Sikksakk Groruddalen: – En særegen urbanitet er i ferd med å forsvinne

Sikksakk gjennom dalen

For Groruddalen er byområdet som er planlagt på langs og ikke på tvers. Opprinnelig var det et landbruksområde som gradvis ble et byggeland for Oslo kommune, og er det fremdeles. 

Først ble det bygget stasjonsbyer langs hovedbanen, deretter langs to t-baneruter og tre motorveier. Går man på tvers av alle disse ender man derfor fort i barrierer av infrastruktur, eventuelt gamle industriområder og logistikksentraler, eller mer klassisk turvennlige flekker av natur, parker og den litt glemte Alnaelven. Her finnes alt fra sjeldne salamandere og Nationaltheatrets verksted til Nordens største moské og Bjerke travbane. 

Groruddalen var også emne for Speed-arkitektenes diplomoppgave ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) – som danner utgangspunkt for bokprosjektet. 

– Hvorfor er det likevel en god idé å gå på tvers? 

– Som studenter ved AHO jobbet vi mye med kartdata, men skulle vi forstå urbaniteten i Groruddalen måtte vi ta beina fatt og gå på tvers av dalen. Det blir merkelige sikksakk-ruter, men også svært interessant, forklarer Stokke. 

Google Maps-poesi

Fotograf Simen Øvergaards 75 bilder er en sentral del av bokprosjektet. Øvergaard brukte sommeren 2022 i dalen, syklet nesten daglig med lastesykkel og har tatt bildene på storformatkamera (4 x 5 toms fargenegativ).

Han er blant annet inspirert av den historiske fotografen Anders B. Wilse (1865–1949) som på tidlig 1900-tallet dokumenterte Norge.

– Wilse viste frem Norge på en helt naturlig måte. Det samme ville jeg gjøre med Groruddalen. Mine bilder er derfor mest ment for ettertiden og kanskje ikke så aktuelle i dag. Det er ikke et kunstnerisk blikk eller bruk av et utfordrende format, men mer nøytrale iakttagelser i «google maps street view»-modus, kanskje iblandet litt poesi. 

– Er det en fare å estetisere Groruddalen – altså gjøre det vakrere enn det er? 

– Det er alltid en fare for å estetisere så jeg er spent på om noen tenker det, men for meg handlet det aldri om det. Jeg var mer overrasket over hvor mye forskjellig som finnes her og håper jeg har fått med mangfoldet både i urbaniteten og naturen. Samtidig var det viktig å ikke lene seg mot komikken, det hadde blitt for enkelt, men hele tiden ha respekt for stedet og dem som bor her, sier Øvergaard. 

Dalen som forsvinner

I boken beskrives fem ulike turer og man kan også lese Arkitektur-redaktør Gaute Brochmanns tekst «Farvel til Groruddalen» og idéhistoriker Jonny Aspens tekst om «Byvandring som erkjennelsesverktøy». For Speed og Stokke og Heggertveit har det handlet om å vise frem dalens fulle potensial. 

– Målet er å vise frem kontrastene mellom elv, industri og infrastruktur side-om-side med boliger, kjøpesentre og overraskelser og morsomme steder. Dette er viktig å formidle først og fremst fordi de er i ferd med å forsvinne i bit-for-bit-utbyggingen av steder som Løren, Økern og Ulven. 

– Er det en utbygging dere først og fremst vil dokumentere, eller også problematisere? 

– Vi vil problematisere den fordi den er en naturlig konsekvens av en by i vekst, som også vi som arkitekter må stå ansvarlige for. Problemet er at de siste tiårenes utbygging ikke tar inn i seg den særegne urbaniteten vi beskriver. Det blir en «one size fits all»-byutvikling, som vi er skeptiske til. Man mister følelsen av frihet og åpenhet, som vi ser mange historiske bevis på ellers i dalen, sier Stokke-Mikalsen.

Ta hensyn til det som er

Samtidig bærer ikke de to på noen nostalgisk visjon om å bevare for å bevare, bedyrer de. Det handler om å dokumentere en særegen urbanitet som er i ferd med å forsvinne, da spesielt den industriarkitekturen som i dag blir revet til fordel for generiske byutvikling. 

– Man kan ikke bevare industri i byen for enhver pris, men heller bygge og utvikle på en måte som tar hensyn til det som allerede eksisterer på steder, heller enn å rive og starte på nytt, sier Stokke-Mikalsen.

– Men er ikke dagens byutvikling bare vår tids fortsettelse på den steg-for-steg-byggingen som alltid har funnet sted her? 

– Man kan selvfølgelig problematisere at man tidligere valgte å bygge ned matjord til fordel for drabantbyer, men det skjedde på en mye mer interessant og tilpasset måte sammenlignet med det som skjer nå. Dette er ikke bare en kopi av europeisk etterkrigsmodernisme, men en modernisme som møter Groruddalens topografi og natur på en helt unik og interessant måte. 

På tur i modernismen

Som en perfekt timet arkitekturvandring har vi akkurat nådd et av de mest omstridte eksemplene på dette møtet mellom topografi, natur og modernisme. Foran oss rager en av fire Ammerudblokker opp i tåken – Obos-blokken hvis førsteutkast ble tegnet av Håkon Mjelva og Per Norseng og deretter gitt videre til byggelagets egne arkitekter. 

– Disse blokkene kan sees på som skulpturer i landskapet. Det er god plass mellom dem, med park og skog mellom blokkene, sier Heggertveit. 

Arkitektene var her tydelig inspirert av Marseilleblokken til Le Corbusier, men i samme nabolag finnes spor etter en enda mer eksperimentell Mjelva-arkitektur, nemlig den såkalte «Bananblokka» – Norges lengste boligblokk da den sto ferdig i 1967.  

– Dette er et kjempegodt eksempel på modernismen i Norge. Den er ekstrem på sin måte, men også tilpasset terrenget med skogen utrolig tett på. Opprinnelig så beboerne også ut på mer skog fra leilighetsvinduene enn de gjør nå. Men her ser vi hvordan en ny skole har blitt nærmeste nabo, noe som viser at man ikke har klart å ivareta den opprinnelige tanken til Mjelva, sier Heggertveit.

Et arkitekturlaboratorium 

Ingen byvandring i suburbia uten å gå oss litt fast. Rundt bananblokken stoppes vi av et gjerde, og arkitekter, fotograf og journalist må derfor skli oss gjennom en skråning av et skogholt for å komme oss videre. Og der gjennom skodden siger plutselig Mjelvas berømte atriumshus frem: Er vi i en slags opplevelsespark for arkitektur?

– Hele utbyggingen av Groruddalen handlet om å få bukt med bolignød etter krigen. Vi går derfor virkelig rundt i historisk innovativ arkitektur. Her fikk arkitektene kompromissløst bryne seg på store utfordringer – enten den lange bananblokka, høye lamellblokker eller atriumhus med opprinnelig ingen vinduer ut mot gaten. Som arkitekt så er det fantastisk å se at man har våget å dra skikkelig på i et slags «testbed» for arkitektur, sier Stokke-Mikalsen. 

– Hva er det byvandringer som dette gjør med oss mennesker? 

– Hvis man går med et litt våkent blikk, blir man kjent med et sted på en helt annen måte. Det er en kunstnerisk praksis hvor man går sammen, prater om stedene, ser på dem, og så får stedene også en ny mening. Oslofolk er veldig glad i å gå tur. Groruddalen byr på mye god natur, men vi vil utfordre folk til å gå tur i byen og ikke bare i skogen. Kanskje man da også får et annet forhold til den utviklingen som nå skjer på alle kanter, avslutter Stokke før vi tusler bort til Grorud T-banestasjon – også tegnet av Mjelva. 

Boken «Groruddalen på tvers» lanseres på AHO mandag 25. november, med blant andre filmskaper Dag Johan Haugerud, i samtalepanelet. Les mer på AHOs nettsider.