Snøhetta transformerer globalt hovedkvarter

Så lenge du beholder betongen

For Osuldsen er Laerdal Medical nærmest en perfekt oppdragsgiver. Selskapet har nemlig en klimasatsing, hvor målet er en 70 prosent reduksjon av klimautslipp fra all aktivitet innen 2030.

Derfor var det naturlig å tenke ombruk og transformasjon, forklarer hun. 

Det nye hovedkontoret er også ett av de to første Futurebuilt-prosjektene i Stavanger, og har oppnådd det som kalles «BREEAM-NOR Outstanding certification».

– Eksisterende bygningsmasse var kompleks, utbygd gjennom åtte trinn, med blant annet en stor fjellhall. Med den fantastiske visjonen deres i bunn forklarte vi at transformasjon ville være mye bedre enn å bygge nytt. I tillegg var det en svært interessant bygningsmasse å jobbe med – på et spennende sted, sier Osuldsen. 

– Flere steder har det vært diskusjoner om hva som er et transformasjonsprosjekt og ikke. Også i Laerdal-prosjektet er mye blitt revet og mye er lagt til. Hvor går grensen mellom nybygg og transformasjon? 

– Det er en interessant diskusjon. Så lenge du beholder dekker og bærende konstruksjon i eksisterende bygg, er det transformasjon, tenker jeg. Hvis du må grave nytt og refundamentere mer enn høyst nødvendig, begynner det å ligne på noe som ikke lenger kan kalles transformasjon.

Viktig å være i Stavanger 

Laerdal Medical er en familiebedrift og andre generasjons eier av Laerdal Medical, Tore Lærdal, er fortsatt svært aktiv i driften sammen med neste generasjon.

– Tore Lærdal er veldig engasjert i å videreføre historien og tilstedeværelsen i Stavanger. Selv om de nesten utelukkende produserer for eksport og er globale, har Stavanger-identiteten vært viktig for eierne. Opprinnelig prøvde vi å beholde den industrielle produksjonen i bygningsmassen, men det lot seg dessverre ikke løse, sier Osuldsen. 

Produksjonen flyttet derfor i 2024 til et oppgradert bygg på Forus, ikke langt fra bykjernen. Det nye hovedkontorets hovedprogram fordeler seg mellom kontorer til administrasjonen, og inovasjonsavdelingen med «makerspace» og tekniske testrom, kantine, sosiale soner og et museum, kalt «Our Journey» med presentasjon av Larrdals historie, samt tre nye offentlige tilgjengelige uterom.

– Føltes som «Charlie og sjokoladefabrikken»

Hva så med arkitekturen? Tomten er krevende med store høydeforskjeller og mye lokaler under bakken, dessuten er ingen av etasjehøydene like, forklarer Snøhetta-arkitekten.  

– Laerdal er et globalt selskap med stor synlighet internasjonalt, men selv med tilhold i Stavanger sentrum i 75 år har de vært lite fysisk synlige. Første gang vi besøkte fabrikken ble vi overrasket over at dette fantes i Norge. Med livredningsdukker overalt og rotasjonstøpsmaskinen hvor armer og bein flagret rundt, føltes det som å være på besøk hos «Charlie og sjokoladefabrikken». Synlighet ble derfor et viktig konsept for arkitekturen. 

Hovedgrepet var å dele bygget som var der i to og snu hovedinngangen mot bykjernen i Stavanger. I kuttet i bygget er det laget passasje for fotgjengere, et nytt byrom, som skaper en snarvei gjennom byen. 

– I tillegg fordelte vi det dype fotavtrykket på to lameller som er forbundet med et glassoverdekt atrium, sier Osuldsen. 

Fasaden var teknisk utdatert og måtte byttes. 

– Her gikk vi for glass i basen, ned mot tre ulike bakkeplan, med mest mulig transparens. Resten er kledd i 75 prosent resirkulert aluminium på prefab-limtreelementer.

Tredimensjonalt spil

Ny bærende konstruksjon er i limtre (CLT). Fasademodulene har et tredimensjonalt spill som er formet etter kurven i et elektrokardiogram (EKG), som viser hjertets aktivitet. Dette er en referanse til Laerdals mål om at én million liv skal reddes årlig innen 2030. 

– Det første gamle bygget fra 1930-tallet var terracottafarget, mens et nabobygg var i rosa. Et annet var gult. Denne fargepaletten jobbet Snøhetta videre med. Vi landet på en burgunderfarge på hovedfasaden i aluminium og gjenværende bygg males opp i terracottafarge. Den nye fargepaletten preger nå fargesettingen for hele Laerdalskvaratalet, forteller Osuldsen. 

Potetskruetrapp i eik

Fargene er også brukt inni bygget. Her kommer man inn i et atrium med en spiraltrapp i eik som dominerende element, trappen er designet og bygd av Risa Meyer i tett samarbeid med Snøhetta.

Osuldsen omtaler selv trappen som «dritfin». 

– Trappen er nærmest formet som en potetskrue som går diagonalt opp i bygget og skaper sosiale soner på alle plan. Med inngang i plan 3, er det korte avstander å gå mellom de totalt seks etasjene.

Innovasjonsavdelingene er lagt til de gamle produksjonshallene i plan 1 og 2 og har gran som hovedmateriale med to forskjellige grønnfarger for fargesetting og bedre orientering i bygget. Fra plan tre og opp er det i hovedsak kontorlandskap og sosiale soner som har fått burgunderfarge og en lys rødrosa farge. 

– Vi har fått inn farge i uterommene ved å bruke knust tegl fra en fasadevegg som vi måtte rive, den ble knust og er nå et funksjonelt ugressbeskyttende toppdekke med tydelig egenfarge i bed langs gate, gårdsrom og på takterrasser, sier arkitekten.

– Også bruken av tre i interiøret forandrer seg jo lenger opp i bygget du kommer – fra gran og bjørk til eik i den nye toppetasjen hvor det også er ekstra takhøyde med stort fellesareal med en fantastisk utsikt. 

– Hvordan klarer dere å imøtegå Breeam og Futurebuilt med så mye nye materialer også? 

– Det viktigste er å beholde så mye som mulig. I ethvert transformasjonsprosjekt må det være målet. Så lenge man kan svare ut alle kravene i BREEAM og FutureBuilt, så dreier det seg ofte om valg av løsninger. Til slutt handler det om kostnader. Her har vi klart å holde oss innenfor kostnadsrammen og en stram tidsplan og Laerdal har uttalt offentlig at transformasjon ikke ble dyrere enn å bygge nytt og er konkurransedyktig i pris. Det er en kjempeviktig motivasjonsfaktor for enhver som skal starte et slikt prosjekt. 

– Alt er ikke perfekt 

I tillegg til å beholde dekker og søyler, har de beholdt for eksempel nedmonterte kabelbroer og stenderverk, som er gjenbrukt andre steder i bygget.

Det er også hentet natursteinsplater fra et annet transformasjonsprosjekt i Stavanger, Katedralen, som er blitt et utegulv på takterrassen i sjette etasje. 

– Her snudde vi steinen fordi den var en polert fasadestein på framsiden, og det ble altfor glatt å gå på, men baksiden funket fint!

I tillegg har gamle himlingsplater og gips blitt ombrukt, hvor himlingen er brukt som lyddempende isolasjon i mellomsjiktet i nye lettvegger av ombruksgipsen, forteller Osuldsen. 

– Dette tror jeg aldri har blitt gjort før. Her har vår interiørarkitekt, i samarbeid med akustiker, gjort nybrottsarbeid. Det var strenge akustiske krav fra oppdragsgiver, så fysiske målinger ble viktig for å dokumentere at det faktisk kunne gi reelle akustiske forbedringer og tilpasses lydkrav mellom møterom.

– Vi foreslo også for Laerdal og vise den råheten i konstruksjonen som fantes i interiøret, men de ville gjerne ha nye overflater. Disse er i bjørkefinér og gran. Vi insisterte på at disse skulle skrus, slik at de kan lettere demonteres og remonteres senere, men de ble dessverre spikret utenfor vår kontroll. 

– Alt ble ikke perfekt? 

– Nei, alt er ikke perfekt. Det er alltid mange kamper i slike transformasjoner, men hver kamp som resulterer i gjennomførte løsninger, er verdt det.

Fra ombruk til spesialavfall

Det er flere transformasjonskamper Snøhetta og Osuldsen tapte i Laerdal-prosjektet. De ønsket å bruke eksisterende yttervinduer i interiøret. Men ombrukshverdagen ville det annerledes. 

– Jeg tror vi brukte et halvt år med prosjektering og undersøkelser før vi fikk nei. Det viste seg at vinduene var laget i et tidsrom på noen måneder rundt 1990, hvor det kunne være en farlig gass i pakning- eller fugemateriale rundt glasset. Da ble alt definert som spesialavfall. 

I stedet ble det vegg i tekstil som er spesialvevd med omtanke for akustiske løsninger sammen med akustiske paneler på baksiden. Dette var noe Snøhetta utviklet sammen med produsenten Kvadrat til himlingen på Under på Lindesnes. 

– Nå fikk vi gjenbrukt kunnskap og videreutviklet løsninger tilpasset en akustisk tekstilvegg som også er en historieforteller om hvor den gamle fasaden gikk, men nå som interiørvegg inne i atriumsrommet. 

Asplan Viak har vært såkalt «rådgivende ingeniør miljø» (RIM) i prosjektet. Ombruksregistrering startet tidlig og gikk over i ombruksprosjektering med beslutningsnotater som måtte ligge til grunn for hvilke deler man tok videre til demontering, lagring og gjenoppbygging. 

– Dere oppsummerer prosjektet med at transformasjon er tidskrevende og nesten like kostbar som å bygge nytt, men at det gir mindre klimautslipp og utgifter over tid. Hvorfor gir det mindre utgifter over tid? 

– Det handler om å ta gode valg for både materialer og tekniske løsninger, få vettuge priser og tenke 60 års levetid, drift og vedlikehold og fra vugge til vugge. Den sirkulære tankegangen må inn i alle fag, og i dette prosjektet er det essensielt at Laerdal er brukerne og eiere. Drift og vedlikehold er dermed hele tiden kalkulert inn i en større helhet. 

Det er alltid flere parallelle regnskap, byggebudsjett, driftsbudsjett og CO2-regnskapet, forklarer hun. I tillegg er sosial bærekraft, en litt vanskeligere kvantifiserbar størrelse, viktig for arkitektene. 

– Her er det aller viktigste at brukerne av kontoret har meldt tilbake at de er fornøyde og at prosjektet gir et løft til hele nabolaget med mye bedre gang- og sykkelveiforbindelser, biologisk mangfold og større parkareal og nye offentlig tilgjengelige plasser og rett og slett et vakkert bygg i nabolaget, avslutter Snøhetta-arkitekten.