– Noen liker Rembrandt, andre Ida Ekblad

Godt over 1100 fulgte frokostdebatten direkte fra Arkitektenes hus denne morgenen, en debatt som tok for seg det pågående arkitekturopprøret. «Hvem har egentlig ansvaret når et nytt boligprosjekt karakteriseres som stygt og menneskefiendtlig?» var spørsmålet som ble stilt debattantene fra byggenæring, det offentlige, arkitektstanden og Arkitekturopprøret Norge i den times lange debatten.

Initiativtager til Arkitekturopprørets instagramkonto, Erik Holm, innledet med å fortelle om et overraskende stort engasjement fra den yngre garde, der over 60 prosent av kontoens brukere er mellom 18 og 35 år.

Holm fortalte videre om blandede reaksjoner fra arkitektstanden, der mange har tatt kontakt med støtteerklæringer, mens andre har brukt hersketeknikker og nedlatende fordumming av opprørets intensjoner.

– Det handler ikke om å bygge 1800-tallsbygg uten doer og dusjer, men om å bygge bygg folk trives i, innledet Holm.

Fint med engasjement

Arkitekturopprøret ble hilst velkommen av samtlige av paneldeltagerne, som alle synes det er fint og viktig at arkitektur engasjerer i offentligheten, særlig blant yngre mennesker.

– Vi kan ikke stikke unna ansvaret vårt som utbyggere, det er vi som gjennomfører og bestiller produktene fra arkitektene, så vi må rett og slett bli bedre arkitektkunder, sa Gunnar Bøyum, administrerende direktør i Aspelin Ramm.

Han påpekte at arkitektur handler om veldig mye mer enn bare fasader, både av kundekrav, regulatoriske forhold, miljøhensyn og funksjonalitet, og at utbyggere ofte befinner seg i en skvis mellom det folk har råd til og det som bør bygges. Mange utbyggere ser etter industrielle løsninger og mange kniper på det estetiske i forhold til tekniske krav, sa Bøyum.

– Vi trenger en ny Olav Selvaag, som klarte å bygge noe folk vil ha billigere, fortsatte han.

Hverdagsarkitekturen

Siri Gauthun Kielland, etatsdirektør Plan- og bygningsetaten, fortalte om skjønnhetsparagrafen i Plan- og bygningsloven, som gir hennes etat muligheten til å avslå prosjekter på grunnlag av estetisk uttrykk, men at samme lov er en «ja-lov», der kommunene helst skal si ja til utbyggingsprosjekter.

– I slike tilfeller forsøker vi å gå i dialog med utbyggerne og forsøker å skubbe dem i riktig retning, fortalte Kielland, som mener at hovedstaden først og fremst består av hverdagsarkitektur, og at kvaliteten på den må være høy, men også dreie seg om mer enn bare fasadene.

På spørsmål fra Holm om hvordan innbyggerne kan bli mer involvert i utbyggingen av byen, mente Kielland at medvirkning er mer utfordrende i en storby som Oslo, og at det å få oversikt over planprosesser tidlig kan være vanskelig. Hun innrømmet at medvirkningssystemet i hovedstaden alltids kan bli bedre, men understreket hvor vesentlig medvirkning er i byutviklingen. Hun la til at PBE jobber aktivt for å utnytte etatens store arkitekturkompetanse gjennom interne forumer og diskusjoner.