Aktuelt / Arkitektur
Sykdom og arkitektur
Arkitekturhistoriker og filmskaper Anna Ulrikke Andersen mener kronisk sykdom må inn i arkitekturdebatten. – Å være annerledes vil på et vis bli den nye normalen.
Arkitekturhistoriker og filmskaper Anna Ulrikke Andersen mener kronisk sykdom må inn i arkitekturdebatten. – Å være annerledes vil på et vis bli den nye normalen.
Behandling i varmtvannsbasseng er en viktig del av tilbudet ved Institute «DR Simo Milošević». Bassengene ligger i den største og nyeste delen av anlegget, som er tegnet av Goran Popin og Aleksandar Đorđević og sto ferdig i 1986.
Foto: Anna Ulrikke AndersenI byen Igalo ved Adriaterhavet, like over grensen fra Kroatia, ligger det montenegrinske helsesenteret Institute «DR Simo Milošević». Her fikk general Josip Tito, mangeårig statsleder i Jugoslavia, behandling for dårlig blodsirkulasjon, men instituttet har siden 1970-tallet vært et yndet reisemål for norske revmatikere.
Den norske stat sender i dag nærmere 2000 pasienter til varmere klima vært år. Deriblant Igalo. Arkitekturhistoriker Anna Ulrikke Andersen er en av disse pasientene. Hun fikk påvist leddgikt i starten av doktorgraden og har allerede vært på fire behandlingsopphold ved instituttet. Nå har hun laget lyddokumentaren «Ubehandlet» om stedet, i samarbeid med journalist og dokumentarfilmskaper Anne Silje Bø og lyddesigner Therese Næss Diesen.
– Oppholdene har god helseeffekt, men som arkitekturhistoriker er det interessant å også undersøke hvordan norske pasienter opplever stedet, lytte til deres behandlingshistorier og undersøke hvordan arkitekturen på et vis tar bolig i de kroppslige erfaringene av å være i Igalo, forklarer Andersen, postdoktor i arkitekturhistorie ved University of Oxford.
Landskap av omsorg
Andersens egen opplevelse av kronisk sykdom har derfor på et vis smeltet sammen med hennes forskningsinteresse. Denne våren har hun vært en del av Galleri Rom i Oslo og prosjektet Rom Studio. Her har hun jobbet med Igalo i prosjektet «Pasientens arkitekturhistorie: Ubehandlet». Prosjektet er en del av «Landscape of Care»-programmet til det europeiske samarbeidsprosjektet Future Architecture Platform.
– Da jeg leste tittelen «Landscape of Care», tenkte jeg det passet perfekt til Igalo. Det handler om klimaet, landskapet rundt og inne på behandlingsområdet, arkitekturen og helt ned til rommene man bor på og hvordan man samhandler med behandlere, personalet og medpasienter. Det er et landskap som viser omsorg på ulike måter og gjør deg som pasient trygg oppi en behandling som i seg selv er ganske krevende.
I prosjektet intervjues koronafaste norske pasienter om hvordan de minnes opplevelsen av bygg og sted fra tidligere opphold i Igalo.
– Det blir tydelig hvordan kroppen responderer på de konkrete bygningene, og hvordan arkitekturen påvirker den kronisk syke kroppen. Jeg tror mange kan kroppslig minnes behaget av å tre ned i et varmtvannsbasseng. Det er litt den samme opplevelsen av velbehag pasienter føler i Igalo.
Anna Ulrikke Andersen, arkitekturhistoriker og filmskaper, forsker på kronisk sykdom og arkitektur. Hun mener flere kronisk syke og funksjonshemmete bør inn i arkitektur- og designbransjen.
Foto: Mikkel DueFra ettertanke til grunntanke
Så hvorfor dykke ned i disse behandlingsopplevelsene i Montenegro? For Andersen handler det om en større debatt om hvorfor og hvordan arkitekturen må og kan åpnes opp for perspektiver fra det kronisk syke mennesket.
– Det er lett å tenke «Gud, så smalt! Norske revmatikere på behandlingsreise i Montenegro», men ved å se på disse historiene åpner det seg perspektiver som viser hvordan den syke kroppen forholder seg til arkitekturen, og hvordan arkitekturen kan tilpasses den syke kroppen.
Disse perspektivene bør derfor inn i arkitekturdebatten, mener Andersen. Hun er inspirert av den britiske arkitekten og feministen Jos Boys og boken «Doing Disability Differently: An Alternative Handbook to Architecture». Boys bruker feministisk teori og funksjonshemningsforskning i en kritikk av begrepet «universell utforming». Hun mener ideen bygger på en grunntanke om at det finnes universelle løsninger som passer «alle», men så enkelt er det ikke.
– Realiteten er at ingen passer egentlig inn i en mal, og at «kronisk syk og funksjonshemmet» er en ekstremt sammensatt kategori. Boys ser at universell design vektlegges i utdannelsen, men at det i realiteten blir lagt til som en ettertanke i arkitekturen som bygges. Man gjør dørene store og legger inn et tilpasset toalett, men man har ikke universell tilgjengelighet som norm og grunntanke i arkitekturen.
– Universell utforming har blitt kritisert av arkitekter tidligere, men slik man kan forstå både deg og Boys, vil egentlig en bredere tilnærming til begrepet skape bedre arkitektur for alle?
– Ja, lengre levealder fører til at mange flere av oss kommer til å oppleve kronisk sykdom i løpet av livet. Å være annerledes vil på et vis bli den nye normalen. Vi vil også se at arkitekturen og byene våre bli bedre av å tenke annerledeshet som norm for design og arkitektur.
I filmen Architecture Beyond Sight (2019) følger Anna Ulrikke Andersen blinde og svaksynte designstudenter ved arkitektskolen The Bartlett i London. Boksen med hull er et «kuriositetskabinett», laget av kunstner Clarke Reynolds, hvor man kan kjenne ulike materialer gjennom hullene.
Foto: Anna Ulrikke AndersenBlinde designere
Å åpne opp arkitekturfeltet for dem med kronisk sykdom eller andre fysiske begrensninger kan dermed sees på som en forlengelse av mangfoldsdebatten ved norske arkitektskoler. Hun viser til hvordan nettopp Jos Boys, gjennom prosjekter som DisOrdinary Architecture Project og Re-Visioning Architecture, jobber for å få flere blinde og svaksynte til å ta arkitektutdannelse
Andersen trekker også frem arbeidet til den blinde arkitekten Chris Downey, som tar i bruk interaktiv teknologi for å muliggjøre at blinde og svaksynte kan jobbe som arkitekter.
– Dette er en foregangsmodell. I Downeys arbeid står de ikke-visuelle sansene sterkt i designprosessen, hvor man eksempelvis legger vekt på akustikk og tekstur, fremfor de visuelle aspektene av arkitektur.
I Andersens film Architecture Beyond Sight (2019) følger hun også blinde og svaksynte designstudenter ved arkitektskolen The Bartlett i London, organisert av The DisOrdinary Architecture Project.
Her påpeker blant annet forfatteren Mandy Redvers-Rowe, som selv er blind, følgende: «Å ha en visjon krever ikke syn. Å ha en visjon om hva du prøver å oppnå med en bygning, eller ved et design, krever kreativitet og forestillingsevne, og handler om å tenke annerledes og unikt, men ikke om å kunne se.»
– Skal vi skape en bedre fremtid for menneskene, rommene vi bor i, og byene vi beveger oss gjennom, må man inkludere nye grupper inn i utformingen av arkitekturen. I filmen påpeker Redvers-Rowe hvorfor ikke arkitektskolene har brosjyrer med punktskrift, men dette handler om andre ting også. Jeg var heldig som fikk diagnosen på doktorgradsnivå, men jeg har selv venner fra miljøet som faller utenfor i møte med høyere utdanning. Her kan mye gjøres når det gjelder tilrettelegging og fleksibilitet, sier Andersen.
