Om arkitekturen og moralen

Modernismedebatten virker å være en evig gjenganger i samtalen om arkitekturen. En lett ulmende vulkan som med jevne mellomrom får sine små oppgulp i media, enten det gjelder gjengrodde ideologiske og politiske tankesett, kritikk av nye bygninger eller et elitistisk hegemoni ved utdanningsstedene som står for fall. Det klassiske versus det nye.

Da den britiske arkitekturhistorikeren David Watkin gikk bort i 2018, var det en påminnelse om at debatten rundt modernistisk arkitektur slettes ikke er ny. I 1977 publiserte han polemikken Morality and Architecture, som skaffet han en bred tilhengerskare, med blant andre prins Charles i koret. Watkin mente modernismen var en katastrofe, en bevegelse han senere skulle sammenligne med Taliban, som blandet sammen estetikk og moralske verdier på en uheldig måte. Bak denne moraliseringen lå den store illusjonen om et Zeitgeist, «den hegelianske illusjonen» om at all kunst, all tenkning og alle institusjoner må være tro mot «tidsånden», slik Watkins veileder ved universitetet i Cambridge, Sir Nikolaus Pevsner, forfektet. Boken var en kritikk av filosofiene som hele modernismen hvilte på.

Wirrals eget Kraftwerk

Morality and Architecture slo ned som en bombe av et «fadermord», og Watkin ble både hudflettet og hyllet for sine meninger, også blant den yngre garde, som så hvordan de dystopiske høyhusene hadde reist seg på ruinene av Englands slumområder. En av dem var Martha Ladly, en ung designstudent som sang i nyveiv-bandet Martha and the Muffins, og som sørget for at Watkins bok fikk et langt liv, også utenfor arkitekturens engere kretser, gjennom å foreslå den som albumtittel til bandet-med-det-vanskelige-navnet Orchestral Manoeuvres in the Dark (OMD) i 1981.

OMD bestod av to ambisiøse kunstnerspirer, ofte kalt «Wirrals eget Kraftwerk», etter hjemstedet utenfor Liverpool i Nord-England, et område der den modernistiske etterkrigsarkitekturen virkelig hadde satt sine spor og etter Prins Charles' berømte sitat å dømme «gjort større skade enn Luftwaffe». Duoen elsket dog, etter eget utsagn, modernistisk arkitektur og fylte Watkins begrep med eget innhold. I deres Architecture & Morality lå arkitekturen i den spinkle teknologien, de primitive trommemaskinene og den stramme fremføringen, mens moralen kunne høres i det organiske, det menneskelige, det følelsesmessige som bandet blåste inn i den kjølige musikken. Et menneske-maskin-dogme, slik favorittene i tyske Kraftwerk hadde formulert det noen år tidligere på albumet Die Mensch-Maschine.

Bruker bylandskapet

En av bandets første konserter ble holdt sammen med gruppen Joy Division, et annet band fra Nord-England (Manchester) som brukte sine omgivelser, bylandskapet, med dets over- og underganger, motorveier, tomme fabrikker, høyhus og ødemarker, som grimme, men sterke kulisser i sin musikk. De mislikte modernismen som et mislykket, sosialt byggeprosjekt, men likevel fant de en dyp inspirasjon i den moderne verdens fart, intensitet og skarpe linjer. OMD skrev på sin side en egen ode til det lokale oljeraffineriet, Stanlow, og nærmest mante frem iskalde spøkelseslyder fra de billige synthesizerne de hadde kjøpt gjennom mødrenes postordrekataloger, i albumets tittelspor.

Architecture and Morality avslørte også et band med stor interesse for det historiske. Albumets to store singelsuksesser bar, perverst nok, samme tittel, «Joan of Arc» og «Joan of Arc (Maid of Orleans)», og solgte i milliontall. Og slik Kraftwerk fant en nummen, nostalgisk melankoli i den en gang så optimistiske, utopiske visjonen om en moderne verden formulert i mellomkrigstiden, må Architecture and Morality sies å være både en hyllest og en begravelseshymne til samfunnet denne visjonen hadde skapt. For en fremtid som aldri kom, kanskje aller best oppsummert i åpningssporet «The New Stone Age», der en rå, primitiv gitar møter bølger av sjøsyke, døende synthesizer-lyder i en slags nedsmelting av maskinene. Med et omkved erkekonservative David Watkin nok hadde kunnet skrive under på: «Oh, my God. What have we done this time?»