Slik er kunstsiloen i Kristiansand

Åpnet mot omgivelsene

Ett grep var å legge til et stort volum på østsiden av siloen som gir plass til museets romprogram. Det nye volumet er forskjøvet i forhold til Siloen for å skape varierte byrom mot Kulturskolen og Kilden. Forskyvningen tillater også at de sydligste si kommer helt ned til bakken i det nye byrommet Kanaltorget.  

– Bygningen ble jo bygget for korn, og var ikke åpent mot omgivelsene. For å åpne opp har vi laget noen kutt eller striper av glass, som gjør at du får kontakt mellom ute og inne, og gjør at bygningen blir aktiv i miljøet. 

En sånn stripe av glass går langs kaia, og i trapperommet som går helt til topps i siloen, og skaper kontakt ut av trappa og inn mot byen. I tillegg avsluttes silosylinderne med glass på toppen. Dette blir som et fyrtårn som kommuniserer ut mot det store landskapet, sier Wåge.

Siloen som skulpturelt element

Det mest slående grepet innvendig er at nedre del av de store betongsylinderne i siloen er kuttet av, 20 meter opp fra bakken, slik at et stort åpent rom – Silosalen – dannes i bunnen av bygget.

– Dette setter selve siloen i sentrum av anlegget, den spiller hovedrollen. Siloen blir et skulpturellt element som museet organiserer seg omkring, gjennom, under og over. Silosalen blir museets hjerte. 

Hele første etasje er åpen og er tenkt å fungere som et offentlig byrom for Kristiansand.

– Har alt gått som planlagt, eller er det blitt noen vesentlige endringer eller overraskelser underveis?

– Vi har hatt litt forskjellige utkast til ny bæring da vi skar gjennom sylinderne. Der har vi måttet være fleksible for å finne riktig løsning, og det var flere varianter på bordet. Den ble litt kraftigere enn vi i utgangspunktet tenkte, men vi er veldig fornøyd med den løsningen det ble til slutt. 

Utfordrende teknisk

– De avkutta silorørene ser spektakulære ut på bilder, men det fremstår også som en idé som kanskje er vanskeligere å gjennomføre i praksis enn man først hadde tenkt?

– Ja, det var en utfordring rent teknisk. Vi hadde med oss ingeniører og betongkyndige hele veien, så vi visste at det gikk an. Men det er klart det var en risiko i prosjektet, akkurat det konseptet.

Noen av sylinderne har glasstak man kan gå på. 

– Det er ganske skummelt om man har høydeskrekk, det er 37 meter ned til gulvet i silosalen. 

Prosjektet har vært en totalentreprise, noe som alltid er litt utfordrende for arkitekter, påpeker Wåge.

– Men det har vært vilje til å få til noe bra. Det er et utrolig privilegium å få være med på et prosjekt som dette, der alle vil at det skal bli bra. Sånn er det ikke alltid. Ofte vil mange bare at det skal bli billig. Her har det vært høyt fokus på økonomi, men også arkitektonisk ambisjon både fra tiltakshaver og entreprenør, sier han.

Korsmo og Aaslands proporsjoner

Den gamle betongen har i stor grad blitt latt værende som den var. Prinsippet har vært å la den røffe eksisterende betongen stå opp mot nye, presise arkitektoniske elementer i blant annet stål. 

– Hvordan har det vært å jobbe med den opprinnelige arkitekturen til Korsmo og Aasland?

– Det har vært veldig spennende. De var jo moderne arkitekter, men hadde samtidig fra en klassisk utdannelse, som gjorde at de hadde et bevisst forhold til komposisjon og proporsjoner. Selv om vi har endret en god del både i eksteriør og særlig interiør, så har vi også jobbet med å bevare den holdningen til proporsjoner og dimensjonering.

– Hva har vært de største arkitektoniske utfordringene i å gjøre en kornsilo fra 30-tallet til et kunstmuseum i dag?

– Det var å få bygningen til å bli aktiv. Det har vært både det morsomste og vanskeligste. Og utover det er det å bygge et moderne kunstmuseum ganske komplekst. Det skal se lett og enkelt ut, men det ligger veldig mye arbeid bak å innfri alle kravene til sikkerhet, brann, akustikk, og så videre. 

Arkitektur vs. kunst?

– På et kunstmuseum er det kanskje ofte en fordel at arkitekturen ikke gjør så mye ut av seg, sånn at kunsten virkelig får komme til sin rett. Men som arkitekt har man kanskje også lyst til at arkitekturen skal få skinne. Har dette vært en problematikk i dette prosjektet?

– Ja, det har det. Selve siloen har jo en veldig sterk karakter, og det har vi forsøkt å vise og framheve. Så har vi, opp mot det, også laget enklere hvite bokser som er utstillingsrom, og som av og til er helt fjernet fra silomiljøet. Da får du en slags duett mellom det veldig karaktersterke, hvor man kan se for seg at noen lager stedsspesifikk kunst, og de litt mer passive rommene, hvor arkitekturen ikke spiller hovedrollen.

For eksempel har det vist seg at Gjerdeløa til Marianne Heske passer utrolig godt inn i siloen, sier Wåge. Her kan man stille ut den typen kunst som man ønsker at skal være i dialog med arkitekturen.

Ut mot kaia lå det opprinnelig et lagerbygg som dessverre måtte rives og bygges opp på nytt, forteller Wåge. Selv om det nye er endret litt i høyde og fasade har det samme formspråk, og samme materialbruk, med slemmet tegl.

Arkitekter skjermet fra stormen

– Dette prosjektet har jo vært ganske omdiskutert, særlig lokalt. Har de omstendighetene hatt noe å si for deres arbeid, eller har dere jobbet med dette på trygg avstand fra Barcelona?

– Vi har nok vært litt lykkelig skjermet fra stormen. Men det har jo vært mange ganger hvor prosjektet kunne blitt stoppet, med masse avstemninger og diskusjon rundt finansiering. Diskusjonen har dreid seg mer om offentlig pengebruk enn arkitekturen. Sånn sett er det kanskje først nå vårt bidrag kan bli gjenstand for diskusjon, sier Wåge, som samtidig påpeker at tilbakemeldingene så langt har vært veldig positive.

Vil ha flere konkurranser

Til slutt understreker Wåge at prosjektet er resultatet av en arkitektkonkurranse, noe han syns det er blitt alt for få av i Norge.

– Det er utrolig flott med en tiltakshaver som tør å satse på konkurranseformatet, med et ordentlig juryering. Det har vært veldig viktig for oss å ha konkurranseforslaget i bakhånd, som er vurdert og gjennomgått av fagfolk, for å kunne greie å beholde konseptene underveis. Det er en form vi ser mindre og mindre av i Norge, som vi håper det blir mer av i framtiden.