Om hvordan, ikke hvor

Nettmøter

Dette var i mars 2020 da pandemien slo til for fullt. Bygget rakk å bli fraktet til Italia, men der ble det liggende på lager i ett år. Beboerne som skulle bli med for å sette opp bygget, ble sittende i lockdown, under en ny lov som het Bayanihan to Heal as One. Styresmakter har en lei tendens til å bruke dugnadsbegrepet uten å være oppmerksom på hva det innebærer. Det er viktig å erkjenne at disse tradisjonene handler om et gjensidig bidrag, hvor alle parter er likestilte, og der konsekvensene vil treffe likt, fremfor å tilrettelegge for en omslutning rundt en politisk agenda. Det var på dette tidspunkt at en gruppe kuratorer, oss inkludert, begynte å møtes på nett.

Vi var naturligvis alle svært bekymret for hva konsekvensene ville være om de som organiserte biennalen, ville beslutte å åpne den i 2020. Hvilke konsekvenser ville det i så fall ha med hensyn til sikkerhet, transport og logistikk? I Filippinene ble de rammet svært hardt av pandemien, og midler som egentlig var forbeholdt paviljongen, ble omdirigert for å støtte andre kulturaktører som var rammet av nedstengingen. Det var derfor en lettelse at biennalen ble utsatt, fra den første korte utsettelsen fra mai til august samme år, og deretter til mai året etter.

Mange av kuratorene for de nasjonale paviljongene hadde på dette tidspunkt kommet ganske langt i ferdigstilling av sine utstillinger, og med ett hadde vi alle et ekstra år på oss til å bearbeide og videreutvikle våre prosjekter. Men det som virkelig markerte begynnelsen på min reise til Venezia, var de månedlige Zoom-møtene vi hadde med de andre kuratorene. Fantastisk interessante mennesker, med engasjement og entusiasme for det de jobber med, gjorde diskusjonene livlige og lærerike. Dersom man skal trekke en parallell til dugnad, så var det nettopp det at vi var i samme situasjon, og bare ved å støtte hverandre med informasjon og ved å organisere oss kunne vi håndtere de utfordringene pandemien ga oss.

Med det sagt er det slett ikke slik at alle stiller likt. Krig, katastrofe, politiske og økonomiske ulikheter gjør at ikke alle nasjoner har hatt den samme mulighet til å delta på biennalen. Dette var et av temaene i de månedlige møtene og et naturlig diskusjonstema under spørsmålet «Hvordan vil vi leve sammen?» For mange var dette en mulighet til å diskutere og samles rundt valg i solidaritet med dem som ikke hadde samme muligheter til å delta, noe som dessuten ble forsterket under en slik pandemi.

Disse møtene handlet også om å videreutvikle det vi jobbet med. Det som ellers er en konkurranse mellom nasjoner, handlet i denne situasjonen mer om å støtte hverandre. Selv fikk vi god hjelp fra Korea, Chile, Ungarn, Polen og Japan ved at de ga oss innblikk og kunnskap om deres dugnadstradisjoner, altså pumasi, minga, tłoka og sogo fujo. Med representantene fra Japan fikk vi også utviklet et mer langsiktig samarbeid, som blir et prosjekt vi vil gjøre sammen i Oslo, med støtte fra KORO. Videre fasiliterte vi en serie med idédugnader med de ulike kuratorene på Zoom der vi i fellesskap lærte mer om hverandres tema, stilte spørsmål og skapte nye prosjekter og samarbeid som vi kunne samles rundt. Noen av disse prosjektene ble drevet videre av dem som utviklet dem, og vil bli presentert denne måneden i Venezia, i form av forelesninger, seminarer og fysiske intervensjoner i biennalen.

I karantene

Da april nærmet seg i år, var det på tide for meg og Khadka å reise til Italia for å installere paviljongen. Og det som var et hot topic i møter med andre kuratorer, var spørsmål om hvor lenge man kunne risikere å sitte i karantene. Et annet tema var hvordan ulikheter kommer til uttrykk – der jeg for eksempel bare trenger fem dager, mens min kollega fra Filippinene må sitte i fjorten. Fun fact: Ordet karantene kommer av det italienske ordet quarantena, som betyr 40 dager. Ordet ble brukt under svartedauden i Venezia, hvor alle som kom med innreisende skip, måtte vente 40 dager før de kunne gå i land. Cirka 600 år senere var det altså min tur, selv om det var fem dager, ikke 40, og politiet ved grensen brydde seg lite om min PCR- og hurtigtest.

Det første man la merke til, var at Venezia var tomt: ingen turister og få folk i gatene. Butikker og restauranter kunne ikke slippe folk inn, men opererte gjennom døren eller vinduer. Langsetter veggene kunne man se A4-ark med navn på eldre som hadde gått bort, ett eller to nye navn hver dag på det hjørnet hvor jeg bodde. Men vi var ikke alene, det er flere filippinske beboere i Venezia, som støttet oss med mat og gjorde en skikkelig innsats under installasjonen av paviljongen.

Først var det kun oss, deretter kom kuratorene fra UAE, Sveits og Spania. Enkelte paviljonger koordinerte sin installasjon digitalt, og da var vi til disposisjon dersom noe ikke gikk som det skulle. Etter hvert som flere nasjonale paviljonger kom over, møttes vi hver dag på Garibaldi, for middag på Nevodi eller en spritz på Refolo. Og var det ikke samlinger på gaten, ble det hjem til oss eller til de ungarske kuratorene. Vi delte materialer og verktøy oss imellom, og straks noen fikk oppdatert informasjon fra biennalen, ble dette raskt distribuert. Dette uformelle samarbeidet åpnet flere bakdører, både symbolsk og bokstavelig talt.

Utfordre ulikhetene

For meg har denne reisen i stor grad handlet om en katastrofe og hvordan man kan håndtere situasjonen ved å jobbe sammen. De globale konsekvensene av pandemien har synliggjort og forsterket store urettferdigheter: Ikke alle nasjoner stiller likt, og premissene er ikke likeverdige. Men dette er styrken ved dugnaden og alle de tilsvarende tradisjonene som vi kan finne rundt om i verden, de tilhører folk, ikke nasjoner. Når noe skjer, en katastrofe eller pandemi, så samles folk for å hjelpe hverandre. Det er det ingen tvil om, man forstår at det er helt nødvendig. Eksisterende institusjoner og maktstrukturer mister sin tidligere relevans, og nye grupperinger etableres.

Disse grupperingene danner nye maktforhold som gjør det mulig for oss å utfordre situasjonen slik den var før. En felles enighet og forståelse gjør det mulig å samles om felles mål, og når vi samles, har vi makt. Det er denne makten som vi skaper sammen, som kan stille eksisterende maktforhold til ansvar. Både norske og filippinske styresmakter har brukt ordene dugnad og bayanihan, men det er viktig at vi har et kritisk blikk på bruken av disse ordene, i en tid hvor fellesskap og solidaritet mellom mennesker er noe vi behøver mer enn noensinne, og hvor nye grupperinger kan formes for å utfordre de etablerte ulikhetene som nettopp pandemien har gjort så synlig.

Selve åpningen hadde visstnok ikke så mye lavere besøkstall en normalt, men det var klart at det ikke var samme stemning som ellers. På en annen side var det et sterkt samhold blant oss kuratorer, som gjorde det hele til en unik opplevelse. Den siste uken i august holder vi en serie program og samlinger, uformelt, men koordinert. Med andre ord er dette en invitasjon til å oppleve og delta fysisk i dialogen og diskusjonen som Veneziabiennalen har valgt som årets tema. Spørsmålet om hvordan vi skal leve sammen, hvilke verdier vi skal vektlegge, og hvordan vi skal takle våre globale utfordringer for framtiden, forutsetter at vi alle er i stand til å lytte, slik at flere stemmer blir hørt.

Den 30. august ble Furunes og hans kollegaer berømmet med hederlig omtale som nasjonal deltakelse av Gulløven-juryen i Venezia, som kalte prosjektet «et eksemplarisk samfunnsprosjekt som skaper et rikt arkiv og erfaringer rundt samarbeidende byggepraksis.»