– Sjokkerende behandling av et fredet kulturminne

Sperret inngang

Planen var egentlig å skrive et kampskrift, hvor de tok til orde for å ruste opp kulturminnet til sin fordums glans, og gi det den behandlingen det fortjener. 

Så en dag, i 2022, skeivt kulturår, oppdaget de plutselig at hele greia var pakket inn i en hvit presenning. Noe var i ferd med å skje. De fant raskt ut at kommunen hadde tatt tak, på initiativ fra galleriet OSL Contemporary. 

– Da tenkte vi at premisset for utgivelsen hadde endret seg, og at det kanskje ikke var noe å hisse seg opp for likevel. Kanskje et kampskrift var unødvendig, sier Stokke.

Men da de oppdaget hva hensikten med opprustningen var, ble de litt hissige likevel.

I stedet for å restaurere pissoaret og la det få sin opprinnelige funksjon, var hensikten å tilrettelegge for et midlertidig kunstverk, som samtidig innebar å sperre igjen inngangen.

Fra åpne armer, til armer i kors

De er raske med å påpeke at restaureringen er gjort på en glimrende måte: Et helt nytt tak er på plass, og man har også funnet tilbake til den opprinnelige fargen, som til manges overraskelse ikke var hvit, men isblå. 

Forseglingen av inngangen, har de derimot større problemer med.

– Vi mener det er en ganske sjokkerende behandling av et fredet kulturminne, den høyeste vernegraden man har av arkitektur. Når man forsegler inngangen blir arkitekturen noe helt annet, og det som før var som åpne armer som ønsket velkommen, er nå armer i kors, lukket og låst, sier Stokke.

– Skal det være sånn permanent?

– Vi har ikke snakket med kommunen etter at installasjonen ble tatt ned, men de har sagt at de ikke har prioritert å ruste opp pissoaret, men kun det ytre skallet.

– Og da kan det like gjerne forbli lukket?

– Det dreier seg nok om en frykt for hva som skjer hvis folk kan gå inn, som jo er paradoksalt når det var nettopp bruken som gjorde at det ble fredet i utgangspunktet, sier Heggertveit.

Stadig færre offentlige toaletter

Som de skriver i boken, var fredningen av Kjærlighetskarusellen en del av en ny vending i kulturminnevern i Norge, som skjedde under kulturminneåret i 2009. Man dreide seg vekk fra å verne de estetisk vakreste objektene, til å verne kulturhistorisk viktige bygg, der fokus var mer på bruken av byggene. Som telefonkiosker og pissoarer «kjent som erotisk møtested for homofile menn», som det står på den blå plaketten fra Selskabet for Oslo bys vel.

– Kommunen har kanskje tenkt at denne funksjonen som møtested mellom menn er et historisk fenomen, men det lever jo i beste velgående på andre siden av parken her, sier Stokke, og peker opp mot Blåsen, stadig et aktivt «cruising»-område. 

– Det at man stenger dette av sier også noe om tilstanden på slike offentlige tilbud i samfunnet. Det er kafeer overalt hvor man kan kjøpe seg en kopp kaffe, men det blir gradvis færre og færre offentlig tilgjengelige gratis toaletter, sier Stokke.

– Homohistorien er ikke rosenrød

– I slutten av boka virker det som dere ikke helt klarer å bestemme dere for hva som hadde vært best, å la Kjærlighetskarusellen stå og forfalle, eller at det er rustet opp men stengt av, som nå?

– Nå har det blitt en mellomting, der man bryr seg om arkitekturen, men ikke om bruken. Vi syns man heller burde lagt pengene i en pott som skal gå til å koble det på vann og avløp. Egentlig hadde det vært et sterkere symbol om det bare stod og forfalt og luktet vondt. Homohistorien er ikke rosenrød, sier Stokke.

Men det er tross alt bra at man tar vare på det, mener Heggertveit.

– Men man burde være mer bevisst hvorfor man mente at dette var verdt å verne i utgangspunktet.

Ensom bevart node

Boka ble altså ikke et kampskrift, selv om den er liten, nett og ser ut som en politisk pamflett. I stedet dykker Stokke og Heggertveit ned i kultur- og arkitekturhistorien knyttet til både Kjærlighetskarusellen spesielt, og offentlige toaletter som møtesteder for homofile menn generelt.

– Det fantes et helt nettverk av offentlige toaletter og møtesteder, den gang det var kriminelt for menn å ha sex med menn. Vi har jobbet mye med byvandring i vår praksis, og en ting som er påfallende når det kommer til den skeive historien er hvor vanskelig en byvandring er, fordi så mange av de viktigste stedene nå er borte. Sånn sett er det ekstra viktig å ta vare på denne ene noden som fortsatt er igjen, sier Stokke.

I boka kritiseres også offentlige symboler som regnbueplassen i Spikersuppa, og regnbuegata utenfor London pub, åsted for terrorangrepet 25. juni 2022.

Å bare male ting i regnbuefarger blir for overfladisk, mener de to arkitektene.

– Det er selvfølgelig bra at vi har kommet dit at det er bred politisk enighet om skeives rettigheter og skeives plass i byen er en selvfølge. Samtidig har vi vært litt undrende til hvordan dette har sett ut i praksis, hvor det skeive aspektet reduseres til litt regnbuemaling. Disse symbolene er kjempeviktige, men som arkitekter er vi opptatt av at det også også er romlige aspekter her, sier Stokke.

Uplanlagt arkitektur

En del av tanken rundt skeiv arkitektur er at det ikke nødvendigvis lar seg planlegge, men er rom og åpninger som blir tatt i bruk på en ny og uventet måte, for eksempel som møtesteder.

– Samtidig er det jo noen kjennetegn for hvordan sånne møtesteder oppstår, så til en viss grad kan man legge til rette for det. Skeive utesteder ligger for eksempel gjerne i sidegater, og da kan man spørre seg om det er lurt å ha en regnbueløper inn fra hovedgata, eller om det er et poeng at man skal kunne snike seg unna, spør Heggertveit.

Skeiv arkitektur handler mye om trygghet, sier Stokke.

– Det betyr både at man skal kunne være sammen med likesinnede, og at man ikke skal være for eksponert og sårbar. Det som har skjedd med Kjærlighetskarusellen er at det var et sted man kunne snike seg unna til, et historisk viktig sted, som har blitt gjort til et estetisk objekt, et symbol, et monument. Samtidig har man gjort det til et mindre skeivt sted.

Er forfall å foretrekke?

I boken spør de, hva er et godt monument? 

– Da kommer vi tilbake til dette med bevaring gjennom bruk, som er Riksantikvarens mantra. Kanskje hadde det vært bedre om pissoaret bare fikk stå og forfalle. Kanskje skal vi la Blåsen få vokse og gro seg enda mer frodig, kanskje det er det vakreste monumentet til skeiv kjærlighet og skeiv historie, i stedet for et objekt på en pidestall, sier Stokke.

Boka utgis på det nyoppstartede arkitekturforlaget Grotto, og lanseres mandag 12. august på London pub. Dit kommer også sosialantropolog Hans Wiggo Kristiansen, som skrev sin doktoravhandling om Kjærlighetskarusellen.