– Jeg liker brutalismen godt fordi den er så «cinematic»

Designbevisst

«Du var uforberedt på det du så» sier Tóth selvsikkert når det som snart skal bli hans velgjører, Harrison Lee Van Buren (Guy Pearce) kommer og engasjerer Tóth til et oppdrag etter først å ha skjelt ham ut. Når arkitekten får i oppdrag å tegne et kulturkompleks med bibliotek, teater og ikke minst protestantisk kapell, skjærer det seg, i et kræsj mellom både fagfelt, kulturer og tidsånder.

Og undertegnende journalist kan skrive under på at alt ser veldig bra ut. Fra de Marcel Breuer-aktige møblene og bygningene, til bruken av 1960-talls filmformatet Vistavision og den Bauhaus-inspirerte rulleteksten, alt er som laget for et designbevisst publikum.

Filmen nærmer seg store temaer og idéer: jødisk identitet etter Holocaust; en europeisk jøde i etterkrigstidens kristne USA og den brutalistiske arkitekturens inntog i et konservativt samfunn.

Det er virkelig den klassiske myten om kunstnergeniet Corbet og Fastvold spiller opp under med sin hovedkarakter.

– Ble for nært

Egentlig var Fastvold og Corbet mest interessert i å lage film om den kreative prosessen, å lage film om å lage film, og tenkte at det å tegne en bygning og det å lage en film har mye til felles.

– Men det er ikke så interessant for oss å lage en historie om å lage en film. Det blir for nært. Det å lage en film om en arkitekt føltes mer accessible, sier Fastvold til Arkitektur. 

Samtidig er det felles linjer å trekke mellom en arkitekt og en immigrant, mener hun.

– Å lage noe som er ambitious, spesielt brutalism, som er såpass sterk reaksjon på det som kom før, og den negative reaksjonen på brutalismen også, det føltes også forbundet med den artists experience, og også det å komme med noe nytt i et samfunn. Den reaksjonen det kan skape, føltes som en metafor for en immigrants experience.

Etterkrigspsykologi

– Hva var utgangspunktet for å fortelle historien om den ungarske arkitekten László Tóth?

– Det første vi begynte å snakke om var forholdet mellom en architect og en investor. Det var der det begynte. så var vi interessert i hvordan etterkrigspsykologien påvirket brutalism, hva heter det på norsk?

– Brutalisme!

– Brutalisme, rett fram! Hvis du ser på brutalismen fra den tiden er det mange jødiske, øst-europeiske arkitekter, som Marcel Breuer, som ble sendt i konsentrasjonsleirer. Så undersøkte vi, finnes det noen som overlevde og dro til USA for å bygge opp karrieren der? Men det gjorde det ikke, så da måtte vi finne opp den historien.

Minimalisme og maksimalisme

– Hvilken rolle spiller selve arkitekturen i filmen, tenker du? Den fremstår fremmed, storslått og monumental?

– Vår production designer Judy Becker brukte mye tid på å studere tegninger av arkitekter som ikke overlevde krigen, og det la mye av grunnlaget. Jeg beskrev bygningene, og hun tegnet dem. Jeg liker brutalismen godt fordi den er så cinematic, det handler om å bruke lys, å gå fra det mørke og åpne opp til lyset, minimalisme og maksimalisme på samme tid. Det er også sånn vi tenker rundt vår egen film making style.

Feil og briljans

– Arkitekten i filmen fremstilles som genial og visjonær. Er ikke dette et litt stereotypisk bilde av arkitekter?

– Han er en kunstner som er genial på mange måter, men han er også veldig flawed, er avhengig av smertestillende, og han er en philanderer. Vi prøvde så godt vi kunne å fremstille ham som så komplisert som mange av kunstnere jeg beundrer, med alle deres feil og briljans på samme tid. 

The Brutalist har premiere på norske kinoer fredag 28. februar.