Planeter i det modernistiske solsystemet

Landskap, natur og rom

Dagens eier av Planetveien 14, Øyvind Isachsen, forteller oss om besøk fra både Jørn Utzon – som fortalte Korsmo og Norberg-Schulz om det fantastiske konseptet gulvvarme – og Alvar Aalto, som kun hadde ett krav, som var at et melkeglass med vodka stod plassert ved sengen hans om morgenen.

– I boken legger jeg litt vekt på dette frontbildet, med furutreet, vindusglass og plater, og transparensen til interiøret. Det er litt morsomt at Grete Prytz i Planetveien skal ha snakket mye om idéen om «hjemmets mekano», som var gjeldende i hennes og Korsmos hjem, stadig omskiftelig og i endring. Mens Norberg-Schulz i sine tekster, og de få foto vi har fra interiøret, var mer opptatt av å ha et stasjonært kuratert interiør, med få objekter.

Mens andre unge grupper i England, Frankrike og Nederland fordypet seg i urbanisme, kombinert med en forståelse av sårbare sosiale grupper og en mer antropologisk tilnærming, så var forholdet til stedets topografi, landskap, natur, rom og mennesker i en bredere forstand viktigere for Pagon-arkitektene. Deres betydning ligger særlig i hvor sterkt de vektla arkitektoniske rom og natur, skriver Johnsen.

Underbelyst internasjonalt

Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Jørn Utzon, Arne Korsmo. I Norge og Norden er disse godt kjent, og to av dem er Pritzker-prisvinnere. Likevel er etableringen av en norsk junior gruppe innen CIAM med Norberg-Schulz som leder og sammenslutningen i 1950 med Korsmos gruppe Pagon – kort for Progressive Arkitekters Gruppe, Oslo, Norge – underbelyst, hevder Espen Johnsen.

I sin nye bok om gruppen, som utgis på britiske Bloomsbury, utforsker kunsthistorieprofessoren kontakten med CIAM ledelsen, forbindelsene innad i gruppen, og hvordan de har påvirket hverandres arkitektur.

– Disse arkitektene blir ofte behandlet i separate, monografiske framstillinger. Hensikten min har vært å studere dem i sammenheng, og vise hvordan idéflyten dem imellom er ganske tett, og skjer parallelt når de jobber på sine ulike samarbeidsprosjekter. Denne typen nettverk og personlige forbindelser mellom arkitekter er ofte undervurdert i arkitekturhistorien, og kan bidra til å åpne opp vår forståelse av både verkene og ideene bak.

Sjelden dynamikk

Dette er veldig formative år for norsk arkitekturhistorie, som også har internasjonal betydning, mener Johnsen.

– Dette trengs å formidles i større grad, flere trenger å lese om dette miljøet, hvor Korsmo og Norberg-Schulz var de ledende skikkelsene, men og der Fehn, Grung, Mjelva Østbye og Esdaile inngikk. Deres kulturelle balanse mellom intellekt og kreativitet og ulike personlige egenskaper og kunstneriske innstillinger, bidro til en sjelden dynamikk. 

I norsk arkitekturhistorie er Pagon ofte nevnt, men ikke så grundig undersøkt, mener Johnsen. De blir heller ikke ofte nevnt i CIAM-sammenhenger. Johnsen forsøker likevel å vise at de er mer internasjonalt orientert enn hva som har vært kjent, og hvordan de responderer på nye idéer fra USA og gjennom CIAM-konferanser de deltar på.

– De jobber med imponerende mange typologier, som de fremmer ganske radikale løsninger på. Det er byplaner av Oslo sentrum og suburbia-tettsteder, nye tanker om hvordan en kirke eller et krematorium skal være, velferdsbygg som Økern aldershjem, museer og utstillinger, og selvfølgelig boligen, som er en fellesnevner for de fleste av dem, forteller Johnsen.

Idéer i sammenheng

Rekken i Planetveien, hvor vi nå befinner oss, er et godt eksempel. Her manifesteres glasshuset, med Korsmos idé om «hjemmets mekano», i et prosjekt som da det ble bygget ble fremstilt som et eksperimenthus og et sjokk for norske arkitekter. I tankesett er husene en syntese av Eames-huset og Mies sitt Farnsworth House, men også av Pagon-prosjekter.

– Idéen om glasshus, moduler og konstruksjon var mange av Pagon-arkitektene opptatt av, og arbeidet med tett. For å forstå idéene bak hjelper det å studere disse prosjektene i sammenheng. Utzon, Fehn og Grung, Korsmo og Norberg-Schulz, alle jobber med dette parallelt. Og i denne sfæren har de hele tiden en dialog med Mies van der Rohe. Hvordan Mies åpnet seg i samtaler med den unge Norberg-Schulz kommenteres i boken. 

Alle finner fram til løsninger i et ønske om å fornye modernismen, men dette må også sees i lys av deres antropologiske studier av ikke vestlige kulturer, som Korsmo og Utzons felles reise i Mexico, og de individuelle opplevelsene i Marokko som Utzon, Fehn og Grung erfarer.

Korsmo og Utzon

Pagon er en løs gruppering, og egentlig bare en fellesbetegnelse på disse arkitektenes relativt tette personlige nettverk, påpeker Johnsen. I boken legger han vekt på Korsmo og Utzons formative år og samarbeidsprosjekter 1947-48, hvor flyten av idéer og målsetninger er tett.

– Når Korsmo forbereder sin gjesteforelesning til NTH-professoratet i Trondheim i 1948, så er han hos Utzon, som samtidig formulerer sine tanker, sitt credo om hvordan arkitekturen skal være. Fra deres opphold i Stockholm under krigens siste år frem til begynnelsen av 1950-tallet fremstår idéflyten mellom dem sterkere integrert enn vi tidligere har trodd.

Korsmos gjesteforelesning viser en ny, global holdning til fremtidens arkitektur, hvor ønsket er å fornye modernismen og samtidig trekke inn et globalt perspektiv og studere tidligere tiders kulturer og hvordan de forholder seg til klima og natur, påpeker Johnsen.

– Når Korsmo kommer til Stockholm i 1944 er han ganske nedbrutt, og føler at arkitekturen hans har stagnert. Møtet med både Utzon og Stockholms arkitektoniske kultur blir en ny vår for ham. Dette, kombinert med opplevelser av naturen og impulser fra Kina, Japan og Wright, blir viktig i hvordan de tenker at modernismen kan fornye seg.

Ikke radikal

Denne kombinasjonen av ny amerikansk orientering og det globale, naturorienterte perspektivet, er arkitektene ganske alene om internasjonalt, mener Johnsen.

Spesielt prosjekter fra 1950 til 52 har påfallende mange fellestrekk, mener han. Økern aldershjem er vanskelig å tenke seg uten møtet mellom Utzon, Grung og Fehn i København i 1951, mener Johnsen, hvor de i et CIAM prosjekt foreslår en rekke av boliger med en bakenforliggende mur, en fleksibilitet i romfunksjoner og en foranstilt glassvegg. 

Idéene ser man samtidig bearbeidet i Utzons egen bolig, samt i krematoriums- og kirkeprosjekter fra Fehn og Grung og Fehn og Østbye. Det er også nå Korsmo og Norberg-Schulz påbegynner utformingen av Planetveien, og i 1952 publiserer Pagon-arkitektene i Byggekunst sine banebrytende artikler, som dessverre kun blir lest av norske og nordiske kolleger.

– Det jeg prøver å vise er at det er et gap innenfor den modernistiske avantgarden. Avantgarden stivnet på 30-tallet, og fikk en oppblomstring igjen midt på 50-tallet. Pagon arkitektenes virksomhet 1947-55 kan leses som et overgangsfenomen, hvor de støtter seg på modernismen, men også forsøker å fornye den. Men ikke på en radikal og sosial måte, som den nye avantgarden fra midten av 1950-årene. Pagon er særdeles oppdatert og tett på den internasjonale diskursen, samtidig som de tilføyer noe eget med sine natur- og landskapsstudier, og i å se verdien i anonym folkearkitektur fra Østen og Nord-Afrika. Deres arkitektur er ofte motsigelsesfull og med kontraster, kombinert med sterke konsepter.