Syria: Håpet i arkitekturen – og hestene

Terapeutiske bøker

Det er bøkene «The battle for Home – The memoir of a Syrian Architect» (2016) og «Building for Hope: Towards an Architecture of Belonging» (2021) som har gjort Al-Sabouni kjent internasjonalt. Hun begynte å skrive parallelt med en doktorgrad og driver også et arabisk arkitekturnettsted og en bokbutikk i hjembyen. 

Å være forfatter i et diktatur har selvsagt ikke vært lett, forteller hun. 

– Det var ekstremt vanskelig, men også terapeutisk og rensende. Det var min måte å takle krigen på og samtidig skape mening rundt alt som skjedde. Alle som har opplevd krig, forstår også at man må skape seg et liv – man stopper ikke å leve selv om det er krig. 

– Var det vanskelig å skrive bok i et land uten ytringsfrihet? 

– Selvfølgelig. I bøkene mine prøver jeg å bedrive balansekunsten mellom å være genuin og tro mot sannheten, men også å holde meg utenfor fengsel. Jeg lyktes i å holde meg unna fengsel, men det er opp til leserne å se om jeg lykkes med det andre. 

Å bygge grobunn for konflikt 

Bakgrunnen for den første boken «Battle for Home» er å vise at arkitektur har spilt en destruktiv rolle – både som grunnlag for et splittet land og borgerkrig, men også å vise arkitekturens mulighet for å skape et bedre samfunn med fredelig sameksistens. 

– På samme måte som man sier at økonomien har betydning for konflikt, har også arkitekturen en betydelig rolle. Arkitekturen skapte en scene hvor konflikten fikk spille seg ut på. Måten man har bygget på har splittet folk, og man lever parallelle liv uten å egentlig forholde seg til mennesker i andre grupper og samfunnslag –enten det handler om økonomiske eller religiøse skillelinjer. Folk trengte rett og slet ikke å bry seg om hverandre. 

På den tiden slet hun med å definere Homs som hjemme, forklarer hun. 

– Jeg tilhørte en generasjon som ikke passet inn i samfunnet vi vokste opp i. Denne fremmedgjøringen handlet også om arkitekturen vi prøvde å passe inn i og hvordan hjem og hjemsteder ble ødelagt for å bygge nytt. Da ødela de samtidig også folks liv og identitet. Den endelige ødeleggelsen skjedde med bomber og krig, men den startet, nærmest usynlig, lenge, lenge før. 

Arven fra kolonitiden

Hun skriver derfor konkret og historisk om hvordan ødeleggelse av arkitektur og urbane strukturer har vært med å skape konflikt og ødelegge sosiale strukturer.

Fortellingen går tilbake til Frankrike som kolonist i Syria fra 1920-46 og frem til fem år inn i borgerkrigen. 

– Kolonistaten hadde en måte å tenke urbane rom på som kom fra Europa. Den store planen for Paris på 1800-tallet handlet om å lage så brede gater at man kunne kontrollere store folkemengder. Staten ville «se» innbyggerne og ha kontroll over dem, og slik ble byplanlegging også et maktverktøy. 

Innunder denne måten å tenke på finner man også ønsket om oppsplitting av folk på nabolagsnivå. 

– Byplanleggere og lokale myndigheter, fra kolonitiden og frem til i dag, har vært med på å skille nabolag fra nabolag basert på inntekt, religion, om man er immigrant eller ikke, eller om man hadde opphav fra landsbygden eller ikke. Da skaper man etter hvert også splittelse i folket. På den måten blir arkitekturen og planfaget en bidragsyter til konflikten, forklarer hun.

Frykten for stjernearkitekter

Den syriske arkitekten, født i 1981, er også bekymret for den apetitten politikere og vanlige folk kommer til å få nå etter krigen og regimets fall. 

– Frykten er at tiår med lidelse skal erstattes med rask gjenoppbygging. Det kan gå skikkelig galt, dersom drømmen er en dubaifisering av Syria – også den med et opphav i Vesten – hvor fremskritt og utvikling symboliseres med høyhus og enorme kjøpesentre basert på materialistiske idealer og samlebåndsarkitektur.

– Er du redd for at europeiske stjernearkitekter skal komme og tegne det nye Syria? 

– Skikken til nå har jo vært at den hvite europeiske mannen skal vise oss hva vi skal bygge. Dagens utgave er bare en forlengelse av kolonitiden i en moderne utgave, men den frarøver lokalbefolkningen like mye menneskeverd og medbestemmelse som det kolonistene gjorde. 

– Hva er alternativet ditt? 

– I min andre bok, «Building for Hope», prøver jeg å svare på dette. Samtidig må vi forstå at det ikke er et lett svar. Situasjonen for Syria nå er lik den hele verden var i etter verdenskrigene. Et helt nytt formspråk må planlegges.

Hun går derfor tilbake til det tidspunktet arkitektyrket var mer selvstendig og arkitekten var en talsperson for fagets verdier. I dag er faget et helt annet sted, mener hun: En del av den kapitalistiske byggeindustrien og dens produksjonslinjer. 

– Denne dreiningen i faget har skapt fremmedgjørende byer og mennesker ikke bare i Vestens storbyer, men også her i Levanten og resten av Midtøsten. Historisk er dette knyttet til både kapitalisme og den globale sosialismen. Sistnevnte skapte også fremmedgjørende urbane landskap – bare i et annet formspråk.

Den islamske byen

For Al-Sabouni finnes et svar på en motsatt utvikling i de gamle islamske bystatene. Her finner hun begrepet «bosetting» nyttig – og mener målet til alle arkitekter må være å få folk til å tenke at «her vil jeg bo og bygge resten av mitt liv» og, ikke minst, være med på å gjøre en slik drøm mulig. 

– Vi må skape steder som skaper tilhørighet og blir en motsats til de siste tiårenes glorifisering av den globale nomaden som skifter jobb, hjem og land hvert annet år. Arkitekturen blir i dag brukt som en måte å tiltrekke seg folk på jakt etter status. Arkitektene spiller da på lag med kapitalen og ikke menneskene. 

I den islamske historiske byen, den Al-Sabouni har som forbilde, var det mye mer reell samhandling på tvers av alle befolkningsgrupper. 

– Det fantes ikke forskjell på bygningene til de rike og de fattige. De var naboer og det fantes ikke kategoriseringer mellom folk fra ulike religioner og sekter. Det var moskeer ved siden av kirker – uten at man tenkte på det som en kime til konflikt. Arkitekturens form og skala, helt ned på detaljnivå, som utformingen på balkongene av lokale håndverkere, la til rette for en felles humanisme. 

– Den anerkjente filosofen Roger Scruton (1944-2020) skriver i forordet til den første boken at han er overrasket over ditt blikk mot estetikk og skjønnhet midt oppi krigens brutalitet. Hvordan klarer du det? 

– Ingen har skrevet bedre om skjønnhet enn Scruton. Vi mennesker har en unik evne til å forstå hva som er vakkert – det er slik Gud skapte oss og det er gjennom skjønnhet vi finner mening i livet. Arkitekturen handler om å sette pris på den kvaliteten. Den egenskapen blir først korrumpert den dagen vi gjør arkitekturen om til et økonomisk produkt heller enn å verdsette dens egen verdi. Å være opptatt av skjønnhet under krigen var derfor essensielt for å takle tilværelsen.

Siterer nordmann 

I en ny kronikk for nettstedet Middle East Eye, skriver arkitekten frem noe av stemningen i Syria akkurat nå. Her siterer hun den norske FN-utsendingen til Syria, Geir Pedersen, på at det er grunn til å være «forsiktig optimist». 

– Jeg er forsiktig håpefull. Hovedgrunnen til forsiktigheten er Israels angrep mot Syria, også etter fallet til Assad-regimet. Du hører bombene og vi har intet militært forsvar overhode. Men også fordi land som USA, Frankrike og Storbritannia står i kø for å få makt i fremtidens Syria. Hadde alt vært opp til oss syrere, ville jeg vært ekstremt optimistisk, men det er dessverre ikke tilfelle. 

– Disse landene har på mange måter skapt det Syria vi måtte leve i og at disse maktene nå kommer med sine slagord og påvirkning, gjør meg ekstremt bekymret.

Håpet i hestene

Hvordan har det så vært å være arkitekt i et borgerkrigsherjet land i 13 år? For Al-Sabouni, som alle andre i krig, har det vært viktig å ha mange strenger å spille på. I tillegg til bøker og doktorgrad har hun har blant annet jobbet internasjonalt med et islaminspirert installasjonsprosjekt for Brighton Festival i 2022. 

– Jeg går ikke på et arkitektkontor hver dag, men jobber med mange ulike ting og har hatt mange hatter disse årene. 

Sammen med mannen Ghassan Jansiz har hun også utviklet et unikt prosjekt i utkanten av Homs. Med gjenbrukte materialer fra krigsødelagte bygninger har de bokstavelig talt, stein-for-stein, bygget opp det som skal bli en sommerskole for arkitekter, med hester – ja, du leste riktig – hester!

I mangel på egne familiemedlemmer, som alle hadde forlatt landet, begynte mannen hennes i 2018 å introdusere hester av en sjelden syrisk-arabisk rase til barna deres.

Han hadde selv erfaring med slike hester som en beroligende faktor i barndommen. 

– Hestene er stille skapninger og muliggjorde en form for kommunikasjon ungene våre trengte. Vi endte opp med å adoptere en hest og «produserer» nå nye hester med denne. Vi lærte å ri og ta vare på den. Det var som et parallelt univers til alt det andre som skjedde. 

Bygningen er bygget på en mest mulig skånsom måte i det som kalles frukthage-området i Homs.

– Hva er målet med denne sommer-arkitektur-hesteskolen? 

– Håpet er å bringe sammen folk fra ulike verdener sammen. Sommerskolen skal være et sted hvor arkitekter kan komme å diskutere og lære, men også ha tilgang til hester. Vi tror på at hester kan få oss mennesker til å skjønne verdien av skjønnhet, generøsitet og humane verdier i arkitektur. Også deres lesere er hjertelig velkommen!