Aktuelt / Arkitektur
– Man roper ikke etter klassisisme eller Mussolini-stil eller noe sånt noe
Men når begynte egentlig LPO å tegne klassisk arkitektur? Vi snakket med Lars Haukeland etter å ha presentert det nye forslaget for Nationaltheatret.

Torsdagens forslag om å utvide Nationaltheatret mot vest, var ukens store arkitektursnakkis. Slik ser LPO Arkitekter og aksjonsgruppen Ny fremtid for Nationaltheatret for seg at teateret kan bli seende ut.
Illustrasjon: LPO ArkitekterNærmest alle ser ut til å være begeistret for forslaget til LPO og en gjeng entusiaster med navnet Ny fremtid for Nationaltheatret, om å løse teaterets rehabiliterings- og utvidelsesproblemer med å bygge ut vestover i Henrik Bulls stil.
Forslaget ble lagt fram torsdag, og ble umiddelbart omtalt som en genistrek i Aftenposten, mens Høyre-politikere roper «halleluja» i Minerva.
På pressekonferansen uttrykte også arkitekter som Magne Wiggen, Beate Ellingsen og Geir Dyrvik begeistring for forslaget.
Men når begynte egentlig forslagsstillerne i LPO Arkitekter å tegne klassisk arkitektur?
Vi måtte konfrontere partner Lars Haukeland da han var ferdig med å presentere forslaget sitt.
Utenkelig?
– Det er vel ikke så lenge siden det ville vært utenkelig for arkitekter som dere å foreslå noe som dette?
– Det kan i hvert fall være at det ikke er så lenge siden mange ville sett ned på det. Som arkitekt har jeg vært i denne situasjonen før. Du er nødt til å ha lojalitet til den arkitekten som har vært der før. I denne oppgaven blir det helt opplagt. Jeg tenker at det nesten ikke er en diskusjon en gang. Formspråket til Henrik Bull er så sterkt, og merkverdig. Og i tillegg finnes alle bygningsdelene der og, så det er også en sirkulær problematikk, sier Haukeland.
Han trekker fram Sommerro hotell på Solli plass i Oslo som et annet eksempel på et prosjekt der LPO har hatt samme tankegang.
– Det er art deco fra 1930, og der ble eneste måte å løse det på å prøve å være i 1930, slår han fast.
– Men har dere greie på sånn arkitektur som dette, da? Blir det ikke litt copy paste?
– Jo, vi må jo kopiere. Men det er jo ikke plastavstøpninger, vi må jobbe med de reelle materialene. Dette er jo en normal del av arkitekters hverdag.

Lars Haukeland og Alexander Tunby Rosseland fra LPO arkitekter presenterer sine tegninger.
Foto: Hilde Lillejord/LPO
Arbeidsgruppe Nye Nasjonalteatret (f.v.): Eilif Holte, Lars Haukeland og Alexander Tunby Rosseland fra LPO arkitekter, Ellen Horn. (Bak fra vestre): Peter Butenschøn, Erik Rudeng og Erik Collett.
Foto: LPO ArkitekterHistoriske motiver
I dag må arkitekter også respektere at å jobbe med historiske bygg innebærer å jobbe med historiske motiver, mener Haukeland.
– Det kan godt være at Arkitekturopprøret har gjort oss oppmerksomme på at vi må ha denne tanken i hodet. Dette er arkitektur, sånn må vi også jobbe. Det betyr ikke at alle husene LPO tegner skal se sånn ut. Men dette er en del av vår kompetanse å kunne jobbe sånn, fortsetter han
– Ja, dette er vel uttrykk for et skifte i tidsånden?
– Ja, og det jeg synes er viktig med den tidsånden, er at man kke roper etter en spesiell stil. Man roper ikke etter klassisisme eller Mussolini-stil eller noe sånt noe. Det er snakk om tilpasning til det verdifulle objektet du nærmer deg.

Utvidelsen av Nationaltheatret vil føre til en symmetrisk speiling av Universitetet på andre siden av Karl Johan, slik Henrik Bull skal ha sett det for seg.
Illustrasjon: LPO ArkitekterEt moderne indre
– Lund Slaatto foreslo jo et tilbygg den veien på 1970-tallet. Hvor mye har dere sett på det forslaget, som var i et helt moderne formspråk?
– Jeg kjenner jo det forslaget ganske godt, men nå har vi bare tenkt hvordan vi kan få til en ytre form som skaffer det arealet som trengs. Det er jo også litt morsomt her at det er ikke sikkert rommene innvendig skal se ut som de er tegnet i 1890. Det er fordelen med å tenke sånn som vi gjør her. Det kan være et moderne indre.

Slik så Lund & Slaatto i 1973 for seg en utvidelse av teateret i samme retning som LPO foreslår. Forslaget vant førstepremie i en arkitektkonkurranse, men ble skrinlagt.
Illustrasjon: Faksimile, Ulf Grønvold, «Lund & Slaatto» (Universitetsforlaget, 1973)Bulls idé
Plutselig bryter arkitekturhistoriker Ulf Grønvold inn i samtalen.
– Da man så at teateret ble for lite tegnet jo Henrik Bull en sånn utvidelse. Det må dere trekke fram, at dette har Bull tegnet, det var hans idé å speile! slår han fast.
Også Grønvold er positiv til det nye forslaget.
«Men hva med Venezia-charteret», blir det spurt fra sidelinjen.
– Det glemmer vi i denne sammenheng, ler Haukeland.