Nationaltheatret: – Da kan vi like godt legge ned

Strevsom debatt 

Arkitektur arrangerer slippfest-debatt under Oslo Urban Week hvor vi spør «Nationaltheatret – skal vi i det hele tatt bygge nye kulturhus!?»

Før den tid har vi imidlertid tatt turen ned til det hønsenetting- og plastinnpakkette teateret for å høre hva teatersjef, Kristian Seltun, selv tenker om Statsbyggs gjennomgang og kritikken som har kommet i etterkant.  

Huset vi møtes i er absolutt overmodent for oppussing, forklarer teatersjefen. Det er både nedslitt, men har også behov for en stor modernisering.  

– De to behovene henger sammen, men går samtidig ikke helt i hop. Derfor er Statsbyggs gjennomgang solid og etterlengtet, sier Seltun.  

Han mener folk som sitter utenfor teaterets hverdag og kritiserer både teaterets behov og Statsbyggs analyser, ikke helt begriper kompleksiteten i hva som står på spill.   

– Uansett hvor mye eller lite man ønsker å rehabilitere bygget, må teaterkompaniet flytte ut. Den perioden er kanskje ti år. Da er det umulig å tenke at vi ikke skal ha noe aktivitet i den perioden. Skal vi opprettholde stab og tilbud må vi ha et provisorium et sted.   

– Hva synes du om at debatten igjen vekkes til live? 

– Det er veldig strevsomt å oppleve ny debatt på dette tidspunktet, sier Seltun før han ramser opp sin punktvise frustrasjon:  

– Folk tror at vi ikke har undersøkt alternative løsninger, men tro meg det har vi. To mann hos oss har jobbet med dette i snart ti år.  

– Folk tror også at vi ber om for mye og at vi kan klare oss med mindre, men vi har allerede kuttet mye i hvilke krav vi faktisk stiller.  

– Samtidig har vi opplevd politikere som forstår problemet, men skyver det foran seg –  helt frem til tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) og nå Statsbygg begge peker på Tullinløkka.  

Skal man utrede alternativer til Tullinløkka, som Statsbygg også tentativt gjør i sin rapport, må de etableres en midlertidig hovedscene et eller annet sted, forklarer Seltun.

– Denne har det altså vist seg vanskelig å finne tomt til, og den blir dyr. I anlegget slik det er tenkt under bakken på Tullinlløkka, derimot, kan vi ha en stor og en liten scene som i rehabiliteringsperioden avhjelper det midlertidige behovet, og som etter rehabiliteringen blir våre nye biscener.

To scener forsvinner 

I dag huser Nationaltheatret tre scener. Hovedscenen utgjør 70 prosent av aktivitet og inntekt. I tillegg har huset Malersalen og Amfiscenen – som er to såkalte blackbox-scener, samt Torshovteateret.  

– Grunnen til at vi har flere scener er det samme som at NRK har flere kanaler. Vi må ha flere flater fordi vi skal ha bredde i programmet og spille teater i ulike formater.  

Og det her «Prosjekt oppussing av Nationaltheatret» har blitt komplekst. For uansett hvordan du velger å rehabilitere Nationaltheatret, sier Seltun, vil de to andre scenene forsvinne i dragsuget.  

– Da må disse scenene finnes et annet sted, og her har verken vi eller Statsbygg funnet gode alternativer. En stund var Kanonhallen på Løren et alternativ, men den var ikke stor nok for å huse en midlertidig hovedscene.  

– Men må rehabiliteringen være så omfattende at de to scenene forsvinner?  

– Ja, og det er her det blir vanskelig for folk å forstå kompleksiteten. Vi må inn med ventilasjon, el-anlegg, universell utforming i bygningen. Alt dette skal ikke fysisk inn på dagens amfiscene, men totalt trengs det bygningsvolum, som gjør at de to mindre scenene må ut. Det er heller ikke teknisk løsbart å bygge ned i bakken.

Har lett i byens parker 

Seltun mener han og teateret ikke stiller for høye krav til teaterteknikken. De har basert seg på en «en teatermaskin» i normal størrelse, som brukes i sammenlignbare teaterbygninger.  

– Teaterteknikk for en «titteskap-teatersal» handler om hva scenen kan gjøre – dreiescene, løftebord, størrelse på scenens kjeller og loft. Derfor kan vi ikke bruke Rockefeller eller Sentrum Scene som erstatning, slik Butenschøn og andre useriøst foreslår. Derfor har det heller ikke vært mulig å finne andre alternative hovedscener.

Teatersjefen bedyrer at de virkelig har lett alle steder for å finne en løsning. Han begynte selv i jobben i 2019 og arvet problematikken med å finne en alternativ scene i en periode på opp til ti år.  

– Vi har undersøkt det som er av fabrikk- og industrilokaler. Alle har vist seg å være veldig dyre å bygge om til vårt formål. Det minst dyre ville være å bygge noe som sto flatt på bakken og vi sa til og med at vi kunne greie oss uten maskineri under scenen, selv om det ville vært dørgende kjedelig å spille teater på. Men heller ikke en tomt for dette har vi altså ikke klart å finne og prislappen hadde fort blitt to milliarder også her.  

– Hvilke steder var aktuelle?  

– Vi har blant annet sett på Groschparken ved Oslo Børs, Filipstad, Nedre Foss Park ved Akerselva, Nydalen og Marienlyst. Det mest realistiske var parkeringsplassen utenfor Økern senter. Det kunne vi fått til. Her var vi i ledelsen positive, men det skapte mye brudulje blant teatrets ansatte internt på huset.  

– Hvorfor ble det brudulje?  

– De hadde ikke noe tro på at det ville fungere der oppe. Jeg var positiv fordi jeg så på alternativer som handlet om å sende folk ut i arbeidsledighet. Men så kom Anette Trettebergstuens forslag om Tullinløkka, og diskusjonen stilnet av seg selv.

Ikke trupp i tipi 

Håpet til Seltun er at regjeringen lytter til anbefalingene fra Statsbygg – altså Tullinløkka. 

– Vi håper dette blir noe av. Når oppussingen er ferdig flytter vi tilbake hit. Det er dette som er vårt bygg og vårt scenehus. Tullinløkka blir da fullverdige biscener og og Nasjonalgalleriet et sted for publikum, verksteder og kontorer.  

– Men det vil være en høy kostnad, rundt ti milliarder, og ta veldig lang tid før alt (eventuelt) er ferdig. Hvordan er deres avveiing her?  

– Legges alle regnestykkene sammen, med oppgradering og sammenbygging under bakken med Nasjonalgalleriet, nybygg for biscenene og oppgradering av dagens teaterbygg, er ikke tallet egentlig så høyt. Samtidig er det en låsende betingelse at vi opprettholder aktivitet i hele perioden. Da er dette eneste løsning og da tar det tid. 

– Samtidig snakkes det om at vi er på vei bort fra tanken om store nye bygg for landets kulturinstitusjoner. At man må ta vare på det man har og klare seg med det man har Hvordan ser dette ut fra deres side?  

– Vi skal gjøre begge deler – ta vare på det vi har, men for å klare det må vi også bygge nytt.  

–  Men man kan jo se for seg politikere, nå og i fremtiden, som tenker at dere må nedskalere behovet både med tanke på å spare penger, men også med hensyn til materiell ressursbruk og miljø?  

– Det viktigste for oss er at vi bevarer de fire scenene og får til kontinuerlig drift. Så er vi åpne for mange forslag, men tar man seg bryet med å lese Statsbyggs grundige rapport, ser man at mulighetsrommet ikke er så stort som det kritikerne tror. Tullinløkka løser imidlertid alt vi ber om, selv om det vil ta lang tid.  

– Hva tenker du da om Peter Butenschøn som nettopp mener at det burde vært søkt enda mer etter alternative løsninger. At man kan sende teateret ut på turné eller bruke scener som ikke egentlig er egnet til teater, i en overgangsperiode?  

– Det er bare ekstremt useriøst å foreslå noe sånt. Nationaltheatret er en fysisk arbeidsplass for 230 mennesker. Vi er ikke en omreisende teatertrupp hvor vi setter opp teater i en tipi i parken. Vi kan gå litt ned i virksomhetsstørrelse, men har vi ikke hovedscenekapasitet med tilhørende nærverkstedsfunksjoner, så er vi nedlagt. Det er folk nødt til å forstå. Det er helt greit at folk ikke aksepterer det, men da må man heller si «legg teateret ned»! 

Torsdag 26. september arrangerer Arkitektur og Oslo Urban Week debatt om Nationaltheatrets fremtid på SALT i Oslo, meld deg på arrangementet her.