Paviljongarkivene

Nordisk mentalitet

Det var alt annet enn friksjonsløst da planene om en nordisk paviljong i Venezia ble utformet på 1950-tallet. Det rike Sverige var den store pådriveren, Norge hang seg på underveis, mens Finland var så fattig etter andre verdenskrig at en paviljong for kunst ikke akkurat sto øverst på finnenes budsjetter.

Sverige sørget over sin gamle paviljong, som var overtatt av Nederland i 1932, og uten arbeidet til Nasjonalmuseums-direktøren Erik Wettergren, en for mange helt ukjent helt som trer frem fra arkivene, ville prosjektet aldri blitt realisert.

– Paviljongen var mest av alt et svensk prosjekt, og det var derfor lettelse å spore i Sverige da norske Sverre Fehn vant konkurransen. Det nordiske ble forsterket, og man fikk ikke et helsvensk prosjekt, sier Lending.

Island var nærmest fraværende i prosessen, og Danmark hadde allerede sin egen paviljong, tegnet av Carl Brummer i 1932 og finansiert av Ny Carlsbergfondet. Det ble en intern strid i Danmark mellom dem som ville bevare og fornye den danske paviljongen, og dem som ville inn i det nordiske.

– Den danske debatten ble nærmest en kulturell borgerkrig mellom staten, arkitektene og kunstnerne på den ene siden og det mektige Ny Carlsbergfondet på den andre, sier Lending.

Ølbryggerifondet vant dragkampen. Det dansk-islandske fraværet og friksjonen brøt med den nordiske drømmen og var ekstremt skuffende for de involverte, også for italienerne, forklarer Lending.

Ideen resonnerte med Nordisk råd og deres ønske om å vise frem det nordiske samholdet, ikke bare politisk, men også gjennom kunst, design og arkitektur. Lending og Langdalen skriver imidlertid at arbeidet med «Veneziabiennalen viste at en nordisk kulturell enhet var mer ønsketenkning enn en politisk realitet».

– Midt i den kalde krigen drømte Norden først om en forsvarsallianse. I stedet ble det Nordisk råd, og biennalepaviljongen skulle bli deres første kulturelle prosjekt. Paviljongen blir derfor et interessant prisme for å forstå mentaliteten i de nordiske landene i etterkrigstiden. At kun tre nordiske land til slutt ble med, viser hvor utfordrende det nordiske samarbeidet faktisk var.

Filmstjernevakker

Det er til slutt Sverre Fehn som vinner arkitektkonkurransen, mot en finsk (Reima Pietilä) og en svensk (Klas Anshelm) arkitekt. Fehn er 34 år og valgt til konkurransen på grunn av erfaringene i Brussel, hvor han tegnet den norske paviljongen til verdensutstillingen i 1958.

– Fehn er filmstjernevakker og har allerede da, i nordisk sammenheng, en nærmest glamorøs opptreden i pressen når han snakker om paviljongen, sier Lending.

Italienerne var før oppføringen svært opptatt av å få Norden inn i biennalen. Det hadde vært flere større nordiske kunstmønstringer i Italia, og det var store forventinger til det særegne, moderne og nordiske.

Fehn hadde brukt plastikk i paviljongen i Brussel, og ville også bruke det hypermoderne materialet i Venezia. Han landet på glassfiber – et tak som har blitt byttet ut flere ganger, sist i fjor vår.

– Det var nærmest et krav om at paviljongen skulle inn i den etter hvert anakronistiske samlingen av arkitektur som representant for noe helt nytt og moderne. Fehn svarte på disse forventingene med en djervhet og dristighet som har gjort bygget til et symbol på det moderne Norden, forklarer Lending.

Fehn og trærne

Til tross for byggets suksess er det ikke alle historiene om bygget som stemmer. Ofte blir byggets samspill og varhet for naturen fremhevet. Blant annet gjennom at trærne i parken, plantet under Napoleons okkupasjon på slutten av 1790-tallet, skulle bevares. Fehn har selv snakket varmt om trærne, men kildene forteller en litt annen historie.

– Fehn besøker tomten først i september 1958 og finner et umulig buskas. Vi viser i detalj hvordan byggekomiteen forhandler med venezianske advokater om hvor mange trær som kan hugges. Myten er at trærne viser en helt særegen nordisk naturfornemmelse, men kildene forteller at det egentlig ikke var noen som ville ha trærne.

– Men Fehn ville bevare trærne?

– Ja, han prøver desperat å redde 18 trær, men kun noen få overlever det første året. Sannheten er at trærne ikke tålte byggeprosessen. På et av bildene fra byggeplassen ser vi forpinte trær, nærmest som torturerte skikkelser. Den første svenske kuratoren, Pontus Hultén, trygler om å hugge de tre siste trærne. Tiår etterpå foreleser Fehn på AA i London og på MIT og forteller om disse trærne han tok vare på, selv om han vet at de ikke finnes lenger. Slik er han med på å opprettholde mytene om bygget.

Mellom magi og problem

«Sverre Fehns paviljong er et magisk sted. Det har alltid vært en drøm å stille ut på dette stedet», sa Reinhard Kropf i Helen & Hard til Arkitektnytt i fjor. Kontoret installerer denne våren sin utstilling «Det vi deler. En modell for bofellesskap» i paviljongen. Opplevelsen av å være på et magisk sted er gjentatt gjennom hele byggets historie. For Lending blir magien forsterket av den nå økte kunnskapen om byggets mange problematiske sider.

– Den historiske, fysiske realiteten viser at alt snakket om magi ikke bare er poetisk synsing, det er noe mer enn det som har gjort at man i både Japan og Latin-Amerika anser den for smykket i Giardiniparken.

Og muligens kan magien ligge i alle feilene? I juryens begrunnelse heter det for eksempel at Fehns bidrag blant annet skapte «stor fleksibilitet» for utstillere, men i realiteten har det kanskje blitt det omvendte.

– Det er et vidunderlig bygg, men Fehns djerve eksperiment har vært en konstant utfordring. Alle som har stilt ut der, vet at det er et av de vanskeligste å kuratere i Venezia – gulvet synker og man kan ikke skru i veggene. Mens juryen så et fleksibelt bygg, og der Fehn ville bygge for fremtidens samtidskunst, ble det svært ufleksibelt. Men kanskje er det også dette som gjør bygget til en suksess – et vakkert problem?