaysamling «Tilværelser» fra 2022.

Jan Carlsen og sønnen Are tok seg ulovlig inn og opp taket til en nedlagt kornsilo i bydelen Red Hook i Brooklyn, New York.
Foto: Are Carlsen

Den lille mann mot overmakten

Det er denne Jan Carlsen som dukker syklende opp med fotografsønnen Are i New York mot slutten av livet. I vel ti år dykket far og sønn ned i verdensmetropolens arkitekturhistorie. Noe som blant annet resulterte i dokumentarfilmen «Hunting for Hecla» og en rekke artikler i Arkitektur N, Arkitektnytt og Aftenposten.

– Det ble en veldig personlig prosess hvor vi blant annet syklet med Snøhetta-gründer Craig Dykers i New York-trafikken i Greenpoint og Williamsburg. Vi hadde en langsom arbeidsmetode hvor vi nøstet frem fortellingene som trigget pappa. Han var ikke akademisk, men intellektuell, politisk og genuint opptatt av alle mennesker. Det var viktigere å snakke med vaktmestrene som åpnet døren enn businessmennene som gikk inn i bygningene.

I New York i 2011 var de også innom demonstrantene i Occupy Wall Street daglig. Jan Carlsen elsket å få oppleve bevegelsen i en alder av 73.

– Pappa så hvordan det lille mennesket sto opp mot maskineriet – en tematikk som jeg vil si gjennomsyret alt han gjorde. Dette kom også til uttrykk i arkitektursynet, hvor arkitekturen skulle være menneskelig, og ikke en designfetisj, sier Are Carlsen til Arkitektur.

De siste årene av livet ble Carlsen så syk at han holdt seg mest hjemme. Han fortsatte imidlertid engasjementet for arkitektur og det siste han gjorde før han døde var å ferdigstille teksten til deres kommende bok «New Yorks byggeklosser», om byens utvikling gjennom 400 år.

Are Carlsen og hans to søsken er nå i gang med å arrangere minnestund for faren i mars, men det nest viktigste for å hedre minnet til faren blir å få New York-boken utgitt.

– Han var heldigvis klar i toppen til det siste. Noen dager før han døde, bedyret jeg at boken skulle trykkes. Vi diskuterte bildene jeg hadde tenkt å bruke, så alt er egentlig klart for å gå til forlag. Målet er å få til en praktbok, som gir plass til bildene og skaper en ro som kan romme alle sidene ved New York-prosjektet.

«De rene henders»-myte

Vi gir siste ord til Rebolledo Pedersen, og hans egen nekrologs avslutning: «Ære være Jan Carlsen, som så kompromissløst tok vanlige folks og beboeres parti overfor en byutvikling preget av dereguleringer og grådig eiendomsspekulasjon, på bekostning av en mer demokratisk og faglig forankret bolig- og arkitekturpolitikk».

Eller hvorfor ikke gi det til Jan Carlsen selv, som i et av sine siste intervjuer med Arkitektnytt snakket engasjert om hvorfor det var så få arkitekter som engasjerte seg i politikken:

«Det er en urgammel myte i faget vårt at vi ikke må blande arkitektur og politikk. Ironisk nok har vi samtidig masse erfaring med hvordan kyniske kapitalinteresser gjør seg gjeldende i regulerings- og utbyggingssaker. Ja, kanskje det er nettopp derfor «de rene henders» myte lever videre i arkitektlauget. Fordi vi vet for mye om alle uglene i mosen?»